PENGENE RÅR: «Spillets idé, den kreative leken og det flotte fellesskapet, synes å slukne med stadionlysene, for i stedet å bli erstattet av ansiktsløse forretningsfolk med kofferter fulle av tvilsomme transaksjoner, selvopptatte idoler med skreddersydde dresser, kostbare hårfrisyrer, tunge gullkjeder og raske biler», skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
PENGENE RÅR: «Spillets idé, den kreative leken og det flotte fellesskapet, synes å slukne med stadionlysene, for i stedet å bli erstattet av ansiktsløse forretningsfolk med kofferter fulle av tvilsomme transaksjoner, selvopptatte idoler med skreddersydde dresser, kostbare hårfrisyrer, tunge gullkjeder og raske biler», skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Hvem skal redde fotballbarna?

Åpent brev til FIFA president Sepp Blatter fra en norsk fotballpappa.

Meninger

Fotball på sitt beste, er kunst. Messi, Iniesta, Ronaldo, Neymar og Zlatan er spillere som har forbløffet en hel verden med sin magi. Samtidig med trylleriet på banen, opplever vi også en skremmende brutalisering og fordumming. Den digitale revolusjonen avslører oftere enn før rå taklinger, stygge stemplinger og farlige albuer som kan skade spillere for livet. Inkluderer vi spytting, biting, slåssing og filming på banen, kan vi lure på om begrepet Fair Play fortsatt eksisterer i den internasjonal fotballen.

Som pappa til fire små fotballgutter som alle elsker spillet, føler jeg en uro over denne utviklingen. Bare i mitt lille land drømmer tusenvis av barn om å bli en ny lysende fotballstjerne. I et globalt perspektiv, finnes det kanskje 100 millioner, som trener for å bli blant de beste. En ny generasjon unge som har fotball som livsstil, og som i verste fall kan bli trukket inn i et spill som både er farlig og usunt.

Den norske fotballmodellen har som målsetting å lære barna at alle er like mye verdt, både på og utenfor banen. Det er en uttalt ambisjon at spillet skal handle om noe mer enn bare å bli best. Aller helst være en livslang læringsarena for viktige verdier som omsorg, respekt, likeverd, toleranse og menneskeverd. Denne måten å tenke på står i sterk kontrast til dagens internasjonal fotballverden, dominert av autoritære og korrupte ledere, mediesky klubbeiere, kyniske agenter, supportervold, kampfiksing, rasisme, drapstrusler og selvopptatte fotballguder som bader i luksus. Når selv FIFA fotballens øverste organ, av pålitelige journalister, blir beskrevet som en lukket og udemokratisk organisasjon, styrt av prestisje, makt og personlig vinning, er det virkelig grunn til bekymring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som fotballpappa har jeg vanskelig for å akseptere at verdens største og viktigste «familiespill» ledes av personer som utelukkende synes å prioritere økonomisk vekst framfor menneskelig vekst! Den engelske avisa The Guardian, skrev nylig at 4000 innleide arbeidere kan miste livet under byggingen av VM-anleggene i Qatar. Dette er avsløringer som burde få en hel fotballverden til å reagere, men tausheten er rungende! Jeg har naturligvis merket meg at FIFA er bekymret for varmen, og dermed helsa til spillere og tilreisende. Det samme er FIFPro (spillernes organisasjon), men foreløpig har ingen, meg bekjent, uttrykt bekymring for livene til de som gjør fotball-VM mulig, nemlig lutfattige arbeidere fra den tredje verden. Mennesker som risikerer liv og lemmer for at morgendagens Ronaldoer og Messier skal briljere og skinne, noen uker sommeren 2022.

Det er vanskelig å forstå, president Sepp Blatter, at ledere, trenere og spillere som sier de bekjemper rasismen i fotballen, stilltiende synes å akseptere en atskillig mer brutal undertrykking og diskriminering av VM-arbeiderne i Qatar. Dette forsterker bare mitt inntrykk av en fotballverden i en dyp moralsk og etisk krise!

Qatar er blitt en skandale. Det samme er sommerens VM i Brasil, skal vi tro den tidligere brasilianske fotballguden Romario. Han beskriver planleggingen som en orgie i korrupsjon og bestikkelser. Det største pengeranet i Brasils historie! Det er også opprørende å lese i det svenske fotballmagasinet «offside» (no 6), at presidenten i det brasilianske fotballforbundet, Jose Maria Martin, i militærdiktaturets dager (1964- 1985) inngikk i gjengen som godtok tortur av uskyldige mennesker, blant dem mannen til Brasils nåværende president, Dilma Rousseff.

Er det Fair play at fotballens viktigste internasjonale begivenhet, rammer fattige mennesker eller at korrupte og tvilsomme personer får dominere dette flotte familiespillet? Nei! spør du meg, som engasjert fotballpappa. Derimot vil det være fantastisk Fair play om FIFA velger å bruke Brasil-VM til å fokusere på den fortvilte situasjonen til de mange fotballelskende gatebarna i dette fargerike landet.

Hvorfor ikke tilegne det som kan bli tidenes VM-finale, til de fattigste av de fattige i fotballfamilien, president Sepp Blatter?

Jeg ønsker selvfølgelig å tro at FIFA jobber for en mer bærekraftig fotball, men tillater meg å uttrykke tvil. Fram til nå, har den internasjonale fotballen mest av alt handlet om å erobre nye markeder, koste hva det koste vil. Selve spillets idé, den kreative leken, den spennende samhandlingen og det flotte fellesskapet, synes å slukne med stadionlysene, for i stedet å bli erstattet av ansiktsløse forretningsfolk med kofferter fulle av tvilsomme transaksjoner, selvopptatte idoler med skreddersydde dresser, kostbare hårfrisyrer, tunge gullkjeder og raske biler.

Verden har ikke råd til, president Sepp Blatter, å miste spillet som en viktig global samlingskraft, i en tid preget av fattigdom, sult, mangel på rent vann, nedbryting av økosystemer og klimaendringer. En utvikling som det neste hundreåret, kan true livene til alle fotballbarna i den globale landsbyen.

Jeg avslutter med å etterlyse nye forbilder for verdens mange fotballbarn. Vi vet mye om læring. Det meste skjer ved imitasjon. Unge spillere kopierer sine helter og idoler. De prøver den samme finta, de samme skuddene og viser de samme faktene når de scorer. Veien er også kort til å kopiere egoismen, brutaliteten, jukset. Det er trist å se at viktige verdier i barnefotballen blir borte underveis til de store internasjonale arenaene.

Et tankekors, når undersøkelser har vist at svært mange av dagens største fotballstjerner har Nelson Mandela som sitt forbilde. De er ikke alene. Mandela er den mannen i verden vi elsker mest. Kanskje FIFA kunne bruke Mandelakraften til å inspirere fotballens fremste menn til å vise et større samfunnsansvar. Det ville også gi begrepet «thinking player» en ny dimensjon. En framtidig satsing på hodet og ikke bare beina, ville være et viktige signal til alle at fotballen endelig har tatt mål av seg til å bli en seriøs, global kulturbærer og ikke bare en skjermet lekeplass for menn som utnytter «familiespillet» til egen vinning!

«Et godt hode og et godt hjerte er alltid en formidabel kombinasjon» - Nelson Mandela