Noe av det studenter ved universitetene og høyskolene bruker aller mest tid på, mer enn på å sitte i auditoriet, mer enn på å stå i kaffekø i forelesningspausen, kanskje enda mer enn på å drikke øl, er å lese lærebøkene i fagene de tar. Likevel er det slik at hvilke læremidler som skapes og spres, er ganske vilkårlig. Et nylig utspill i diskusjonen om lærebøkene, skrevet av dosent Helge Høivik ved OsloMet (sic), retter en lang pekefinger mot forlagene, som Høivik mener tar for mye av forfatternes og studentenes penger. Han foreslår at institusjonene bør tenke kreativt i utviklingen av læremidler, og gå i en bue utenom forlagsbransjen. Mon det.

Utspillet bærer preg av at Høivik ikke helt har innsikt i hvor mye elting og knaing, hvor mye smelling med pisk og vifting av gulrøtter, som skal til for å få ut en bok som er god å lese. Fagfolk kan faget sitt, men de kan ikke alltid formidle det godt, og de kan ikke alltid uanstrengt sette seg inn i forståelseshorisonten til sitt noenogtyveåringe kjernepublikum. Da lærebøkene i sykepleie for noen år siden ble anklaget for å være vage og teoretiske, og uforståelige for mange studenter, var det ikke kompetansen til forfatterne det stod på. Her kunne årvåkne forlagsredaktører bidratt til å gjøre stoffet lettere å ta til seg.