Hvem skal kontrollere vokterne?

Denne problemstillingen har med jevne mellomrom blitt reist i norsk offentlighet, og har nå igjen blitt aktualisert i kjølvannet av Spesialenhetens henleggelse i den såkalte Obiora-saken.

Som i tidligere debatter omkring SEFO (det særskilte etterforskningsorgan), og nå Spesialenheten, har det fra enkelte hold blitt reist tvil om hvorvidt tidligere politiansatte evner å gi en objektiv og uhildet behandling av politiet. Denne mistanken underbygges gjerne ved å vise til den generelt høye andelen henleggelser i slike saker (henleggelsesprosenten har ligget stabilt rundt 90% siden man startet registrering av denne type saker i 1988) og tilsvarende få positive påtaleavgjørelser, dvs. forelegg eller tiltale. Implisitt i denne kritikken synes det å ligge et resonnement om at hvis man bare ansetter flere (eller helst kun) etterforskere uten politibakgrunn, i praksis lekmenn, vil man få en gjennomgående mer uhildet etterforskning og flere positive påtaleavgjørelser.

Dette høres tilforlatelig ut, men ved nærmere inspeksjon finner man flere svakheter ved dette resonnementet. Det tas for det første ikke høyde for at etterforskning er en egen profesjon der det kreves en god del erfaring for å bli en god etterforsker. Denne er vanskelig å tilegne seg andre steder enn i politietaten. I tillegg kommer fordelen ved å ha kunnskap om politiet innenfra, både i forhold til yrket og yrkeskulturen. En slik kunnskap og forståelse gir en bedre forutsetninger for å gå inn i etterforskningen og stille de relevante spørsmålene. Uten denne kunnskapen er det vanskelig å se at man skulle få flere positive påtaleavgjørelser.

Den forskningsbaserte kunnskapen på området gir da heller ingen støtte til hypotesen om at etterforskere med bakgrunn fra politiet i større grad henlegger saker mot politiansatte. For eksempel, i en undersøkelse med et representativt utvalg på 384 SEFO-saker fant undertegnede ingen sammenheng mellom etterforskers bakgrunn og utfall av etterforskning. Henleggelsesprosenten var den samme uavhengig av antallet medlemmer med politibakgrunn (hvert organ hadde tre medlemmer), og den samme enten lederen for organet hadde politibakgrunn eller ikke. Liknende funn har også blitt gjort i andre land, deriblant USA.

Hva er det så som kan forklare den relativt høye andelen henleggelser i saker mot politiet? En nærmere analyse av saksporteføljen til SEFO eller Spesialenheten, viser at det er flere trekk ved denne som kan bidra til å forklare en høy henleggelsesprosent.

For det første kommer det inn en del klager som henlegges fordi de ikke beskriver noe straffbart forhold. Mandatet til Spesialenheten er å etterforske potensielt straffbare forhold og ikke mer generelle klager på politiet, selv om disse ofte kan være høyst betimelige. Årsaken til at slike saker likevel ender opp hos Spesialenheten kan skyldes manglende kunnskap om enhetens mandat eller misforståelser omkring hva politiet egentlig har hjemmel til å gjøre. Ved pågripelser er det for eksempel ikke uvanlig at fullt ut legitim maktbruk forveksles med unødig og dermed ulovlig bruk av makt.

Alle tilfeller der det foreligger personskade eller større materiell ødeleggelse i forbindelse med politiets tjenesteutøvelse blir også rutinemessig etterforsket av Spesialenheten uavhengig om det foreligger mistanke om straffbare forhold. En god del av disse sakene blir følgelig henlagt som intet straffbart.

En del av anmeldelsene som kommer inn virker åpenbart grunnløse og synes først og fremst å ha som motiv å «ta igjen» eller styrke egen sak vis-à-vis politiet. Dette er ikke spesielt overraskende med tanke på at anmelder i en del tilfeller kan ha alt å vinne og lite å tape på en anmeldelse.

I de tilfeller der man så står overfor potensielt straffbare forhold kan det ofte være betydelige utfordringer knyttet til bevisføring. I noen tilfeller gjelder det i forhold til hva som faktisk har skjedd. Ettersom mange møter mellom politi og publikum skjer i settinger preget av lav synlighet både overfor øvrig publikum, kolleger og overordnede, vil det ofte kunne være få eller ingen øyenvitner. Men selv i situasjoner der man har gode og troverdige vitneforklaringer kan det like fullt være vanskelig å avgjøre hvorvidt det har blitt begått en straffbar handling eller ikke. Dette skyldes at mange av sakene i praksis handler om politiets vurderingsevne og bruk av skjønn i spesifikke situasjoner. I saker som gjelder ulovlig maktbruk, for eksempel, er det relativt sjelden uenighet om hvorvidt det er blitt anvendt makt, men snarere hvorvidt denne maktanvendelsen var betimelig eller proporsjonal. Å avgjøre dette i ettertid er ikke alltid like lett.

I tilfeller der man finner at det har blitt utvist dårlig vurderingsevne, er det likevel ikke slik at dette automatisk medfører strafferettslig ansvar. På grunn av politiarbeidets skjønnsmessige karakter og det faktum at det er høyst menneskelig å foreta feilvurderinger, er polititjenestemenn gitt et visst slingringsmonn. Derfor, når det gjelder uforstand i tjenesten, må denne være tilstrekkelig grov for å kunne bli regnet som straffbar. Det er her verdt å merke seg at Høyesterett har lagt lista relativt høyt for hva som kvalifiserer som grov uforstand i tjenesten gjennom en rekke prinsipielle avgjørelser de siste 15-20 åra. Dette må selvfølgelig Spesialenheten forholde seg til når de skal avgjøre påtalespørsmålet.

Det er med andre ord mange faktorer som drar i retning av en høy andel henleggelser, uansett hvem det er som etterforsker disse sakene. Det betyr ikke at det likegyldig hvem det er som etterforsker disse sakene. Av hensyn til publikums tillit er det viktig at etterforskerne ikke bare er personlig uhildet, men også framstår som uhildet ved å ha organisatorisk avstand til politiet. Dette har man oppnådd ved å opprette en egen spesialenhet med heltidsansatte etterforskere. Ideelt sett burde alle ansatte i Spesialenheten også vært uten tilknytning til politiet fra tidligere, men dette er neppe forenlig med kravet til profesjonalitet og kompetanse i etterforskningen. Ethvert realistisk alternativ vil måtte foreta en avveining mellom ulike hensyn. Det er derfor vanskelig å se at det i dag finnes noe alternativ til Spesialenheten.

«Høyesterett har lagt lista relativt høyt for hva som kvalifiserer som grov uforstand i tjenesten gjennom en rekke prinsipielle avgjørelser de

siste 15-20 åra.»