Hvem skal klandres?

SUDBØ-SAKEN: De seksti medforfattere er renvasket av granskningskommisjonen for overlagt eller uaktsomt å ha bidratt til juks. Men innebærer ikke det at de gjentatte ganger har brutt Vancouver-reglene for medforfatterskap?

Sudbø-saken har fått alvorlige konsekvenser for mange: pasienter er blitt utsatt for risiko og brudd på taushetsplikt, et miljø og en lang rekke medforfattere er bragt i vanry, medisinsk forskning generelt og en rekke velrennomerte tidsskrift har fått svekket tillit og en enkeltforskers karriere har havarert.

DAGEN FØR fremleggelsen av granskningsutvalgets rapport om Jon Sudbøs forskning, stiller Asle Sudbø, hovedpersonens bror og medforfatter, og Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk, spørsmål ved institusjonskultur og rutiner som tillot at forskningsjukset fikk pågå uoppdaget over lang tid.Kronikken de har på trykk i Dagbladet 29. juni reiser flere store og tankevekkende spørsmål. For det første er det både smakløst og betenkelig at Jon Sudbøs bror og medforfatter, dagen før granskningsrapporten ble fremlagt, undertegner en kronikk som fremstår som en ren apologi og fraskrivelse av eget ansvar for artikler basert på fingerte data. Videre er det tankevekkende at Solbakk, som selv er etikkprofessor, når han først gjør forskningsskandalen til et systemproblem, unnlater å diskutere medforfatternes ansvar, mens han retter krass kritikk mot institusjonene som har huset Jon Sudbø.

FOR Å TA det siste først: Å skyve ansvaret for Sudbøs virksomhet over på institusjonene som har latt ham ture frem, er å ligne med den underslagssiktede som sier: «Banken kan takke seg sjøl, når de var så dumme at de stolte på en som meg.» Hva slags etikk, eller snarere moral, er dette, etikkprofessor Solbakk? Skal man unnskylde Sudbøs uredelighet med at «leilighet gjør tyv»? Ingen er vel uenig i at store forskningsinstitusjoner bør ha gode kontrollrutiner og vektlegge forskningsetikk. Allikevel bygger deres virksomhet på tillit til at den enkelte forsker er seg sitt personlige ansvar bevisst, er tro mot vitenskapen, og tilstreber en mest mulig objektiv og etterrettelig forskning.De nærmeste til å oppdage uregelmessigheter er imidlertid medforfatterne til de enkelte vitenskapelige artikler. Medforfatteres ansvar er nedfelt i de såkalte «Vancouver-reglene» (http://www.icmje.org/#author): «Medforfatterskap innebærer at man har 1) ytt et substansielt bidrag til unnfangelse av ide og design, eller anskaffelse av data, eller analyse eller fortolkning av data; 2) skrevet utkast til artikkelen, eller revidert den kritisk med henblikk på sentralt intellektuelt innhold; og 3) endelig godkjent den versjonen som blir publisert.» (Vår oversettelse).

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN MEDFORFATTER må med hånden på hjertet innestå for alle de tre ovennevnte punkter for å sette sitt navn på forfatterlisten. Kan man ikke gå god for hele eller deler av artikkelen, er det korrekte å gjøre førsteforfatter eller tidsskriftredaktøren oppmerksom på dette og kreve endringer i manus, eller man bør trekke navnet sitt fra forfatterlisten. Å bli ført opp som medforfatter uten eget vitende og vilje, kan man selvsagt ikke verge seg mot, dersom ikke tidsskriftet krever signert samtykke fra alle medforfattere. Granskningskommisjonen har fullstendig renvasket Sudbøs seksti medforfattere for overlagt eller uaktsomt å ha bidratt til juks. Dette reiser imidlertid et nytt og svært alvorlig problem. Dersom medforfatterne er renvasket for juks, innebærer da ikke det at de gjentatte ganger har brutt Vancouver-reglene for medforfatterskap? Dersom de ikke kjenner alle deler av artiklene godt nok til å ha ant at noe ikke stemte, har da hver enkelt av dem oppfylt Vancouver-reglenes tre krav til medforfattere? Selv en tilfeldig leser av Jon Sudbøs Lancet-artikkel burde finne det underlig at både gjennomsnittsalder og standardavvik i pasient- og kontrollgruppen er på desimalen likt (noe som er høyst uvanlig, selv i såkalt matchede grupper), og få lyst til å titte på rådata for å se om noe har gått feil. Det er tankevekkende dersom fysikkprofessor Asle Sudbø, som i følge dagspressen foretok dataanalysene til artikkelen, ikke studerte rådatafilen kritisk, men gikk god for disse høyst uvanlige resultatene slik de forelå. Dersom dette er riktig, har dataanalysene vært venstrehåndsarbeid fra professorens side. Desto mer smakløst blir det at han, selv om han er renvasket for overlagt eller uaktsom juks, i kronikken unnlater å drøfte sitt eget etiske ansvar som medforfatter, men peker en annen vei: på systemet.

GRANSKNINGSKOMMISJONEN peker også på systemet i sin rapport, men sier samtidig følgende om medforfatternes ansvar: «At kommisjonen ikke har valgt å foreta nærmere og mer inngående granskning av enkeltpersoner for mindre grove brudd på god vitenskapelig praksis, er også begrunnet i at kommisjonen oppfatter at praktiseringen av forfatterskapskriterier neppe er unike for denne saken.»Det er med andre ord så vanlig blant forskere å gjøre «mindre grove brudd» ved å gi blaffen i Vancouver-reglene, at granskningskommisjonen ikke finner å kunne kritisere noen enkeltpersoner for dette. At medforfattere er «sleeping partners», har glidd inn i systemet og kulturen. Dette er alvorlig for norsk og internasjonal medisinsk forskning.At enkeltindivider, som Jon Sudbø, bryter faglige og etiske retningslinjer, kan man aldri helt verge seg mot. Imidlertid kan man hindre at slike saker i fremtiden får et slikt skadelig omfang og drar med seg så mange, ved at Vancouver-reglene faktisk etterleves.