Hvem skal løfte Akersgata?

Akersgatas kloke førstedamer minner plutselig om de kuleste jentene fra skole-gården som alltid fikk mobbing til å høres ut som selvforsvar fra de forsvarsløse.

KANSKJE VAR DET

en politisk ytring, eller kanskje ren skjær oppmerksomhetslengsel i en utpreget narsissistisk stand-up bransje. Kanskje er løfting nødvendig for å jekke ned mannlig selvhøytidelighet, eller kanskje er håndgemeng tegn på at vi er i ferd med å miste evnen til å snakke sammen. Vi vet ikke, og vi er i grunnen ganske likegyldige til affæren på Smuget sist uke.

Det som derimot bryr oss, er debatten etterpå. Ikke minst reaksjonene til Dagblad-spaltistene Marie Simonsen (i NRK) og Sissel Benneche Osvold (29.4), dessuten Kathrine Aspaas i Aftenposten (2.5) og VGs Hanne Skartveit (29.4). Til vanlig er dette noen av de mer åndsfriske den norske medieoffentligheten kan smykke seg med. Men nå har det kommet noe enøyd, nærmest dogmeforvaltende, over det hele, ikke ulikt debatten om bokhandleren i Kabul i fjor høst.

Tilsynelatende er det frigjørende og sprelskt. For her skal det virkelig løftes og lempes. Faststivnede autoriteter og den muslimske mannemakten skal virkelig forgå. «Shabana-grepet» fortoner seg nærmest som den nye kvinnefrigjøringens globale grep, bokstavelig talt. Dagbladets (30.04) første offer er presseforbundets Per Edgard Kokkvold. Han bør visstnok heves noen centimeter fordi han mangler humoristisk sans, og ikke innser at kroppsintimisering er en naturlig «demokratisk rettighet». Deretter skal nye mullaer miste bakkekontakten. Først vil Aftenpostens Aspaas løfte Krekar, en gang til. Hun er sint og skrekkslagen, skriver hun. «Norske kvinner har nylig sprengt seg ut av skautet», og hun er «oppriktig redd [...] for at undertrykkelse og fundamentalisme igjen skal feste sitt stramme og mørke grep om Norge». I Benneche Osvolds historiske perspektiv er det nærmest som selve verdensfreden beror på intet annet enn nye mullaløft: «Jeg tror vi må slå fast at verden trenger mer mullaløfting. Mye mer.»

ASPAAS HAR RETT.

Det er grunn til å frykte. Fundamentalismen er på sett og vis allerede over oss. De kvinnelige spaltistene i Akersgata uttrykker seg selv som representanter for det fundmentale i en formyket utgave, sekulær ny-fundamentalisme i anti-fundamentalismens navn.

Fundamentalt? Ja, nettopp fordi de overdramatisk visker ut realismen og mobiliserer sine umiddelbare følelser i et storstilt slag om kultur, religion og kvinnelighet; et slag som står mellom oss og Krekar-liknende størrelser som er i ferd med å ta over Vesten. Selvsagt kan vi forstå hvordan mullaens kvinnesyn provoserer dem. Problemet er imidlertid hvordan for eksempel Aspaas lar den muslimske minoriteten Krekar diktere sitt eget emosjonelle verdensbilde. Og dessuten hvordan hun krenker en hel verden av muslimske troende ved å la dem komme mot oss «som et gufs fra en mørk og kald hule». Ikke med en eneste empatisk tanke synes Aspaas å undre seg over hvordan muslimske kvinner selv stiller seg til saken, før hun, altså, tar tak og løfter.

Slår det ikke Aspaas og ikke minst VGs Skartveit (29.4) hvor mye deres angstfantasier for det muslimske inntoget i Europa nettopp er det som skal til for å virkeliggjøre Samuel Huntingtons dystre spådom om framtidens «clash mellom sivilisasjonene». Hører de ikke til og med Jörg Haider, Le Pen og dets like som de helt sikkert var vel så redd for noen år siden? Men det var selvsagt før terrorkrigens stereotypier og forenklinger tok over følelsene våre.

HELLER IKKE

Benneche Osvolds verdensomspennende mullaløfting er ny. De siste årenes globale terrorbekjempende orden har faktisk ikke dreid seg om noe særlig annet. USA har plassert mullaene øverst oppe blant fiendene i sin manikeiske verden. Det betyr naturligvis ikke at kvinneundertrykkelse og privatlivstyranni ikke er et alvorlig problem mange steder fra Saudi-Arabia til Afghanistan. Men alvorlige spørsmål krever mer enn karikerende ironi. Ironien, forenklingene, stereotypiene, aggresjonen, og tidvis hånet, som Skartveit og Simonsen har gjort til en regel, og som Aspaas og Benneche Osvold denne gangen unødvendig griper tak i, hjelper ingen. Tvert om. Den hissige konfrontasjonslinjen amputerer dialogen; feilfokuseringen tilfører radikale tendenser motmakt; og den store majoriteten av den muslimske verden skyves ut på siden. Dette er forøvrig også hovedsvakheten ved USAs terrorkrig.

«Kultur-relativisme» er begrepet Dagbladet bruker for å sverte sine meningsmotstandere. Men det er ikke «kultur-relativt» å være nyansert og innsiktsfull. Derimot er det absolutistisk å være så sikker i sin sak at man mener seg berettiget til å overdøve motstanderen med latter. Ja, «å løfte en mulla er komisk geriljakrigføring», som Benneche Osvold så glitrende formulerer det. Men mullaløfting er også selvfornøyd og lettvint sofafeminisme som tabloidiserer virkeligheten og er ut av kurs som global menneskerettighetskamp.

DET ER ENKLERE

å rettferdiggjøre brutalisering når man føler seg som offer. Men det er også noe med å ikle seg rollen som offer. Det er noe med perspektiver her, noe med en Aspaas som omtaler seg selv og alle norske kvinner som de «ydmykede», og Dagbladets egenplassering i bunnen av «makthierarkiet». Det er ganske enkelt noe med å ta over plassen til dem som virkelig behøver den. Vi vet ikke hvor mye dialog Akersgatas redaksjoner har med de svake - dem de stadig hevder å stå opp for. Det vi derimot vet er at avisspaltistene i denne konkrete Shabana-affæren rettferdiggjør egne synspunkter som talskvinner og forsvarsadvokater for mennesker som lever i fattigdom og undertrykkelse. Kvinner de vel knapt har møtt, i kulturer de synes å anse både som truende og kanskje mindreverdig. Og her rakner Benneche Osvold et.al. dukknakkede selvplassering i verdens makthierarki. For de er selv yppersteprestinner i en vestlig dominerende kultur, med høye inntekter, egen spalter i storaviser og med mye innflytelse. Det må fortone seg merkelig, muligens også som en liten tilsnikelse for kvinnen i Somalia, eller en utslitt mangebarnsmor på Grønland, hvis man skulle få nyss om hvordan norsk skråsikkerhet avles ut av deres egne tunge virkelighet.

Aspaas mener at det er lov å tulle med folk «så lenge man tøyser oppover». Men er det nå så sikkert at det er «oppover-humor» som får henne til å humre av mullaløftende vestlige kvinner?

Det minner litt om 1970-tallets marxistiske paternalisme. Den gangen var det unge akademikere som var skråsikre i de fremmede massenes sak. Nå har det hele fått et maternalistisk fortegn.

DET ER EN TENDENS

i alt dette som minner om den stadig mer angstbiterske italienske forfatteren Oriana Fallaci, en tendens som ikke er så fjern fra verdimisjoneringen til president Bushs ny-konservative fløy i Washington. Tendensen er antiliberal og til dels paranoid. Den dreier seg om hvordan en ganske selvnøyd vestlig kulturelite har funnet seg en kampsak ved å gripe om den stereotypien av den muslimske verden som USAs terrorkrig holder fram for oss.

«Jeg er redd», skriver Aspaas. Det er Skartveit også, «redd for mer enn bomber og nye terroranslag». Selvsagt er man redde hvis man tror man er i krig.

Alvorlig talt - man skal vokte seg for politikkens mørkere sider: vilkårlig svart-hvitt omgang med virkeligheten iblandet de antipatier vi alle bærer med oss.

Men det er vel ikke så alvorlig ment. For det er vel ironi, alt sammen.