Hvem skal gi fri rettshjelp?

Mange mennesker får ikke den juridiske bistanden de burde få fordi de ikke har råd til dyre advokathonorarer. Daglig leder for jusstudentenes rettshjelpsinformasjon, Juss-Buss, Anniken Gjertsen Skonhoft, kritiserer i denne kronikken stortingsmeldinga om fri rettshjelp.

Stortinget behandler i disse dager stortingsmelding nr. 25 (99- 00) om fri rettshjelp. Meldinga trekker opp hovedlinjene for hele den offentlige rettshjelpspolitikken i åra framover. I dag er det privatpraktiserende advokater som i all hovedsak yter bistand til folk som har krav på fri rettshjelp. Juss-Buss mener at privatpraktiserende advokater ikke er de beste til å ivareta tilbudet om fri rettshjelp. Grunnen til dette er at ressurssvake grupper stort sett faller igjennom som aktører i dagens frie advokatmarked, både som private oppdragsgivere og gjennom tilbudet om fri rettshjelp. Dette utgangspunktet tar regjeringa ikke høyde for i stortingsmeldinga; en viktig premiss i rettshjelpsdebatten går dermed tapt.

Det har aldri vært så mange advokater i Norge som i dag. Departementet slutter ut ifra dette at rettshjelpstilbudet til folk aldri har vært bedre. I beste fall er dette en naiv feilslutning fra departementets side. Juss-Buss mottar hver måned hundrevis av henvendelser fra klienter som aldri vurderer å benytte de tjenestene advokatene tilbyr fordi det rett og slett er for dyrt. Selv om klienten kvalifiserer for fri rettshjelp må han betale 25% av advokathonoraret selv. Kvalifiserer klienten ikke, noe de fleste ikke gjør fordi saken faller utenfor lovens prioritet, er det som regel umulig å betale tusenvis av kroner for bistand. De som ikke er så heldige å bli fanget opp av Juss-Buss eller lignende gratistiltak blir stående uten hjelp. Departementet foreslår at det skal settes et tak for hvor mye en klient må betale i en sak - dette beløpet vil likevel bli for stort for mange klienter. Mange advokater ønsker ikke å ta på seg fri rettshjelpsoppdrag fordi det verken gir prestisje eller så feit lommebok. Det blir hevdet at det særlig er advokatene uten noen etablert kundekrets - de dårlige og urutinerte advokatene - som vil ta disse oppdragene når timebetalinga «bare» ligger på rundt 500- 600 kroner. Departementets svar på dette er å øke advokatsalærene langt utover enhver prisindeksering, til kr 700 per 1. juli 2001. Problemet er at målet på et «anstendig» salærnivå er de skyhøye salærene advokatene innen forretningsjussen mottar. Så lenge det er markedsmekanismene som styrer advokatmarkedet kan det offentlige aldri bli konkurransedyktig og følge med på prisgaloppen. Å prøve å tilpasse seg markedsprisene er dessuten dårlig bruk av offentlige midler: utgiftene til rettshjelp stiger voldsomt uten at man får mer rettshjelp for pengene. Det faktum at det aldri har vært utdannet så mange jurister som i dag gir myndighetene en gyllen mulighet til i større grad å styre juristenes rolle innenfor fri rettshjelp. Departementet svar på utfordringene er imidlertid mer advokatvennlige enn klientvennlige.

Meldinga vurderer spørsmålet om innføring av en oppdragsplikt for advokatene, slik legene har overfor sine pasienter. Siden offentlige oppdrag er dårligere betalt enn private, prioriterer advokatene selvsagt «private» klienter først. Departementet avviser tanken om oppdragsplikt ved å vise til at det ikke er dokumentert noe behov for en slik plikt. De finner imidlertid ingen grunn til å utrede dette nærmere, og argumenter med at oppdragsplikt vil møte betydelig motstand blant advokatene på prinsipielt grunnlag og i den praktiske gjennomføringa. Oppdragsplikt vil være med å sikre at klienten får den hjelpa han har krav på etter loven. Det er feigt av departementet å avvise dette så kategorisk som de gjør, og arrogant i forhold til de klientene som opplever å bli avvist i møte med en advokat.

I meldinga drøftes også behovet for offentlige rettshjelpskontorer. Norge har i liten grad prøvd ut alternative rettshjelpsmodeller. Offentlige rettshjelpskontorer gir et mye bedre tilbud til folk enn dagens ordning. Kontoret for fri rettshjelp i Oslo er et av to offentlige rettshjelpskontorer som finnes i dag. Avgjørelsen av om rettshjelp skal ytes tas her lokalt, og ikke av Fylkesmannen som er tilfelle i mange saker i dag. Nærheten til klienten med den innsikt i deres problemer dette gir, gjør at man kan operere med et mer skjønnspreget regelverk hvor rammene for hvilke saker man får hjelp i er mye videre. Her risikerer dermed ikke folk med et stort velferdsmessig behov å bli avvist fordi saken ikke faller inn under lovens ordlyd. Offentlige tilsatte advokater på fast lønn er heller ikke motivert av profitthensyn ved valg av saker. Et offentlig kontor vil på grunn av lavere driftskostnader kunne bruke mer av de bevilgede pengene til konkret rettshjelp og mindre til kontrolltiltak. Departementet kan se visse fordeler ved denne type drift. «Erfaringer fra Kontoret for fri rettshjelp i Oslo tyder på at de kan tilby en type bistand og dekke en type behov som de privatpraktiserende advokatene muligens i mindre grad fanger opp.» Meldinga avviser imidlertid ganske kategorisk strukturelle endringer på tilbudsida. For det første sies det at et system med offentlige rettshjelpskontorer strider mot prinsippene om et fritt advokatvalg og det å ha en fri og uavhengig advokatstand. Vi som arbeider med rettshjelp for vanlige folk ser at virkeligheten er ganske så annerledes. Folk som kommer til Juss-Buss er opptatt av å kunne komme til et bestemt sted og vite at her kan de få rask og pålitelig juridisk hjelp av folk som er interessert i å hjelpe. Vi tror også at offentlige betalte rettshjelpere nyter større tillit hos folk enn for eksempel sosialkonsulenter som i tillegg til å hjelpe, skal forvalte det offentliges penger. Problematiseringa av offentlige lønnede advokaters uavhengighet i forhold til forvaltninga er en skinnproblematikk som legitimerer at myndighetene ikke tar ansvar og bygger ut et ordentlig offentlig tilbud til folk.

Det argumenteres også distriktspolitisk mot etablering av rettshjelpskontorer: «Departementet er skeptisk til å plassere offentlige rettshjelpskontorer på mindre steder i det en etablering kan redusere næringsgrunnlaget til lokale privatpraktiserende advokater.» Og videre - offentlige rettshjelpskontorer passer heller ikke i store byer siden advokattettheten allerede er stor der! Departementet har også sett på utviklinga i Sverige når de har vurdert hensiktsmessigheten av å ha flere rettshjelpskontorer i Norge. Riksdagen vedtok i desember 1998 å avvikle «De allmänna advokatbyråerna». Departementet mener dette bekrefter at «det offentlige ikke bør konkurrere på markeder der det finnes et godt utbygget privat tilbud». Her viser departementet igjen manglende innsikt i problemets kjerne. Klientene som har behov for fri rettshjelp er ingen del av det markedet som kan benytte seg av advokat. Hvis noen skulle frykte det, så vil offentlige rettshjelpskontorer aldri konkurrere med det såkalt godt utbygde private tilbudet. At «allmänna advokatbyråerna» er vedtatt lagt ned speiler vel mer et generelt politisk stemningsskifte og beviser ikke at kontorene er overflødige. At finnene har fortsatt satsinga på offentlige rettshjelpskontorer blir på den annen side ikke tatt til inntekt for at systemet fungerer godt.

I 1999 ga Juss-Buss 4550 rettsråd til publikum. Tilstrømminga ville vært mye større hvis vi ikke hadde hatt begrensede åpningstider. Jusstudentene i Oslo kan nå gjennomføre praksis som en del av studiet. Neste skritt må være å gjøre praksis obligatorisk. Studentene kunne i praksisperioden arbeide ved offentlige rettshjelpstiltak landet rundt og betjent publikum i de lettere sakene hvor advokatkompetanse er unødvendig. Det er skuffende at departementet overhodet ikke vurderer å gjøre større bruk av studenter innen fri rettshjelp.

Vi frykter at debatten om fri rettshjelp også denne gangen vil avføde lite annet konkret enn sandpåstrøing fra politikernes side. Juridisk bistand bør bli anerkjent på lik linje med behovet for helse og utdanning. Først når dette skjer vil vi kunne håpe på en bedring av rettshjelpstilbudet for folk flest.