Hvem har det moralske ansvaret?

«Statssekretæren tror øyensynlig at Kirken er et sentralistisk organ som sender ut direktiver til sine enkeltmenigheter.»

Allehelgensdag 1999, 3. november: Bakkehaugen menighet på Tåsen i Oslo får sine første kirkeasylanter. Et ungt ektepar fra tidligere Jugoslavia, med angst og fortvilelse for egen framtid, søkte husly under gudstjenesten. Søknad om opphold med tilhørende anke var avvist - kirkeasyl gjensto som eneste håp. Og ved hjelp av Vårherres finger fant de fram til Bakkehaugen i telefonkatalogen. Rimelig høyt oppe i den alfabetiske oversikt over hovedstadens kirker. Menigheten er blitt glad i våre nye venner. Vi visste ikke hva vi gjorde da vi sa at de kunne bli - vi visste bare at vi ikke hadde annet å gjøre. Når fortvilede mennesker banker på døra og spør om å slippe inn, er det simpelthen ikke mulig å kaste dem ut i Jesu navn. Så enkel - og så vanskelig er kirkeasylvirkeligheten sett fra en kristen menighets vinkel.

Våre gjester i kirkens bomberom er ressurssterke, det er ikke poenget her. De er arbeidsføre, og de har fått en jobb som de av byråkratiske grunner ikke kan få lov til å begynne i; men det er heller ikke poenget her. Her er poenget at de ikke har gjemt seg bort - de lever ikke bortgjemt innen kirkens vegger - men de kan ikke gå ut. Allerede dagen etter meldte vi fra til Justisdepartementet om at de var kommet, og at de hadde fått lov til å bli. For menighetens støttespillere har det vært viktig å vite at vi ikke gjør noe ulovlig. Vi har åpnet vår dør, og norske politimyndigheter har sagt at de ikke ønsker å gjøre noe med det. Man sender ikke politi inn i kirkens rom - ei heller i dens bomberom. Det har noe å gjøre med en gammel og god tradisjon som kalles «kirkefred». I andre land - for eksempel i Danmark - har man imidlertid i dagens situasjon gjort andre valg. Kirkeasyl synes å være et særnorsk fenomen.

Den førende norske teolog på spørsmålet om kirkeasyl heter Grete Faremo - justisminister den gang problemstillingen kom på sakskartet. Da ble det vedtatt - mer eller mindre offisielt - at politiet ikke skulle gå inn i kirker for å hente ut mennesker som søkte tilflukt der. Denne instruksen ligger der fremdeles - det er den til enhver tid sittende politiske myndighet som garanterer kirkeasylantenes opphold, ikke noen sentrale eller lokale kirkelige myndigheter.

Ingen menighet kan garantere trygghet for sine asylanter - det ligger ikke i noen menighets kraft eller myndighet å stenge noe politikorps ute. Hvis politiet vil, kan de tømme kirkene for asylanter - om de politiske myndigheter ønsker det, kan de når som helst avvikle hele ordningen med kirkeasyl. Når de ikke gjør det, kan det da skyldes at de simpelthen ønsker å opprettholde ordningen?

Neppe! Alt tyder på at de misliker ordningen - de har bare ikke mot, kraft eller moralsk ryggrad til å ta den belastningen som skal til for å få den avviklet. Det medfører en for tung politisk belastning å beordre politipatruljer inn i norske kirker for å ta ut forsvarsløse flyktninger - ofte barnefamilier - med makt. Man velger et politisk bekvemmelighetsflagg, og lar kirkeasylantene bli.

Og så ignorerer man dem. Med unntak av periodisk spaning velger man å behandle dem som ikke-personer. Henvendelser blir knapt håndtert - søknader blir utsatt for optimale byråkratiske blokkeringer, og man lar det sive ut at det ikke finnes noen løsning. Man garanterer simpelthen for et håp man gjør hva man kan for å fortelle ikke finnes.

For enhver asylant håper jo i det lengste. Uansett hvilket språk man snakker, så finnes det alltid «von i hangande snøre». Kirkeasyl er et «hangande snøre». Og det er departementet som henger det ut - ikke Kirken, ikke den lokale menighet. Prøver man å få ansvarlige politikere eller byråkrater i tale - hvilket er en lite oppbyggelig opplevelse - mottar man hele tiden det samme budskap: «Dere må realitetsorientere deres asylanter,» sier de ansvarlige som ikke selv våger å ta ansvar. «Dere må fortelle asylantene at det ikke resulterer i noe som helst å sitte i kirkeasyl.» Med andre ord: dere får sørge for at de reiser ut og hjem. Enkelt og smertefritt.

Slik forflytter de den tyngste og den vondeste biten i hele prosessen. Vekk fra eget skrivebord, og inn i norske menigheter. Fromme og anstendige norske hverdagskristne som har engasjert seg i menighetslivet fordi de tror på Gud og ønsker å formidle denne troen til unge og gamle i nærmiljøet, får brått en stor og overveldende utfordring. Plutselig handler det om liv og død. Redde mennesker - gråtende mennesker med fremmed språk og kultur henvender seg til alminnelige menighetstravere: «Vi har vært i krig, vi har sultet, vi har flyktet, vi har mistet våre kjære, vårt hjem er jevnet med jorden - vil dere gi oss husly?»

Hva annet kan norske menigheter gjøre enn å gi dem plass i herberget, gi dem mat, drikke, seng og varme? Hvordan kunne vi ellers fortsatt vår virksomhet, hvordan kunne vi da prøvd å fortelle om en Gud som elsker sitt skaperverk, og som lærer oss å elske våre fiender og gjøre vel imot våre minste søsken. Den menighet som stenger kirkeasylanter ute - også for å «realitetsorientere» etter departemental oppskrift - slår sin Herre på munnen, og bør overveie å finne på andre ting å bruke kirkehuset til. Det er ikke norske menigheter som skal forvalte norsk asylpolitikk. Det får politikerne gjøre selv.

En menighet som huser en kirkeasylant foretar ikke dermed noen overprøving av norsk asylpolitikk. Kristne mennesker som huser en kirkeasylant erklærer imidlertid at de tror på asylantens angst. I konflikten mellom norske myndigheters forsikring om at det ikke er farlig å reise tilbake til hjemlandet på den ene side, og asylantenes frykt og tårer på den andre side, velger noen av oss - mer eller mindre ut fra kristent instinkt - å tro mest på medmenneskers tårer.

«For tida anser vi ikke kirkeasyl som et stort problem,» erklærer statssekretær Øystein Mæland i Dagbladets lørdagsmagasin 30.9. Statssekretæren ønskes herved velkommen til Bakkehaugen kirke for å møte to «små» problemer og gjenta sine ord ansikt til ansikt med disse. Våger han å ta den samme utfordring som våre menighetslemmer har stått overfor i elleve måneder?

Selvsagt befinner også norske myndigheter seg i et etisk dilemma. Uansett hvilket nivå norsk flyktningpolitikk legger seg på, vil det oppstå gråsoner og grensetilfeller som til enhver tid er oppe til diskusjon. I slike gråsoner er det kirkeasylene oppstår, og i slike gråsoner må våre politikere ta ansvar - ikke gjøre som statssekretæren gjør i Magasinet: «Kirkeasyl er Kirkens ansvar. Og Kirken må selv rydde opp.»

Statssekretæren tror øyensynlig at Kirken er et sentralistisk organ som sender ut direktiver til sine enkeltmenigheter. Slik er det selvsagt ikke - spesielt ikke i forbindelser med kirkeasyl. Kirkeasyl blir derfor - om Mæland har rett - den enkelte menighets ansvar. Heldigvis har Mæland ikke rett - som representant for justismyndighetenes politiske ledelse er det han som sitter med ansvaret. Han våger imidlertid ikke ta det, toer sine hender, og sender ballen til lokale menigheter. Han bør ikke lenger få lov til det.

Egentlig er det jo enkelt å avvikle kirkeasylinstitusjonen. Om justisministeren erklærer at fra nå av vil alle som går inn i en kirke for å søke ly, uten videre bli hentet av politiet - samtidig som de gir amnesti til de snaue femti som i dag befinner seg i kirkeasyl - så er ordningen avviklet. Det innebærer selvfølgelig en politisk og moralsk belastning for våre politiske myndigheter, men det kan umulig være riktigere å overføre denne belastningen til lokale menigheter.

Beslutningen og ansvaret må plasseres der de hører hjemme. Justisdepartementets ledelse er valgt og betalt for å ta ansvar - ikke for å overføre det til pensjonister, prester, studenter og velmenende idealister i norske menigheter - mennesker som ikke har gjort annet galt enn å bli glade i ulykkelige og desperate mennesker.

Å bedrive «silent killing» av hjemløse flyktninger hører ikke hjemme noe sted. Spesielt ikke i en rettsstat som ønsker å fundamentere seg på en kristen-humanistisk tradisjon.