KAN IKKE REINTEGRERE:  PSTs mandat er å analysere om vedkommende er villig til å benytte seg av vold eller ikke. De kan ikke holde hånda deres og følge dem tilbake til et velfungerende liv i samfunnet, skriver Assidiq. 
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
KAN IKKE REINTEGRERE: PSTs mandat er å analysere om vedkommende er villig til å benytte seg av vold eller ikke. De kan ikke holde hånda deres og følge dem tilbake til et velfungerende liv i samfunnet, skriver Assidiq. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer

Hvem har ansvaret for syriafarerne?

Hjelpeapparatet er ikke klart for å ta dem imot. Nå må regjeringen handle raskt.

Meninger

Debatten om syriafarerne har rast det siste året og regjeringen har satt ned betydelige ressurser i utarbeidelsen av en konkret handlingsplan mot radikalisering og ekstremisme — tiltakene kommer til å ta ett til to år å iverksette og krever forandringer i flere etater og institusjoner. Hva skjer i mellomtiden?

Slik situasjonen er i dag så er det hver enkelt kommune som har ansvaret for syriareisende som kommer hjem fra en uoversiktlig og brutal krigssituasjon med uavklarte traumer i bagasjen og mange har også tilbrakt tid med brutale terrororganisasjoner. Er egentlig kommunene rustet til å håndtere en slik kompleks og vanskelig utfordring alene?

Har egentlig de fleste lokalkommuner traumespesialister som kan behandle noen med krigstraumer? Har de fleste kommuner et opplegg for å reintegrere fremmedkrigere i samfunnet? For ikke å snakke om at det er et stort problem i dag at ulike deler av hjelpeapparatet ikke kan samarbeide eller dele informasjon på grunn av taushetsplikt.

I vinter har det vært flere nyhetsoppslag om syriafarere som reiste ut i krigen og fant ut at situasjonen de møtte ikke var den samme de ble forespeilet av ideologene som sendte dem ned som kanonføde. Mange var ikke klare over hvor brutal borgerkrigen faktisk er og har bedt norske myndigheter om å hjelpe med hjemreise.

Hvilken oppfølging får egentlig disse når de kommer hjem? Hovedsakelig er det snakk om svært unge gutter med ulik bakgrunn.

PST er tydelige på at de er veldig interesserte i hjemreisende og i folk som har tilbrakt tid i krigssituasjoner enten det er i Somalia, Afghanistan eller i Syria. Alle som kommer hjem må igjennom en samtale og noen får sikkert tettere oppfølging av sikkerhetstjenesten enn andre.

PSTs mandat er å analysere om vedkommende er villig til å benytte seg av vold eller ikke. De kan ikke holde hånda deres og følge dem tilbake til et velfungerende liv i samfunnet. Det er det andre etater som har ansvar for.

Min opplevelse av situasjonen er at det per i dag er mange ulike etater og institusjoner som peker på hverandre og fraskriver seg ansvaret og lite blir gjort for de som sårt trenger oppfølging og støtte. Det vi i realiteten trenger er en spesialenhet som blir satt sammen av de fremste ekspertene på de ulike nødvendige feltene som i samarbeid med lokale initiativ kan følge opp og sørge for at veien tilbake til et velfungerende liv i samfunnet kan starte for hver enkelt.

I den tverretatelige trusselvurderingen fremlagt av PST ble trusselen med hjemreisende syriafarere trukket frem som den mest prekære utfordringen for samfunnet vårt og PST-sjef Marie Benedicte Bjørnland kom med skarp kritikk av det helhetlige arbeidet i samfunnet for å forebygge og motvirke radikalisering og ekstremisme.

Vi kan ikke bare lene oss tilbake å si til oss selv at noen andre rydder opp. Vi må ta en skikkelig sjau alle sammen.

Det første justisdepartementet burde gjøre nå er å samle de fremste ekspertene fra både myndighetene og det sivile samfunnet for å danne en ekspertgruppe med spisskompetanse på avradikalisering og reintegrering av fremmedkrigere som kan arbeide sammen med aktuelle kommuner om å lage en individuell plan for hver enkelt av de mellom 50 og 60 syriakrigerne som har reist og som enten har kommet hjem eller er i en fase der de er på vei.

Siden det ikke finnes noen med tilsvarende kompetanse når det kommer til forskning på terrorisme og det å omgjøre funnene til praktisk metodikk, så foreslår jeg at professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen leder arbeidet med å utforme en slik innsatsgruppe.

Vi har ikke råd til å vente på at de ulike etatene i hver enkelt kommune skal gjennom måneder på måneder med byråkrati finne ut hvem som har ansvar for hva og i hvilken grad man har et ansvar overhodet. Det er behov for klare retningslinjer, krav til gjennomføring og noen som sitter på toppen å sørger for at tiltak blir gjennomført og bistår med kompetanse og kapasitet der det er behov. 

Jeg har vært tydelig på at jeg har sansen for linjen den nye regjeringen har lagt seg på i arbeidet med å utforme den nye handlingsplanen mot radikalisering og ekstremisme — nå begynner jeg å bli redd for at de viktige tiltakene drøyer ut i tid og dampen har blåst litt ut av lokomotivet som like etter valget løftet frem dette arbeidet som en av de viktigste sakene til den nye regjeringen.

Vi er mange ildsjeler både i det frivillige, offentlige og blant myndighetene som ivrer etter å komme i gang med den nye handlingsplanen og sørge for å tette de hullene i sikkerhetsnettet som blir misbrukt av oportunister og ekstremister. Nå venter vi bare på den oppdaterte veilederen fra Anders Anundsen som skal spisse inn arbeidet vårt der det har mest effekt.

Samtidig som regjeringen har mistet litt trøkket, vil jeg skryte av PST som det siste året har endret profil og mange av sine arbeidsmetoder. Det siste året har sikkerhetstjenesten deltatt i offentlig debatter både på TV og i radio der de diskuterer aktuelle problemstillinger og de stiller opp på dialogmøter og debatter både for å bli utfordret av almenheten men også for å bevisstgjøre folk om PSTs mandat.

Mange har følt at sikkerhetstjenesten har vært for generelle og upresis rundt hvem de anser som en trussel og hvem de ønsker å følge opp tettere. I dialog med ungdom og engasjerte debattanter får de frem at det kun er personer som viser vilje til å benytte seg av vold som er i deres søkelys og at man kan være både ultrakonservativ religiøs, anarkist, kommunist og innvandrermotstander uten at de skal blande seg inn.

Å bekjempe antidemokratiske og menneskerettsfientlige ideologier er det samfunnet som helhet sin oppgave å jobbe mot og ikke verken PST eller Politiet.

Jeg er overbevist om at denne nye linjen fra sikkerhetstjenesten vil føre til større tillit til arbeidet deres i befolkningen og spesielt blant muslimer som lenge har følt seg uglesett og generalisert i trusselvurderinger og offentlige uttalelser.

Så håper jeg regjeringen får opp dampen og tar et tydelig eierskap på situasjonen fremfor å dytte alt på den enkelte lokale kommune som mest sannsynlig verken har erfaring eller kompetanse til å løse utfordringen på en tilfredsstillende måte.