Hvem skal få penger?

Forskning: Professorene Nils Roll-Hansen og Raino Malnes kritiserer i Dagbladet 2.10 Kunnskapsdepartementets fordelingsordning for noen forskningskroner mellom forskningsinstitusjoner. Fordelingen skjer ut fra de ansattes antall vitenskapelige publikasjoner, vektet etter både format – bok eller artikkel – og vitenskapelig kvalitet – på ’Nivå 1’ eller ’Nivå 2’. Roll-Hansen og Malnes påpeker åpenbare svakheter ved ordningen. Men de sier intet om hvilket alternativ de foretrekker..

De har rett i at publikasjonstelling aldri kan erstatte innholdsvurdering når det gjelder god forskning. Likedan at tellingen nok ikke bare vil bli brukt til å måle institusjonenes prestasjoner, og at den kan ha mange uheldige incentiveffekter for hva forskere velger å forske på. Kanskje vil fagfellevurdering, eller antallet publikasjoner på velrenommerte steder også stride mot mange fags interne kvalitetskriterier.

Men dette er ikke nok beslutningsgrunnlag for å forkaste ordningen. Noen temaer må utdypes.

Kanskje plassen forhindrer at Roll-Hansen og Malnes nevner de gunstige incentivvirkningene ordningen har. Mange– deriblant meg – vil hevde at en svakhet ved mange norske fagmiljøer har vært mangelen på oppmuntring til å publisere forskningen sin – også utenlands. Jeg vil hevde at det også på deres egne institutter er forskere som burde vært oppmuntret mye mer av sine kolleger til å formidle sine funn til det nasjonale og internasjonale forskersamfunn, til felles nytte og innsikt – heller enn å bli fortalt at forskere publiserer alt for mye.

Før vi forkaster dagens tellekantordning må vi også vite mer om Malnes’ og Roll-Hansens alternative løsning på problemet. Hvis vi for en gangs skyld stoler på Kunnskapsdepartementet, er ikke tellekantordningen først og fremst et middel til å styre forskningen i retningen av samfunnets behov for problemløsninger, slik forfatterne hevder. Den hypotesen kan ikke forklare at det i stor grad er opp til fagmiljøene å bestemme hvilke tidsskrifter og forlag som skal gi ekstra uttelling – for eksempel på grunn av intern fagfellevurdering.

Utfordringen er isteden å finne en gjennomførbar og forsvarlig ordning for å fordele altfor knappe forskningsmidler mellom – kanskje altfor mange – forskningsinstitusjoner. «Tellekant»-metoden vil altså fordele noe av ressursene ut fra hvor mye institusjonene publiserer, med en målestokk som absolutt ikke er helt treffsikker. Noen av oss mener at dette systemet, dersom det blir tilstrekkelig justert, vil være bedre enn de mest åpenbare alternativene – som ofte vil bygge på ikke-vitenskapelige kriterier. Blant det som bør granskes ennå mer er kanskje hvordan medlemmene av de nasjonale fagrådene kan velges for å ivareta tillit til at de kan vurdere hvordan «nivå 1» og «nivå 2» bedre kan speile vitenskapelig kvalitet, og hvordan fag med nasjonale forskningstema ivaretas.

Hva er Roll-Hansens og Malnes’ forslag til fordelingsmekanisme, som de mener kan nyte tilstrekkelig oppslutning både blant forskere og myndighetene?