Hvem skal studere?

UTDANNING: Lik rett til utdanning kan ikke bety at vi skal senke kravene til kompetanse.

SØNDAG 30.10 skriver høyskolelektor Ronald Bradal at Arbeiderpartiet har en vanvittig skolepolitikk. Partiet går inn for å fjerne dagens krav til studiekompetanse og la alle som har fullført videregående, få adgang til universiteter og høyskoler. Men dette er nå også blitt Regjeringens politikk. I Soria Moria-erklæringen heter det: «Regjeringen vil at alle elever som har gjennomført 13 års skolegang skal oppnå generell studiekompetanse». Sagt med andre ord: Alle som har gått 13 år på skolen, skal kunne begynne på universitetet, uansett hvilke fag, hvilken fordypning eller hvilke karakterer de har. At de ikke trenger mer enn ett fremmedspråk, har vel de fleste oppdaget.

BRADAL HAR FLERE innvendinger mot en slik politikk. For det første kan han ikke forstå hvorfor det er så viktig å få alle til å påbegynne en høyere, akademisk utdanning. Han antyder at det kan ha sammenheng med at Ap har komplekser overfor mer praktiske utdanninger og ikke anerkjenner dem som like viktige og verdifulle for enkeltmennesker og samfunn. Jeg tror han har rett. Ap sammenligner sitt standpunkt med at nesten alle nå tar videregående opplæring, men forskjellen er stor: De fleste trenger videregående opplæring for å greie seg godt i vårt samfunn. Men det er ingenting i overskuelig fremtid som tyder på at alle trenger en teoretisk og forskningsbasert høyere akademisk utdanning. Mange vil ikke greie å ta en slik utdanning. Mange vil ikke ha interesse for det. Samfunnet vil ikke trenge det.For det annet peker Bradal på risikoen for nivåsenkning. Det er viktig at alle har lik rett til utdanning. Det er en av grunnene til at den forrige regjeringen foretok en radikal styrking av den økonomiske støtten til elever i videregående, og at vi foreslo å lovfeste gratisprinsippet i høyere utdanning. Men før eller siden må det skje en faglig sortering. Vår høyere utdanning skal være forskningsbasert, hvilket bl.a. vil si at den krever teoretiske forkunnskaper, og at den har sterke teoretiske innslag. Dersom studentene ikke har slike forkunnskaper eller talenter, er det potensielt flere tapende parter: Studentene selv, studietilbudet og forskningen.

PÅ DEN ANNEN SIDE: Etter fire år som utdanningsminister vet jeg at svært mange vitenskapelig ansatte, i likhet med Bradal, sterkt vil mislike tanken om nivåsenkning. En tredje innvending mot Regjeringens politikk er derfor risikoen for at institusjonene reiser krav om og innfører egne opptakskrav, opptaksprøver, innføringskurs osv. Vi kan også tenke oss en mer brutal variant: Alle studenter kommer inn uten videre, men kastes brått ut når det viser seg ikke å fungere. Men for mange slike ordninger er dyre og vil avlede institusjonenes oppmerksomhet fra viktigere oppgaver. Det vil dessuten skape en meget uoversiktlig situasjon for studentene. Et fjerde problem er forholdet til utlandet. Det blir heldigvis stadig mer vanlig at utenlandske studenter kommer til Norge, og at våre reiser ut. Dersom kravene senkes, vil flere kunne komme til Norge, og det kan på kort sikt være positivt, dersom de ikke blir «lurt» inn å på studier de ikke er kvalifisert for. På lenger sikt kan vårt renommé bli så skadelidende at færre gode studenter vil komme. Men motsatt kan det bli verre: Den dagen utenlandske læresteder oppdager at norske studenter kan mangle grunnleggende kvalifikasjoner, vil det kunne medføre nye krav til studentene, institusjonene og Norge. På lenger sikt kan det føre til at norsk utdanning ikke like lett blir anerkjent i andre land.

SPØRSMÅLET OM Å LA alle få studiekompetanse ble vurdert og forkastet av den forrige regjering. Her skiller vi oss klart fra de rødgrønne: Vi fikk vedtatt skjerpede krav til studiekompetanse, men nå skal altså kravene fjernes helt. En elev Aftenposten intervjuet, syntes det var fint, for da slapp han «å slite så innmari». Men etter min mening er ikke kompetanse noe man kan «få» eller noe myndighetene kan «gi», slik det står i Aps program. Kompetanse er noe man erverver seg og opparbeider seg, hvilket ofte krever anstrengelse. Samtidig er det viktig å anerkjenne at det kan være flere veier frem til kompetanse. Innføring av begrepet realkompetanse anerkjenner at det er flere måter å skaffe seg kompetanse på, og at det bør være mulig å dokumentere at man har den kompetansen som trengs for videre utdanning og arbeid. Slike muligheter finnes i dag på alle nivåer i utdanningsystemet. To eksempler er retten til yrkesprøving og ordningen med «realkompetanse-studenter».Den forrige regjeringen var også opptatt av å bygge ut «y-veien» - det vil si en alternativ, men faglig forsvarlig vei til høyere utdanning. Eksempel: En elev som tar elektrofag i videregående, kan komme inn på ingeniør-studiet på høyskolen uten generell studiekompetanse - forutsatt at det er en avtale mellom videregående og høyskolen som kan hjelpe studenten videre gjennom et tilpasset opplegg. Slike spesielle «y-veier» bør det lages flere av.Det er også viktig at alle har rett til en ny sjanse, dersom de trenger det. Samarbeidsregjeringen innførte for eksempel utvidet rett til videregående opplæring, og vi foreslo tiltak for voksne som mangler grunnleggende lese- og skriveferdigheter.

ANNIKEN HUITFELDTS svar til Bardal (4.11.) er talende for hvordan Ap tenker. Hun mener Regjeringens standpunkt er et spørsmål om lik rett til utdanning. Men lik rett til utdanning kan da ikke bety at vi skal senke kravene til kompetanse? Lik rett til utdanning betyr etter min mening at alle skal ha den samme retten til å utdanne seg og til å oppnå kompetanse. Samfunnet skal anerkjenne at det er mange veier frem til kompetanse og legge til rette for at man kan få dokumentert sin kompetanse. Men man kan ikke «gi» kompetanse til noen som ikke har den.Det er vanskelig å gi innhold til begrepene kvalitet, kunnskap og kompetanse. Den nye regjeringen sier at den vil «videreføre og forsterke hovedlinjene i Kunnskapsløftet». Foreløpig er det litt uklart hva det betyr. Det vi ser konturene av, er en skole med reduserte faglige krav og mindre ytre press - og en del paradoksale politiske kompromisser. I valgkampen mente for eksempel SV at «folk som hadde sløva seg gjennom videregående», godt kunne bli mer «skjerpa» senere og derfor burde komme inn på lærerutdanningen med dårligste karakter. Men nå er dette løftet brutt. Nå skal vi fortsatt ha opptakskrav til lærerutdanningen, og det er bra.Det underlige er imidlertid at alle andre nå kan «sløve» seg gjennom videregående så mye de vil, for de skal ikke ha opptakskrav overhodet. Forstå det den som kan.