Noe av det studenter ved universitetene og høyskolene bruker aller mest tid på, mer enn på å sitte i auditoriet, mer enn på å stå i kaffekø i forelesningspausen, kanskje enda mer enn på å drikke øl, er å lese lærebøkene i fagene de tar. Likevel er det slik at hvilke læremidler som skapes og spres, er ganske vilkårlig. Et nylig utspill i diskusjonen om lærebøkene, skrevet av dosent Helge Høivik ved OsloMet (sic), retter en lang pekefinger mot forlagene, som Høivik mener tar for mye av forfatternes og studentenes penger. Han foreslår at institusjonene bør tenke kreativt i utviklingen av læremidler, og gå i en bue utenom forlagsbransjen. Mon det.
Utspillet bærer preg av at Høivik ikke helt har innsikt i hvor mye elting og knaing, hvor mye smelling med pisk og vifting av gulrøtter, som skal til for å få ut en bok som er god å lese. Fagfolk kan faget sitt, men de kan ikke alltid formidle det godt, og de kan ikke alltid uanstrengt sette seg inn i forståelseshorisonten til sitt noenogtyveåringe kjernepublikum. Da lærebøkene i sykepleie for noen år siden ble anklaget for å være vage og teoretiske, og uforståelige for mange studenter, var det ikke kompetansen til forfatterne det stod på. Her kunne årvåkne forlagsredaktører bidratt til å gjøre stoffet lettere å ta til seg.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger