Druknet: Debatten om kirken har druknet i debatten om homofil vigsel . Foto: © Steinar Haugberg / Samfoto
Druknet: Debatten om kirken har druknet i debatten om homofil vigsel . Foto: © Steinar Haugberg / SamfotoVis mer

Hvem skal betale for Skåbers rom?

Pilene for kirken peker bare en vei, nedover.

Meninger

Når Linn Skåber fronter Åpen folkekirke i en støttekonsert i Kulturkirken Jakob, snakker hun om rom som er høye under taket. Men hvem skal betale for dette rommet? Det burde være like viktig å diskutere før kirkevalget som hvem som skal få lov til å gifte seg der.

Åpen folkekirke kjemper for homofile og lesbiskes rett til å gifte seg innenfor kirkeveggene. Det er en god ting. Men at de samtidig og med en retorikk blottet for nyanser har opphøyet seg selv til folkekirkens forsvarere, det gjør at de parkerer debatten om Den norske kirkes fremtid. I Åpen folkekirkes univers er man enten inkluderende eller ekskluderende. Man er enten raus eller dømmende. Og folkekirken er et like ubestridelig gode som vigsel av likekjønnede.

«Det handler ikke om skriftens klare ord, men om å ta et valg» buldrer Bjørn Eidsvåg i Dagbladet om biskopenes syn på vigsel av likekjønnede. Og den buldringen er jeg enig i. Men er det bare biskopene som skal velge? Omfatter kirkevalget bare denne saken? Når folket i folkekirken stort sett kommer i kirka når ribba steiker i ovnen - er ikke det også et valg?

Debatten om hva slags kirke Den norske kirke skal være i fremtiden, har druknet i spørsmålet om vigsel av homofile og lesbiske i kirkens rom. Men dette er ikke en debatt vi kan utsette. Statistikken peker bare en vei for den norske kirke: Nedover. Færre går på gudstjeneste, flere melder seg ut, og vi ser begynnelsen på en ny trend; at kirkens egne medlemmer velger å ikke døpe barna sine. Samtidig øker motstanden og oppmerksomheten rundt Den norske kirkes privilegier.

Det er ikke nok å utvide det kirkelige servicetilbudet til å omfatte vigsel av homofile og lesbiske for å gjøre Den norske kirke mer troverdig. Vi må som kirke frasi oss de privilegiene vi hittil har hatt og stole på at medlemmene selv tar ansvar. Vi trenger en n y finansieringsordning, medlemsavgift eller givertjeneste, så vi slipper et stadig økende kirkelig byråkrati forårsaket av statlige krav om dokumentasjon og effektivitet. Å være kirke er tross alt å være et menneskelig fellesskap - det er ikke å være en statlig finansiert serviceinstitusjon.

Takhøyde er flott, men det koster. Skal Den norske kirke beholde troverdighet og overleve i det sekulære samfunnet må vi gi medlemmene tillit. Og en bankgiro