Hvem har ansvaret?

FORSKNING: Forskningsminister Tora Aasland møtte forskningsmiljøene denne uka, og ba om deres hjelp til å få regjeringen til å øke forskningsbevilgningene. Hun ba ikke minst om gode eksempler på hvor og hvordan forskning er nyttig for samfunnet.

Forskningsmiljøene har et positivt syn på statsrådens arbeid. Og hun vil helt sikkert få hjelp med de gode eksemplene. Mange slike har mange ganger vært nevnt, av mine kolleger Per Brandtzæg og Kaare Norum og av mange andre. Det politiske miljøet bør også være kjent med de internasjonalt fremragende resultatene som er nådd innenfor IT (Simula) og teknologifag.

Forskningsmiljøene gjør og vil gjøre sitt. Men statsråden tar feil når hun legger ansvaret for å få til økte bevilgninger på miljøene. Hun tenker nemlig, som så mange andre av våre politikere, på forskningen som en sektor blant alle de andre sektorene. Som jeg har skrevet før: hvis forskningsbevilgningene er avhengig av at miljøene driver lobbying i konkurranse med vei- og helsesektorene, kommer vi til kort. Forskning er nemlig et nasjonalt anliggende. Det er regjeringens og i siste instans statsministerens ansvar å se til at landet har det kunnskapsgrunnlaget det trenger.

Det var nettopp det rektoren for det Sydjyske universitet sa da han ble intervjuet på NRK Radio. I Danmark, for ikke å snakke om Sverige og Finland, er forskningen en sak for statsminister og regjering. Hvorfor det fortsatt ikke er det i Norge er og blir en gåte.