Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvem har fått det bedre i Iran?

Einar Steensnæs er på offisielt besøk i Iran. Et land der stening og avkapping av legemsdeler er nedfelt i straffeloven, skriver Anne Marit Heber Nærby.

OLJE- OG

energiminister Einar Steensnæs er for tiden på offisielt besøk i Iran for å møte oljeminister Bijan Namdar Zanganeh. Norsk oljeindustri har nå Iran som sitt sterkeste satsingsområde. Norge har også gjenopprettet sin ambassade i landet. Dette for å bidra til en demokratisk utvikling som visstnok er på fremmarsj. Forholdene normaliseres etter at Iran i mange år har vært uaktuell som samarbeidsland på grunn av et tyrannisk regime. Nå er imidlertid de politiske forholdene i Iran visstnok blitt så mye bedre. President Khatami, som nå har sittet ved makten i seks år, blir stadig omtalt som «reformvennlig» og «liberal».

I Iran er stening, avkapping av legemsdeler og andre barbariske avstraffelser nedfelt i loven. Hvem har fått det så meget bedre der?

JEG VET IKKE

om Sima, Ferdaw, Shahnaz og Ashraf er enige med nordmenn som mener regimet er blitt mildere. Dette er fire kvinner som sitter fengslet i påvente av å bli stenet. I motsetning til for eksempel Amina Lawals hjemland Nigeria, der stening faktisk er forbudt, er stening i Iran nedfelt i straffeloven. I paragraf 84 heter det at stening er straff for utroskap. I paragraf 102 presiseres det nærmere at menn skal begraves til midjen. Kan de komme seg løs, er de fri. Kvinner skal begraves til halsen. I prinsippet er de også frie dersom de kan komme seg løs. Størrelsen på stenene som skal brukes er også spesifisert. De må nemlig ikke være så store at den straffedømte dør av kun én eller to.

I motsetning til hva man kan få inntrykk av ved å lese norske medier og høre på norske politikere, finnes det få, om noen, signaler om at dette er en praksis på vei ut. Mullah Rezvanih, som sitter i Vokterrådet (landets øverste organ), har tvert i mot sagt rett ut at stening umulig kan erstattes av en annen form for straff.

Siden denne såkalte reformvennlige president Khatami kom til makten i 1997 er 26 mennesker stenet til døde. 17 var kvinner. Med lovens, ikke bare tradisjonens, velsignelse.

JEG VET HELLER

ikke om 19 år gamle Davood synes de liberale kreftene har fått særlig spillerom. Han er også dømt til døden. For å ha drukket alkohol. Ytterligere 11 ungdommer er bare i løpet av dette året dømt for å ha drukket alkohol. Men de slapp billig. Offentlig pisking var deres straff, de hadde jo bare blitt tatt én gang. Det er ved tredje gangs pågripelse at dødsdommen kommer. Dette er nedfelt i paragraf 179 i straffeloven.

Jeg tviler vel også på at Reza, Mohamaad, Mehdi og Hoseyn synes de har fått noen større frihet selv om Khatami har sittet i presidentstolen i seks år. Disse unge mennene, alle i begynnelsen av tyveårene, går sin fremtid i møte en høyrefot og en venstrearm fattigere. De skal angivelig ha deltatt i «væpnet motstand» mot regimet. Slik «kryssamputasjon» er en helt vanlig avstraffelsesmetode også for tyveri i dette landet der demokratiet visstnok har fått bedre vekstvilkår.

Tidligere i år ble en 21 år gammel jente dømt til å få øynene stukket ut. I fjor ble 79 kvinner arrestert for umoralsk adferd. De hadde p-piller.

Eksemplene er mange. Listen kunne gjøres veldig mye lengre.

POENGET ER AT

ingen forandringer av betydning har funnet sted i Iran. Tallenes tale er klar. I 2002 ble det utført 448 offentlige henrettelser. Det er dobbelt så mange som i 2001. Det er grunn til å anta at mange flere, noen hevder hundrevis, av henrettelser har funnet sted i det skjulte.

Mellom 1997 og 2002 ble hele 90 aviser og mediekanaler bannlyst.

I 1999 uttalte denne såkalte liberale Khatami at pro-demokratiske demonstrasjoner er å anse som krigserklæringer mot presidenten og presidentens mål. Av den grunn er også tusenvis av mennesker arrestert etter demonstrasjoner.

Khatami har heller ikke undertegnet FN-konvensjonen mot kvinnediskriminering. Det er kanskje ikke overraskende all den tid det er nedfelt i Grunnloven at kvinner ikke kan bli president og at mannen er husets herre. Grunnloven stadfester også at dersom kvinnen ikke oppfyller sine ekteskapelige forpliktelser, fortjener hun ikke å få mat husly eller klær. I mange land er dette praksis, men forbudt ved lov. Iran er et av svært få land hvor en slik spraksis er så sterkt beskyttet av loven. Og Khatami har sagt i klartekst (i 2000) at snakk om å endre Grunnloven er å anse som forræderi. I 2002 stadfestet han at regimets ånd, meninger og tanker er basert på Khomeinis verdier og prinsipper. Khomeini er er som kjent mullahen som kom til makten etter de islamske revolusjonen i 1979.

Dødsdommen mot forfatteren Salman Rushdie ble formelt forlenget så sent som i februar i år. Den iranske revolusjonsgarden sier dødsdommen er ugjenkallelig og at ingenting kan endre den.

PÅ HVILKET

grunnlag mener norske politikere at dette regimet er blitt mer spiselig? Hvorfor er det mer legitimt å ha ambassade her og la norsk næringsliv operere i Iran nå enn for seks år siden? Hvor er resultatene av at samarbeidet fremmer demokratisk utvikling?

Dæværende olje- og energiminister Marit Arnstad uttalte allerede i 1998 at «Situasjonen i Iran har endret seg, og jeg vil ikke i dag fraråde oljeindustrien å investere i Iran». (Aftenposten januar 2002) Selv om hun ikke lenger er statsråd, er det interessant om hun som parlamentarisk leder i Senterpartiet fortsatt har dette synet. Det ville også være interessant om Steensnæs kunne inkludere den demokratiske utviklingen i sitt reisebrev etter besøket i Iran.

Daværende NHO-president Leif Frode Onarheim trakk seg i sin tid fra styret i Saga Petroleum fordi selskapet engasjerte seg i Libya og Iran. I dag er han stortingsrepresentant for Høyre og har et annet syn. «Vi har sett endringer i regimets holdninger» sa han til Aftenposten i januar i fjor. Hva mener han og Høyre disse eventuelle «endrede holdningene» har av konsekvenser til det beste for Irans befolkning?

Thorbjørn Jagland, leder av Utenrikskomiteen, skriver i Aftenposten 11. januar i år: «De demokratiske kreftene må få oppmuntring og støtte.» Jeg venter i spenning på en nærmere konkretisering.

NORSKE MEDIER

, med unntak, er heller ikke sjenerende grundige når de skal beskrive utviklingen i Iran. At jenter nå ikke blir pisket for å bruke sminke og dytter sjalet litt lengre bakover på hodet blir tatt som bevis på snarlig frigjøring. Det er det ikke. Og jeg skulle ønske Dagbladet nå sluttet å publisere bilder av damer i hijab som står på vannski i den tro at det betyr en gryende liberalisering.

Mer enn 30 norske bedrifter er inne på det iranske markedet for leveranser til oljeindustrien. De to største, Statoil og Hydro, har pumpet inn flere milliarder i investeringer. Intsok, en stiftelse etablert av norske myndigheter og oljeindustrien som fremmer norsk oljeindustri i utlandet, har åpent erklært at Iran er et av de landene som prioriteres.

Norge stiller opp med fredsmeglere i øst og vest. Vi deler ut fredsprisen og holder vår moralske fane høyt i internasjonale fora. Det eksisterer åpenbart et forbehold her. Der vi kan tjene penger får solidariteten og tanken på de undertrykte komme i annen rekke.

DET FINNES INGEN

enkle fasitsvar på hvordan vi best kan hjelpe undertrykte befolkninger verden over. Men flere ting er uomtvistelige når det gjelder Iran. I de seks årene Khatami har sittet ved makten har det ikke vært noen demokratisk utvikling. Norges tilstedeværelse med ambassade har ikke gjort det enklere for den jevne iraner å leve. Den jevne iraner får fortsatt sine grunnleggende menneskerettigheter krenket daglig, med trygt feste i landets lover.

Det er på tide å stille krav. Norge er tungt inne i landet på flere måter og dermed har vi etablert en dialog. Men det på høy tid å skjerpe denne dialogen. Norge har faktisk en unik påvirkningsmulighet overfor Iran nettopp fordi vi har felles interesser innen olje og gass. Så i stedet for å la seg dupere av minimale, i beste fall symbolske frihetstegn, bør norske myndigheter gå dypere inn i materien og benytte den kontakt og det samarbeid vi har etablert til å sette grenser for hva vi kan tolerere av overgrep i et samarbeidsland.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media