Hvem forfatter politikken?

Stoltenberg og Jensens tankegods borte i Dagbladets sakprosakåring, skriver jurymedlem Fredrik Thue.

Sommerens kåring av etterkrigstidens viktigste sakprosaverk har møtt kritikk fra flere hold. Torbjørn Røe Isaksen etterlyser spor av den konservative, liberale og liberalistiske tenkningen som beredte grunnen for høyrebølgen og Frp, mens Einar Lie spør hvor det er blitt av tekstene som har formet sentrale oppfatninger hos den politiske og økonomiske makteliten. Begge peker på noe sentralt. På forhånd var vi i juryen oppmerksom på faren for at vår liste ville bekrefte selvbildet til en generasjon norske venstreintellektuelle som allerede har kanonisert seg selv. Likevel klarte vi altså ikke å unngå nettopp dette. Hvorfor ble det slik?

Dels skyldes det nok oss selv: Juryen var tungt lastet med humanister og kulturjournalister. Når man skal gi bestemte tekster en opphøyd status, velger man gjerne slike en selv har et forhold til. Men som Røe Isaksen selv er inne på, forteller juryens blinde flekker kanskje også noe interessant om forholdet mellom politikk og intellektuelt liv i etterkrigstidens Norge.

Lie påpeker at juryen har favorisert maktens observatører fremfor dens utøvere. Det er en treffende kritikk. Hvis vi hadde lagt vekt på sakprosatekster som har påvirket ekspertgrupper som i sin tur har formet det moderne Norge, kunne listen sett helt annerledes ut. Vi valgte imidlertid å fremheve slike tekster som har virket i en bredere offentlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lies kritikk reiser dermed et interessant spørsmål: I hvilken grad har sentrale premissleverandører i norsk politikk og næringsliv faktisk presentert sine normer og sin virkelighetsforståelse for en åpen offentlighet? At ekspertkunnskapen og den allmenne samfunnsdebatt i noen grad sirkulerer i hver sine kretsløp, er en uløselig del av den moderne situasjonen. Men når skottene blir for tette, får demokratiet et problem. Kan det tenkes at den økonomiske og politiske makteliten selv bærer noe av ansvaret for at den alminnelig opplyste borger ikke helt vet hvor den tar sine tanker fra?

I essayet «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» (1963) trakk Jens Arup Seip sitt klassiske skille mellom to typer politiske kadre i Arbeiderpartiet: teknikerne og kaninene. Teknikernes oppgave var å levere redskapene for en effektiv samfunnsstyring, mens kaninene fikk posisjoner i kraft av sin hengivne lojalitet til partiapparatet. Denne tvedelingen er ennå følbar som en arv i norsk politisk kultur generelt og i Arbeiderpartiet spesielt. Jens Stoltenberg, sosialøkonom med bakgrunn i Finansdepartementet, inkarnerer partiets teknikertradisjon. Han taler med stor indre overbevisning om handlingsregler og klimakvoter, mens partisekretær Martin Kolberg byr på enkle moralske fabler om det godes kamp mot det onde.

Selvsagt vet økonomene hvor handlingsregelens sakprosa er å finne. Men vi andre har verken sett eller forstått den. Teknikernes ekspertlitteratur har utvilsomt formet Norge, men ikke gjennom en kritisk diskuterende offentlighet. Liksom kaninpolitikken hviler fagstyret på en paternalisme som i stadig mindre grad går hjem hos velgerne.

1970-årenes nye venstreside og dagens nye høyreside kan oppfattes som to ulike former for protest mot denne paternalistiske arven. Ottar Brox og Carl I. Hagen vil neppe vedkjenne seg noe dypere slektskap. Men begge har, hver på sine premisser, forsøkt å detronisere den sosialøkonomiske elitens virkelighetsbeskrivelser og handlingsnormer.

Den nye venstresiden avfødte en rik flora av sakprosa som stimulerte den politiske fantasien − på godt og vondt. Selv om det ble gjort tvilsomme forsøk på å tre marxistiske tolkningsskjema ned over norske samfunnsforhold, dreide det seg ikke bare om ukritisk idéimport: På sitt beste klarte man å frembringe en «motekspertise» til den sosialøkonomiske styringsfornuften, blant annet ved hjelp av nye vitenskaper som sosiologi og sosialantropologi.

KILDE TIL SAKPROSA: Selv om det finnes heller få forfattere av bøker som målbærer Frp\'s politikk, har Siv Jensen alltids journalistene. Foto: HÅKON EIKESDAL
KILDE TIL SAKPROSA: Selv om det finnes heller få forfattere av bøker som målbærer Frp\'s politikk, har Siv Jensen alltids journalistene. Foto: HÅKON EIKESDAL Vis mer

Den nye høyresiden venter imidlertid fortsatt på sin Brox, som med utgangspunkt i norske erfaringer kan skape vitenskapelige samfunnsanalyser med sprengkraft. Overhodet har det vist seg ytterst vanskelig å peke på noen eksemplariske norske tekster som kan bidra til å forklare høyrebølgen generelt og Fremskrittspartiets suksess spesielt. Francis Sejersted og Lars Roar Langslet hører knapt med i dette bildet. Da ville jeg heller holde en knapp på Gudmund Hernes’ «Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon» (1978), som viste hvorfor de beste sosialdemokratiske intensjoner ikke alltid ledet til målet. Men denne boka fra 1970-årenes Maktutredning byr snarere et sjeldent eksempel på åpen selvkritikk innad i Arbeiderpartiet.

Også det nye høyre bygger selvsagt på intellektuelle tradisjoner med en tilhørende tekstkanon. Dette har også Fremskrittspartiet oppdaget; nå skal dets kadre igjen skoleres i Friedrich Hayek og Ayn Rand. Men avgrunnen mellom nyliberalismens internasjonale klassikere og det aktuelle norske samfunnslandskapet er i meget liten grad blitt brolagt med analyser, pamfletter og debattbøker skrevet for et hjemlig publikum.

Man kunne fristes til å si at mens 1960- og 70-årenes venstrepopulisme var en «tekstbåren» bevegelse, er dagens høyrepopulisme nesten utelukkende «mediebåren». Men også en mediebåren bevegelse har sine «forfattere». De tekstsjangere og diskurser som bidrar til partiets suksess, gjentas hver dag av norske journalister, som ifølge meningsmålinger befinner seg markert til venstre for det politiske sentrum. Når Knut Olsen lager debattprogram for «folk flest» blir han, uten at han selv forstår det, en megafon for Siv Jensen. At venstresiden dominerer den kulturelle symbolproduksjonen, betyr altså ikke at den tar siste stikk.

Hvem forfatter politikken?