Hvem skal bo i New Orleans?

Det er de hvite som strømmer tilbake til tørre områder i byen. De aller fleste som ikke har noe hjem å vende tilbake til, er svarte, skriver Naomi Klein.

UTENFOR DET MIDLERTIDIGE flyktningsenteret med 2000 senger i The River Center i provinshovedstaden Baton Rouge, fremfører en gruppe fra Scientologikirken sin versjon av Bill Withers klassiker «Use Me». «Hvis det virkelig føles så godt å bli brukt», synger vokalisten med stor innlevelse, «så bruk meg helt til du har brukt meg opp».Ti år gamle Nyler, som ligger med ansiktet vendt mot massasjebenken, har omtrent samme innstilling. Hun er ikke helt sikker på hvorfor den hyggelige damen i den gule t-skjorta med påskriften «Frivillig scientologiprest» vil massere ryggen hennes. Men «det er så deilig», forteller hun meg, så hvorfor ikke? Jeg spør Nyler om dette er den første behandlingen hun får. «Hjelpen!», freser den frivillige hjelperen og korrigerer min scientologisjargong. Nyler rister på hodet. Siden hun flyktet fra New Orleans fordi et tre hadde veltet over huset hennes, har hun besøkt dette teltet mange ganger og blitt nærmest avhengig av hjelp. «Jeg har problemer med nervene», forklarer hun med en lykksalig avslappet massasjestemme. «Jeg lider av nervøsitet, som det heter.» Iført en rosa t-skjorte hun har fått i gave - med et slagord som er upassende for hennes aldersgruppe - forteller Nyler meg hva hun er redd for. «Jeg tror at New Orleans kanskje aldri blir bygd opp igjen.» «Hvorfor ikke det?» spør jeg. «Fordi alle folkene som kan reparere ødelagte hus, er borte.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG HAR IKKE hjerte til å fortelle Nyler at jeg er redd for at hun er inne på noe; at mange av de afroamerikanske arbeiderne som bor i nabolaget hennes, kanskje aldri vil bli ønsket velkommen tilbake for å delta i gjenoppbyggingen. En time tidligere hadde jeg intervjuet administrerende direktør og daglig leder for Greater New Orleans Inc., Mark Drennen - den fremste lobbyisten for byens næringsliv. Drennen var i det pratsomme hjørnet, oppglødd over signalene fra Washington om at selskapene han representerer (alt fra Chevron og Liberty Bank til Coca-Cola) snart vil få en sjenerøs pakke med skattelettelser, subsidier og oppmyking av reguleringsbestemmelsene.Mens jeg hørte på Drennens entusiasme over hvilke enorme muligheter orkanen hadde skapt, slo det meg at han refererte til afroamerikanerne i New Orleans som en «minoritetsgruppe». Ettersom 67 prosent av innbyggerne er afroamerikanere, utgjør de faktisk en klar majoritet, mens hvite, som Drennen selv, bare utgjør 27 prosent av befolkningen. Det var utvilsomt en forsnakkelse fra Drennens side, men jeg kunne ikke unngå å få en følelse av at jeg hadde fått et glimt av demografien i en ny-og-bedre by slik den hvite eliten tenker seg New Orleans i framtida. «Jeg forstår ærlig talt ikke, tror vel ikke at noen kan forstå, hvordan de skal passe inn», sa Drennen og siktet til byens arbeidsledige.

ALLEREDE NÅ er det så dramatiske tegn til demografiske endringer i New Orleans at mange av de evakuerte snakker om «etnisk rensning». Før borgermester Ray Nagin ga ordre om evakuering for andre gang, var det stort sett hvite som strømmet tilbake til tørre områder i byen, mens de aller fleste som ikke har noe hjem å vende tilbake til, er svarte. Dette, får vi forsikringer om, er ikke resultat av noen sammensvergelse, men skyldes rett og slett geografiske forhold og gjenspeiler det faktum at velstand og rikdom i New Orleans måles i antall meter over havet. Det betyr at de tørreste områdene i høyden også er de hviteste (90 prosent av befolkningen i Det franske kvarter er hvit, 89 prosent i Garden District, 86 prosent i Audubon og 65 prosent i Jefferson Parish, som innbyggerne også kunne flytte tilbake til).Når det gjelder de hundretusentalls innbyggere som fikk sine lavereliggende hus og boligkomplekser ødelagt av flommen, sier Drennen at byen nå har en enestående mulighet til å tenke nytt og vise at vi lever i det 21. århundre: I stedet for å gjenreise gettoene, bør New Orleans bygges opp igjen med «blandede» boligområder, der rike og fattige, svarte og hvite lever side om side.

DET DRENNEN IKKE forteller, er at den type urban integrering kan gjennomføres i morgen den dag, og det i stor skala. Uten at man hadde trengt å reise et eneste nytt bygg, kunne om lag 70 000 av byens fattigste hjemløse som er evakuert, ha flyttet tilbake til New Orleans sammen med hvite huseiere. Ta for eksempel Lower Garden District, hvor Drennen selv bor. Området har en forbausende høy andel av ubebodde hus - 17, 4 prosent ifølge folketellingen av 2000. I alt 702 boenheter ble registrert som tomme. Ettersom boligmarkedet ikke har bedret seg og området nesten ikke ble rammet av flommen, står trolig mange av disse boligene fremdeles tomme. Den samme tendensen gjør seg gjeldende i de andre tørre områdene: Det franske kvarter har stått halvtomt i en årrekke; 37 prosent av husene er ubebodde. Tallene for byen sett under ett er oppsiktsvekkende høye: I de områdene som bare fikk skader av mindre omfang og som befinner seg på borgermesterens tilbakeflyttingsliste, står minst 11 600 leiligheter og hus tomme. Tar vi med Jefferson Parish, øker antallet til 23 270. Og hvis vi regner med at det er plass til tre personer i hver boenhet, innebærer det at omtrent 70 000 av de evakuerte kunne fått et sted å bo. Med tanke på at i alt 200 000 av byens innbyggere har mistet sine hjem for godt, ville det vært et stort løft i arbeidet med å løse boligkrisen. Og det er fullt gjennomførbart.

DEN DEMOKRATISKE representanten Sheila Jackson Lee kommer fra et distrikt i Houston som har tatt imot omkring 150 000 evakuerte etter Katrinas herjinger. Hun hevder at det finns flere måter å gå fram på om man vil gjøre de tomme leilighetene om til billige eller gratis utleieboliger. Hvis man utvidet en ordning som allerede eksisterer, kunne byer utstedt spesielle «husleiekuponger» som ville dekket husleien til de evakuerte kom seg i arbeid. Jackson Lee forteller at hun har planer om å ta i bruk lovverket for at penger fra de føderale hjelpefondene skal kunne brukes til nettopp slike «husleiekuponger». «Hvis det finnes muligheter for å skape gode og levedyktige boligløsninger», sier hun, «bør de undersøkes».Malcolm Suber, mangeårig aktivist som har markert seg i en rekke lokalpolitiske saker i New Orleans, ble sjokkert da han fikk vite at flere tusen boliger står tomme. «Hvis det finns ubebodde hus i denne byen», sier han, «bør arbeidsfolk og fattige få muligheten til å flytte inn.» Ifølge Suber vil en overføring av ledige boliger til orkanofre bety mer enn at mennesker i nød får akutt og nødvendig hjelp: Det vil innebære at et betydelig antall fattige innbyggere flytter tilbake og dermed bidrar til at store og viktige avgjørelser om byens framtid ikke utelukkende tas av folk som har råd til å kjøpe seg eiendommer i høyden. «Vi har rett til fullt ut å delta i gjenoppbyggingen av vår egen by», sier Suber. «Og det kan bare skje om vi får vende tilbake og bo der.»Men han innrømmer at det kommer til å bli en hard kamp: De konservative familiene i Audubon og Garden District vil kanskje jatte med og gi inntrykk av at de er for «blandede» boligområder. «Men bourbonerne i byens beste strøk ville fått hysterisk anfall om noen med «husleiekupong» hadde flyttet inn i nabolaget. Dette kommer sannelig til å bli interessant.» ©New York Times, norsk enerett DagbladetArtikkelen sto første gang på trykk i The Nation.Oversatt av Marit Jahreie