INN I EIERDIALOGEN: Næringsminister Trond Giske skjerper tonen overfor delvis statseide selskaper som Statoil, Hydro og Telenor. Ønsker de å selge deler av virksomheten til utlandet, skal det innom hans bord først.  Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
INN I EIERDIALOGEN: Næringsminister Trond Giske skjerper tonen overfor delvis statseide selskaper som Statoil, Hydro og Telenor. Ønsker de å selge deler av virksomheten til utlandet, skal det innom hans bord først. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Hvem skal eie Norge?

Norske selskaper med en betydelig statlig eierandel må ta det opp med oss før de vurderer å selge ut viktig virksomhet til utlandet.

I januar i år solgte A-pressen TV2 ut av landet. Norges største private mediebedrift, bygd opp på eksklusive rettigheter gitt av Stortinget, er dermed ikke lenger på norske hender. Etter 17 år med norsk eierskap stemte Telenor og LO gjennom sine styremedlemmer i A-pressen for salg, mot de ansattes stemmer.

I medienes dekning av striden rundt salget av TV2 har sakens kjerne fått minst oppmerksomhet. Kjernespørsmålet er nemlig dette: skal vi som nasjon ha et mål om et næringsliv med betydelig norsk eierskap, eller er det uvesentlig at eierskapet til viktige nøkkelbedrifter selges ut av landet? Spørsmålet om eierskapet til sentrale norske bedrifter er rett og slett for viktig til at det skal drukne i rykteflom eller avledningsmanøvre.

Mitt syn er klart: Det har betydning hvem som eier bedrifter, også hvor de er lokalisert. Det er verdifullt at utenlandske investorer og selskaper investerer og etablerer seg i Norge, og på den måten bidrar til norsk verdiskaping og næringsutvikling. Men vi ville gjøre oss selv en bjørnetjeneste dersom vi ikke også har et betydelig norsk eierskap, med beslutningstakere, hovedkontorer og eiermakt plassert i Norge. Også på dette området er altså mangfold best.

Det er betydelig dokumentasjon for at beslutningstakeres geografiske tilhørighet har betydning for beslutninger som tas. Investeringsstrategier, teknologiutvikling, arbeidsplasser og verdiskaping påvirkes av hvor beslutningstakerne har sitt daglige virke. Det kan skyldes noe så enkelt som informasjonsflyt. Man får større tilgang til informasjon om de mulighetene som finnes nær seg enn de som ligger lengre unna. Beslutningstakere kan også føle seg tryggere på investeringer og strategier i et samfunn de kjenner godt, enn i områder som er mer ukjent. God kjennskap til forretningskultur, arbeidslivsreguleringer og politiske forhold påvirker mulighetene for å lykkes.

Et selskaps nasjonale tilknytning bidrar også til ringvirkninger for andre selskaper. Store norske lokomotiver bidrar til aktiviteter hos en rekke underleverandører og samarbeidspartnere, både når store investeringer gjøres her hjemme og når selskapene satser ute i verden. At disse store selskapene har forankring i Norge har betydning ikke bare for selskapene selv, men for svært mange mindre bedrifter som dermed får lettere tilgang på informasjon og beslutningstakere hos de store selskapene.

I Norge har vi mange gode eiere, både private og offentlige. Mange bedrifter er eid lokalt, familiebedrifter er bygd opp gjennom generasjoner og gründere har satset sparepenger og innsats for å bygge opp noe nytt. Dette utgjør grunnfjellet i norsk næringsliv. Det lokale eierskapet har stor betydning for å bidra til verdiskaping og vekst. Et argument for en jevnere formuesbeskatning mellom eiendom og produksjonsmidler er styrking av dette eierskapet. Og når temaet er redusert formuesskatt, da fremhever også Høyre og Frp betydningen av et nasjonalt eierskap.

I mange av de store lokomotivene i norsk næringsliv, de aller største bedriftene, er det imidlertid staten som er garantisten for et norsk eierskap. Gjennom offentlig eierskap i selskaper som Statoil, Hydro, Yara, Kongsberg, DNB, Telenor og Statkraft bidrar vi til å sikre en fortsatt norsk forankring av hovedkontor, beslutninger, forskning og utvikling, investeringer og verdiskaping. Dersom Høyre og Frp fikk gjennomslag for å selge ut store deler av disse eierandelene, ville det ikke finnes norske private investeringsmiljøer med løfteevne til å ta over statens eierposter. Et storstilt utsalg, slik Høyre og Frp foreslår, medfører en storstilt utflagging.

Et av de overordnede målene for det statlige eierskapet er å bidra til norsk eierskap. Vårt lands verdiskaping, teknologiutvikling og lønnsomme arbeidsplasser er tjent med et sterkt statlig eierskap. Jeg er dypt uenig med Høyre og Frp i at dette ikke skulle være et viktig mål for statens eierskap. Her går en dyp skillelinje i norsk politikk. Vi kan frykte hva som skjer hvis Høyre og Frp danner regjering etter neste valg.

De forretningsmessige selskapene staten har eierskap i skal drives etter forretningsmessige prinsipper. Rollefordelingen mellom eier, styre og ledelse er klart trukket opp i eierskapsmelding og i statens eierstyringsprinsipper. Det er styrene som tar beslutninger om selskapenes strategier, investeringsplaner og aktivitet. Samtidig ligger det til oss som eier å ha klare oppfatninger om hva slags retning selskapene utvikler seg i og formidle dette tydelig til selskapene.

Regjeringen vil ha et aktivt og forutsigbart eierskap. Nasjonal forankring av viktig virksomhet er et tema som staten som eier er opptatt av. Dette ga jeg som statsråd med ansvar for eierskapet uttrykk for i saken om salg av TV2. Styret har ansvaret. Staten verken instruerer eller gjør vedtak. Men vi har som eier full rett til å gi uttrykk for synspunkter knyttet til selskapenes virksomhet.

For at det ikke skal herske noen tvil etter Telenor/TV2-saken, sender Nærings- og handelsdepartementet nå brev til selskapene hvor vi har større eierandeler. Her understreker vi at langsiktig norsk eierskap, med beslutninger og forankring i Norge er en viktig del av begrunnelsen for det statlige eierskapet. Det tilligger styret å ta beslutning om kjøp og salg av virksomheter og datterselskaper. Samtidig er dette viktige spørsmål, og som eier ser vi det derfor som naturlig og fornuftig at vurderinger rundt eventuelle utsalg av større virksomheter til utlandet er en del av eierdialogen.

Eierskap har betydning. Vi trenger utenlandske investorer og selskaper i Norge, på samme måte som vi investerer og etablerer oss i andre land. Samtidig må vi sørge for et sterkt norsk eierskap, både på privat og statlig hånd. En kapitalrik nasjon som Norge behøver ikke å bli en filialstat hvor de viktigste beslutningene for norsk næringsliv tas utenfor landets grenser.