Hvem skal man tro?

TV2s «Holmgang»-innringinger er selvsagt ikke et uttrykk for folkets vilje. De er heller ikke meningsmålinger. Men det er spesielt når 54000 ringer inn, og 62 prosent mener at kong Harald bør være Norges siste konge.

Kronprins Haakon har i det minste samlet republikanere og ihuga monarkister. «Holmgang»-debatten startet tradisjonelt, med unge mennesker positive til kronprins Haakons stil, enten de nå var republikanere eller monarkister, og en eldre generasjon mer skeptisk til Haakons form, enten de var monarkister eller republikanere. Folket synes ikke kronprinsen skal bli for folkelig, mens eliten synes det er litt morsomt. Tradisjonalistene mener at korrekt kongelig skikk og bruk bør være sånn omtrent en generasjon forsinket i forhold til sine jevnaldrende (to generasjoner blir for mye).

Kongelotto

De moderne synes å ha et håp om en tronpretendent som ligger litt foran sin tid, slik at monarken kan vise vei. I det lotteriet et monarki er, all den stund verken monarkister eller tradisjonalister ønsker å ha noe valg eller noe å si i spørsmålet om hvem de får som konge, synes de verdighetsglade å ha tapt. Det virker mange av dem, pussig nok, litt bitre over.

Debatten var interessant og godt bemannet, om enn litt lang og repetetiv. Og innringing eller ikke, temaet engasjerer folket. For folket vil visst ha en folkekonge, men ikke en for folkelig konge.

Hva var dette?

«Brennpunkt» virket sensasjonelt. Men var det det? For hva dreide programmet om avhopper Butkov seg om? Var det en avsløring om at KGB prøvde å verve ledende Arbeiderparti-politikere? I tilfelle var det knapt en sensasjon. Det var nå engang KGBs jobb. Eller var programmet et forsøk på å granske om Reiulf Steen, av russerne kalt Dudin, Thorbjørn Jagland, av russerne kalt Jurj og/eller Jens Stoltenberg på noen måte hadde oppført seg ukorrekt i sitt forhold til Sovjet-agenter? Det ville vært en sensasjon, men til det manglet programmet dokumentasjon. Programmet kunne lett gi inntrykk av at noe hadde foregått, men nesten alt som fantes av dokumentasjon var Butkovs historie, og den fortalte mer om verbal pingpong enn utveksling av informasjon. Og så er det som vanlig noen mapper som kanskje finnes, og kanskje er skrevet av ærgjerrige agenter.

«En ekte norsk helt» kalte Alf R. Jacobsen Butkov før programmet begynte. Det ble ikke nevnt at Butkov nylig er dømt i England for bedrageri. Butkovs troverdighet ble overhodet ikke drøftet. Det burde den blitt.