Hvem skal kjøpe?

Det er en generell misoppfatning at Norge trenger mer elektrisitet – mer kraft, mer strøm. De fleste tror at vi bruker mer strøm enn vi produserer, og at underskuddet dekkes ved regelmessig import av strøm fra utlandet. Dette synet sammenfattes ofte i påstander om at «vi må øke produksjonen av fornybar kraft i Norge for å slippe å importere skitten kullkraft fra Danmark».

Faktum er at Norge i hovedsak er en nettoeksportør av strøm. I snitt har vi gjennom de siste ti år brukt 98 % av den strømmen vi produserte her til lands. De resterende to prosent har vi eksportert til utlandet.

Det er sant at tallet varierer sterkt fra år til år. I noen år importerer vi strøm (i 7 av siste 15 år), mens vi andre år eksporterer langt mer enn 2 % i løpet av årets 12 måneder. Det er også sant at det er en sterk variasjon innenfor det enkelte år. Vi tenderer til å eksportere mer om dagen (når utlandet betaler godt for strømmen, og importere om natten (når utenlandsk kraft er billig). Vi tenderer også til å eksportere mer når magasinene er fulle og importere mer når de er slunkne.

Men når vi ser på det hele under ett er konklusjonen klar: Norge er en nettoeksportør av kraft gjennom nettet til Sverige, Finland og Russland og gjennom kabler til kontinentet. Vi tjener gode penger på å selge kraft til utlandet når prisen der er høy, og kjøpe den tilbake noen timer seinere når prisen er lav. Men dette leder ikke til mer nettoimport.

Nesten like overraskende er det for folk flest at vårt totale forbruk av strøm har stagnert siden årtusenskiftet – altså i løpet av de ti siste åra. Det er ikke sant at forbruket øker jevnt og trutt. Det øker muligens marginalt i den kraftkrevende industri som bruker en tredjedel av vår strøm, og kan hende litt i den øvrige industri.

Men husholdningenes forbruk synker – på tross av velstandsutviklingen. Og det spiller en vesentlig rolle fordi husholdningene står for en tredjedel av strømforbruket her til lands. Årsaken er trolig at strømmen er blitt dyrere, slik at folk etter hvert er blitt mer bevisst fordelene ved å redusere strømforbruket. Og det er ikke vanskelig – gjennom bedre isolasjon, bruk av ved og varmepumper og offentlig ENØK-støtte.

Stagnerende forbruk forklarer også det forunderlige faktum at en rekke av de gasskraftverkprosjektene (og nå vindkraftprosjektene) som er bitt godkjent opp gjennom åra, aldri blir realisert. Svaret er at ingen nordmenn trenger den dyre kraften som disse anleggene kan produsere. Det ubrukte gasskraftverket på Kårstø er det beste eksempel. Folk og industri vil ikke ha mer kraft, de vil ha billig kraft.

Men om Norge ikke trenger mer strøm i dag, så kommer man vel til å trenge det i åra framover?

Heller ikke det er så sikkert, om vi ser på den sannsynlige utviklingen i strømprisene. For strømprisene i Norge vil ikke forbli så lave som vi er vant til. Etter hvert som vi kobler oss stadig tettere til det europeiske markedet, vil strømprisene gradvis heve seg fra den lave kostnaden for vannkraft, og nærme seg den høyere kostnaden for kullkraft. Det følger av at vi får stadig flere kabler som gjør det mulig for norske strømprodusenter å selge sin strøm dyrt i Europa i stedet for å selge den billig i Norge.

Så i økende grad vil kraftprisen i Norge bli lik kraftprisen i Tyskland, korrigert for transportkostnaden for strøm (rundt 10 øre/kWh). Det koster rundt 40 øre/kWh å lage tysk kullkraft ved dagens (høye) kullpris. Men det er nå kvoteplikt for EUs kraftverk. Dermed kommer kvoteprisen i tillegg, altså rundt 15 øre/kWh som kullkraftprodusentene må betale for å slippe ut CO{-2}.

Dermed ser vi at kraftprisen i Tyskland for «CO{-2}-fri» kullkraft vil være rundt 60 øre, noe som vil gi oss en netto på 50 øre/kWh i Norge om vi velger å selge norsk kraft til utlandet. Jeg setter «CO{-2}-fri» i anførselstegn, for å minne om at dette er kostnaden for skitten kullkraft pluss nok kvoter til å nøytralisere klimautslippet fra kullkraftverket.

Vi trenger altså ikke mer kraft for vanlige formål i Norge, og tyskerne kan produsere egen CO{-2}-fri kullkraft for 60 øre/kWh. Samtidig prøver vi å bygge ut mer fornybar strøm i Norge, først og fremst vindkraft, men også småvannkraft og litt annet. Hvem skal bruke den?

Vindkraften er fortsatt dyr, fra 60 øre/kWh og oppover, og må derfor ha støtte om den skal konkurrere med "CO{-2}-fri" kraft fra kontinentet. Det vil si at om vi skal få bygget ut vindkraft i Norge, må vi gi sektoren en eksportsubsidie.

Er det fornuftig å subsidiere norsk vindkraft for eksport? Mange vil svare nei. Utlendingene bør selv betale den fulle kostnad for den energien de bruker. Hvis europeerne ønsker å bruke fornybar strøm, så kan de velge mellom å kjøpe «CO2-fri» kullkraft fra egne kraftverk eller fornybar vindkraft fra Norge. Normalt vil de kjøpe det billigste, som for tiden er kullkraft pluss kvoter. Hvis norsk vindkraft skal vinne fram i markedet for CO{-2}-fri kraft, må den subsidieres.

Hvem skal i så fall betale subsidiene? Norge, eller de europeiske brukerne? De fleste vil si sistnevnte. Og da blir spørsmålet, hvordan får vi det til? Lar vi tyskerne få bygge vindmøller på norsk territorium? Eller bygger vi vindmøller for tyskerne på deres territorium. Eller satser vi på et europeisk system med grønne sertifikater? For tida er alternativ to mest i vinden.

Jeg synes vi nordmenn bør subsidiere utviklingen av norsk vindkraftteknologi – og da spesielt havgående vindmøller – men for et annet formål enn det vanlige antatte. Vi bør subsidiere for å framskaffe norsk industriell ekspertise som norske bedrifter deretter kan ta med seg til utlandet og selge der. Og vi bør subsidiere for å ha en storskala vindteknologi i bakhånd når vi om noen år forhåpentligvis ønsker oss (mye) mer fornybar strøm for elektrifisering av sokkelen og til drift av en økende flåte av e-biler.

Lærepengen er uansett at før man planlegger kraftutbygging, bør man vite hvem som skal kjøpe kraften. Og det gjelder like fullt om man vil bygge ut fornybar kraft.