FILMSKAPER: Brennpunkt sendte 4. november dokumentaren "Frivillig tvang". Dokumentaren har ført til kontroverser. Foto: Anita Arntzen
FILMSKAPER: Brennpunkt sendte 4. november dokumentaren "Frivillig tvang". Dokumentaren har ført til kontroverser. Foto: Anita ArntzenVis mer

Hvem har rett?

Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen eller Shazia Sarwar, journalist i VG?

Meninger

NRK Brennpunkt sendte 4. november dokumentaren «Frivillig tvang» laget av Ulrik Imtiaz Rolfsen. En av de som kritiserte filmen i NRK-programmet Dagsnytt 18 er Shazia Sarwar som er journalist i VG. Tvangsekteskap er alvorlig, de som utsettes for det, opplever dette som grusomt, og årsakene er blant annet en kultur hvor storfamilien har behov for en hushjelp og pleieassistent i tillegg til å produsere barn slik Rolfsen fremstiller problemet. Men problemet er bare Rolfsen to viktige aspekter.

I Dagbladet viser Assad Nasir til viktige tall som jeg mener ikke kom fram i filmen. I 2010 var det 110 tilfeller av henteekteskap fra Pakistan til Norge, to år senere, altså i 2012, var det bare 50.

Men Rolfsen derimot argumenterer i et innlegg i Dagbladet 21. november at «problemer fremdeles eksisterer for en relativt stor gruppe norskpakistanere.» Dette er helt klart misvisende. Og det er tydelig at Rolfsen ikke har gjort god nok research.

Og her kommer den aller største krtikken mot Rolfsens film. Han er ingen journalist. Han er en filmskaper med fokus på fiksjon, og har laget en film som er av dårlig journalistisk kvalitet. Dette kommer tydelig fram når han diskuterer med Shazia Sarwar, og påfølgende debatt i aviser og sosiale medier. For Sarwar er journalist, og hun vurderer at filmens innhold ikke er representativ for norskpakistanere i dagens samfunn.

Hun har helt rett, men samtidig har ikke Rolfsen helt feil heller. De enkelttilfeller som han intervjuer, og negative holdninger om det norske samfunnet blir faktisk innprentet i de unge av foreldre og andre voksenpersoner. Men Rolfsen bommer når han utelater å si noe om utbredelsen og antall tvangsekteskap, og han generaliserer heller dette til å være et «stort problem» blant norskpakistanere.

Dersom Rolfsen hadde laget en tilsvarende dokumentar om norsk barnevern og de overtramp som begås av barnevernet mot enkeltpersoner og presentert filmen i USA som et bilde på hvordan Norge var, ville det blitt ramaskrik. For det er dette som skjer nå når Rolfsen viser dokumentaren «Frivillig tvang» for etnisk norske, mange norskpakistanere reagerer fordi dette bildet ikke representerer dem.

Det andre området Rolfsen bommer på, er hvilke endringer som har skjedd de siste 10-15 årene. For det har nemlig skjedd store forandringer i det norskpakistanske miljøet.

En av casene i filmen «Fatima» har brutt ut av et tvangsekteskap som ble fullbyrdet da hun var 16 år. Altså ligger tvangsekteskapet mange år tilbake i tid. Filmen kan slettes ikke regnes som «dokumentar», men å regne som en «kronikk» hvor forfatteren Rolfsen får mulighet til å formidle et bestemt synspunkt gjennom flere caser han intervjuer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook