Det går selvsagt an å gjenta at norsk krim er i verdensklasse, i hvert fall best i Norden. At norsk kvinnelig krim trones av minst fire, fem dronninger, mens mennene lar sine seriehelter oppleve stadig nye, innfløkte mordmysterier som de oppklarer i siste kapittel. Eller hvorfor mannlige norske krimhelter alltid har samme forbokstav i fornavn og etternavn.

• Det er selvsagt grunn til å glede seg over at Gunnar Staalesen er tilbake med detektivhelten Varg Veum i romanen «Som i et speil». Fredrik Skagen leverer en solid Morten Martens-fortelling i «Fri som fuglen». Og et bankran utløser enda et Harry Hole-eventyr med død og fordervelse i «Sorgenfri» av Jo Nesbø.

Arild Rypdal holder liv i sine spioner i sin roman nummer tolv på like mange år, «Sorte engler». Og fjorårets suksessforfatter Tom Kristiansen følger opp «En kule» med «Hvitvasking». Tre av dronningene er ute på markedet; Unni Lindell i et kledelig, nedstrippet språk med Cato Isaksen-romanen «Nattsøsteren», Karin Fossum lar en et barnedrap være utgangspunktet for Konrad Sejers etterforskning i «Svarte sekunder» og Kim Småge tvinger politikvinnen Anne-kin Halvorsen til å avbryte ferien i «Solefall». I Tønsberg er advokaten med det velkjente navnet Svend Foyn på ny i sving i Jan Mehlums roman «En nødvendig død». Et trofast publikum har nok å velge mellom.