Noe av det studenter ved universitetene og høyskolene bruker aller mest tid på, mer enn på å sitte i auditoriet, mer enn på å stå i kaffekø i forelesningspausen, kanskje enda mer enn på å drikke øl, er å lese lærebøkene i fagene de tar. Likevel er det slik at hvilke læremidler som skapes og spres, er ganske vilkårlig. Et nylig utspill i diskusjonen om lærebøkene, skrevet av dosent Helge Høivik ved OsloMet (sic), retter en lang pekefinger mot forlagene, som Høivik mener tar for mye av forfatternes og studentenes penger. Han foreslår at institusjonene bør tenke kreativt i utviklingen av læremidler, og gå i en bue utenom forlagsbransjen. Mon det.
Utspillet bærer preg av at Høivik ikke helt har innsikt i hvor mye elting og knaing, hvor mye smelling med pisk og vifting av gulrøtter, som skal til for å få ut en bok som er god å lese. Fagfolk kan faget sitt, men de kan ikke alltid formidle det godt, og de kan ikke alltid uanstrengt sette seg inn i forståelseshorisonten til sitt noenogtyveåringe kjernepublikum. Da lærebøkene i sykepleie for noen år siden ble anklaget for å være vage og teoretiske, og uforståelige for mange studenter, var det ikke kompetansen til forfatterne det stod på. Her kunne årvåkne forlagsredaktører bidratt til å gjøre stoffet lettere å ta til seg.
Men det er et reelt problem at det å utvikle læremidler kaster lite av seg økonomisk og ofte må skrives på fritiden, eller presses inn i en arbeidshverdag der det er andre gjøremål som gir større utbytte. For institusjonenes del er det bedre om de ansatte gjeter studentene gjennom studieløpene sine og produserer grader og studiepoeng. Presset på å publisere forskningsartikler gjør at mange prioriterer ned det å skrive lærebøker, og det blir vanskeligere for forlagene som vil utgi lærebøker å få napp blant fagfolkene som kunne passet godt til oppgaven. Slik kan systemet sies å legge til rette for at jobben ofte gjøres av de mest idealistiske eller de mest ideologiske — de som brenner for denne typen formidling, eller de som mener at deres perspektiv på faget ikke er tilstrekkelig representert i læremidlene som foreligger.
Slik kan ideer som ikke nødvendigvis har så stor oppslutning i et fagmiljø, prege generasjoner av studenter. Dette skrives ikke til forkleinelse for de mange samvittighetsfulle forskerne og underviserne som jobber frem solide læreverk, og som lapper på reelle hull i verkene som finnes, men for å sette spørsmålstegn ved et system der det er mulig å manipulere et fag i en bestemt retning.
Dette arbeidet var mer lukrativt før, uten at dét var noen ønskesituasjon. Lenge kunne professorene leve godt på lærebøkene, ved først å skrive dem, og deretter å sette dem på pensum for studentkull etter studentkull, og se pengene sildre inn. Større gjennomsiktighet og smidighet i systemet har heldigvis gjort dette vanskeligere. Det er nå vanskeligere å finne en grånende nestor som presiderer over et kurs eller emne med eiermine og en møllspist pensumliste som ikke har vært fornyet på sytten år. Læremidler bør strengt tatt helst fornyes så snart faget utvider og utvikler seg. Men å ta på seg denne oppgaven er altså blitt mer utakknemlig.
Det er mulig å tenke seg at mye kunne gjøres ved at forlagene beholder ansvaret for selve utgivelsesprosessen, men at utdanningsinstitusjonene i større grad belønner de ansatte for vie tid til slikt arbeid; tid som det aldri synes å være nok av.
Ansatte ved universitet og høyskoler har tre kjerneoppgaver: Forskning, undervisning og formidling; forskjellig proporsjonert for forskjellige stillinger. Tidligere har det kommet forslag om å la lærebøkene telle under forskningsfanen og at institusjonene bør sørge for at de blir fagfellevurdert. Dette ville imidlertid kreve en helt egen kategori i registrene der denslags føres opp, siden det tross alt ikke er forskning det er snakk om. En annen mulighet ville være å belønne arbeidet med læremidler som en del av formidlingsarbeidet, som en del av en generell oppvurdering av denne delen av jobben, som altfor ofte neglisjeres. En tredje ville være å se på læremiddelutviklingen som en del av undervisningen, siden det i aller høyeste grad er en del av arbeidet som skyver studentene frem mot uteksaminering. Det ville gjøre at de ansatte lettere ville kunne argumentere overfor sjefen at arbeidet de er i ferd med å ta på seg, er verd å sette inn en vikar for.
Diskusjonen om læremidler holdes ofte på spesialiserte fora, og føres mellom folk som er tilknyttet universitetene, høyskolene og forlagene. Men utfallet av diskusjonen preger store yrkesgrupper, deriblant skarer av leger, jurister, lærere og sykepleiere. Det er et arbeid som har direkte og indirekte påvirkning på svært mange, og som fortjener engasjement og anerkjennelse.
