Hvem skal løfte debatten?

Akersgatas kommentatorer stikker kjepper i hjulene for Norges utvikling mot å bli et multietnisk samfunn av fredelig type.

EN AV SYTTITALLETS

mer minneverdige debatter gjaldt hvordan arbeiderklassens kamp sto i forhold til kvinnefrigjøring. Mens de ortodokse marxistene argumenterte for at arbeiderklassens frigjøring også ville frigjøre kvinnene, argumenterte feministene for at kvinnenes kamp måtte få mest mulig oppmerksomhet. Den siste tidens mulla Krekar-debatt fremviser lignende fronter. På den ene siden argumenterer Sissel Benneche Osvold, Marie Simonsen, Kathrine Aspaas, Hanne Skartveit og andre for at mulla-løfting er en kvinnefrigjørende virksomhet, og at alle andre hensyn må fare. På den annen side står vi som mener at denne saken også har andre dimensjoner. Vi ser denne saken som et symptom på en fordumming av offentlig debatt der hvert eneste budskap må bli til underholdning for å overleve. Saken dreier seg også om i hvilken grad man i Norge skal ta hensyn til andre standarder for verdighet og kroppslig integritet enn dem Benneche Osvold, Simonsen og andre nå holder frem for oss. Man skulle kanskje ha trodd at tre tiårs kamp mot kroppslig trakassering på arbeidsplassen ville ha avleiret seg i en generell forståelse av at råderett til egen kropp, i henhold til egen kulturell standard, er et ubetinget og viktig gode.

Kampen mot kjønnsdiskriminering er viktig. Problemene oppstår når overivrige debattanter i kampen mot kjønnsdiskriminering tillater eller endog forsvarer andre former for diskriminering. Man kan få inntrykk av at det eksisterer en offisiell rangeringsmodell av diskriminerte grupper i landet vårt. Kjønnsdiskriminering oppfattes som mest alvorlig både i offentlig debatt og hos norske myndigheter. Nedover på rangeringslisten kommer saker av mindre betydning, som rasisme, og diskriminering av homofile eller funksjonshemmede. Benneche Osvold og Simonsen bidrar dessverre til nettopp bagatelliseringen av andre former for diskriminering ved å gjøre Krekar-debatten til en kamp for «avdemonisering av kvinner». Derfor har Thune og Christensen også helt rett når de påpeker at denne typen angstfantasier kan føre til mer splittelse (6. mai), en anklage Benneche Osvold og Simonsen ikke svarer på i sitt innlegg (7. mai).

MULLALØFTINGEN

er i seg selv ganske uinteressant, ingen av oss bryr oss nevneverdig om følelsene hverken til Krekar aller Rehman. Men debatten etter løftet splitter mer enn den frigjør. Som Hanne Skartveit antyder i sitt siste innlegg (8. mai), er det et dårlig tegn at debatten om mullaens følelser overdøver debatten om religion og politikk som ligger under. Det er urovekkende hvordan norske kommentatorer har brukt Shabana Rehmans løft som en anledning til å lufte sine tanker rundt det flerkulturelle, og da i særlig grad Islam. Rehmans stunt har kanskje avslørt mer om norske journalister, enn om mulla Krekar. Er noe blitt avslørt i kjølvannet av løftet, må det være at angsten for islam gjennomsyrer våre avisredaksjoner. Muslimske menn er fritt vilt og skal løftes og utfordres helt de spiller med på sekularismen og postmodernismens latterliggjøring av alt hellig. Løfting er et middel i kampen mot terrorisme og ekstremisme, skal vi tro Skartveit (VG 29.04). Bush og Rumsfeld har virkelig noe å lære.

I TILLEGG ER

er kunnskapsløsheten blitt tydeligere. I kommentarene som hyller Rehmans løft, trekkes det frem at mulla Krekar representerer fundamentalistisk islam og er tilhenger av sharia-lovgivning. Når ble det forbudt å være fundamentalist i Norge? Skal vi ta en tur til Vestlandet for å løfte kristne fundamentalister, vil vi aldri bli ferdige. Men det har vel egentlig med religion å gjøre, ikke sant? En muslimsk leder kan da ikke fortjene samme respekt som en kristen? Og hva vet kommentatorene egentlig om shariah, når de er så redd for det? Alle som har studert islam nærmere enn gjennom forenklingene media daglig bombarderer oss med, vet at shariah er et komplekst religiøst begrep som selv de muslimske skriftlærde ikke kan enes om. Derfor blir det komplett meningsløst å bruke mulla Krekars iver for shariah-lovgivning som bevis på at mannen er farlig for det norske samfunnet.

Denne debatten vil etter all sannsynlighet bringe Norge ytterligere et steg nærmere danske tilstander. Hver gang debattanter har fordreid spørsmålet om multietnisitet i Norge til et spørsmål om kvinnefrigjøring, har etniske nordmenns selvrettferdighet økt noen hakk. Resultatet er at den norske debatten i stadig større grad minner om den danske, der de eneste versjoner av virkeligheten som får lov å komme frem i offentligheten, er det store nasjonsdyrets. Andre virkeligheter fortrenges. Dermed får man en situasjon der samfunnsdebatten ikke lenger speiler og bryter de motsetningene som et multietnisk samfunn alltid vil ha i seg. Resultatet av dette vil sannsynligvis bli økt konfrontasjon på andre og mer lokale arenaer.

BENNECHE OSVOLD OG SIMONSEN

har valgt å bruke sine kommentatorstillinger til å kjøre frem rettighetsstøtte til én samfunnsgruppe, kvinner, på bekostning av andre gruppers rettigheter. Vi er ikke så opptatt av i hvilken grad de dermed utgjør et lokalt norsk frontavsnitt i den amerikanske «war on terror». Vi er derimot svært opptatt av at de stikker kjepper i hjulene for Norges utvikling mot å bli et multietnisk samfunn av fredelig type. Hvem skal ta ansvaret for å løfte debatten hvis ikke våre mest profilerte journalister gjør det?