Hvem fornyer norsk krim?

I løpet av helga arrangerer Bok i Sentrum to seminarer om norsk krim? Men hva skal man egentlig snakke om? I løpet av helga arrangerer Bok i Sentrum to seminarer om norsk krim? Men hva skal man egentlig snakke om?

Det går selvsagt an å gjenta at norsk krim er i verdensklasse, i hvert fall best i Norden. At norsk kvinnelig krim trones av minst fire, fem dronninger, mens mennene lar sine seriehelter oppleve stadig nye, innfløkte mordmysterier som de oppklarer i siste kapittel. Eller hvorfor mannlige norske krimhelter alltid har samme forbokstav i fornavn og etternavn.

  • Det er selvsagt grunn til å glede seg over at Gunnar Staalesen er tilbake med detektivhelten Varg Veum i romanen «Som i et speil». Fredrik Skagen leverer en solid Morten Martens-fortelling i «Fri som fuglen». Og et bankran utløser enda et Harry Hole-eventyr med død og fordervelse i «Sorgenfri» av Jo Nesbø.

Arild Rypdal holder liv i sine spioner i sin roman nummer tolv på like mange år, «Sorte engler». Og fjorårets suksessforfatter Tom Kristiansen følger opp «En kule» med «Hvitvasking». Tre av dronningene er ute på markedet; Unni Lindell i et kledelig, nedstrippet språk med Cato Isaksen-romanen «Nattsøsteren», Karin Fossum lar en et barnedrap være utgangspunktet for Konrad Sejers etterforskning i «Svarte sekunder» og Kim Småge tvinger politikvinnen Anne-kin Halvorsen til å avbryte ferien i «Solefall». I Tønsberg er advokaten med det velkjente navnet Svend Foyn på ny i sving i Jan Mehlums roman «En nødvendig død». Et trofast publikum har nok å velge mellom.

  • Hvis disse forfatterne representerer en gullalder, er det grunn til å spørre om denne epoken er på hell. Hvor er fornyelsen? Den kommer neppe med Ronald Byes thriller «Khanovej - vindenes vind», og det hjelper heller ikke at den tidligere krimmotstanderen Knut Faldbakken har skrevet ei bok som heter «Alle elsker en hodeløs kvinne».

Hvorfor er det ingen unge, energiske, skrivende kvinner og menn som skriver krim? Når skal den norske krimlitteraturen ta skrittet inn i et nytt årtusen? Hvor er de nye miljøene, den omskiftelige byen, den moderne kriminaliteten, den nye skrivestilen? Hvem kan fortelle en krimhistorie fra et ungt perspektiv anno 2002? Det er ikke sikkert det er nødvendig, men sannelig hadde det vært forfriskende.

  • I mellomtida kan vi jo med en viss interesse registrere at Henning Hagerup og Elin Brodin har gjenopplivet noe så kuriøst som spøkelseshistorien, med fjorårets «De dødes språk» og den rykende ferske «Husets nummer». Og hvorfor ikke ta skrittet enda lengre tilbake, til Norges lengstlevende seriehelt Knut Gribb, som i bok nummer 101, 102 og 103 oppklarer mysterier i den hektiske mellomkrigstida, initiert av Gribb-eksperten Nils Nordberg.

Nils Nordberg er for øvrig på markedet med boka «De nye krimheltene», der gullalder-generasjonen skriver nye noveller. Spørsmålet er om ikke heltene er trette. I dette lys bør man også lese Knut Nærums krimparodi «Døde menn går på ski» - til ettertanke. Hvem tar oppgjøret med klisjeene?

Det går selvsagt an å gjenta at norsk krim er i verdensklasse, i hvert fall best i Norden. At norsk kvinnelig krim trones av minst fire, fem dronninger, mens mennene lar sine seriehelter oppleve stadig nye, innfløkte mordmysterier som de oppklarer i siste kapittel. Eller hvorfor mannlige norske krimhelter alltid har samme forbokstav i fornavn og etternavn.

  • Det er selvsagt grunn til å glede seg over at Gunnar Staalesen er tilbake med detektivhelten Varg Veum i romanen «Som i et speil». Fredrik Skagen leverer en solid Morten Martens-fortelling i «Fri som fuglen». Og et bankran utløser enda et Harry Hole-eventyr med død og fordervelse i «Sorgenfri» av Jo Nesbø.

Arild Rypdal holder liv i sine spioner i sin roman nummer tolv på like mange år, «Sorte engler». Og fjorårets suksessforfatter Tom Kristiansen følger opp «En kule» med «Hvitvasking». Tre av dronningene er ute på markedet; Unni Lindell i et kledelig, nedstrippet språk med Cato Isaksen-romanen «Nattsøsteren», Karin Fossum lar en et barnedrap være utgangspunktet for Konrad Sejers etterforskning i «Svarte sekunder» og Kim Småge tvinger politikvinnen Anne-kin Halvorsen til å avbryte ferien i «Solefall». I Tønsberg er advokaten med det velkjente navnet Svend Foyn på ny i sving i Jan Mehlums roman «En nødvendig død». Et trofast publikum har nok å velge mellom.

  • Hvis disse forfatterne representerer en gullalder, er det grunn til å spørre om denne epoken er på hell. Hvor er fornyelsen? Den kommer neppe med Ronald Byes thriller «Khanovej - vindenes vind», og det hjelper heller ikke at den tidligere krimmotstanderen Knut Faldbakken har skrevet ei bok som heter «Alle elsker en hodeløs kvinne».

Hvorfor er det ingen unge, energiske, skrivende kvinner og menn som skriver krim? Når skal den norske krimlitteraturen ta skrittet inn i et nytt årtusen? Hvor er de nye miljøene, den omskiftelige byen, den moderne kriminaliteten, den nye skrivestilen? Hvem kan fortelle en krimhistorie fra et ungt perspektiv anno 2002? Det er ikke sikkert det er nødvendig, men sannelig hadde det vært forfriskende.

  • I mellomtida kan vi jo med en viss interesse registrere at Henning Hagerup og Elin Brodin har gjenopplivet noe så kuriøst som spøkelseshistorien, med fjorårets «De dødes språk» og den rykende ferske «Husets nummer». Og hvorfor ikke ta skrittet enda lengre tilbake, til Norges lengstlevende seriehelt Knut Gribb, som i bok nummer 101, 102 og 103 oppklarer mysterier i den hektiske mellomkrigstida, initiert av Gribb-eksperten Nils Nordberg.

Nils Nordberg er for øvrig på markedet med boka «De nye krimheltene», der gullalder-generasjonen skriver nye noveller. Spørsmålet er om ikke heltene er trette. I dette lys bør man også lese Knut Nærums krimparodi «Døde menn går på ski» - til ettertanke. Hvem tar oppgjøret med klisjeene?

UTRETTELIG: Nils Nordberg taler den norske kriminallitteraturens sak.