Hvem skal trøste barneranerne?

De trenger ikke flere klatrekurs og sydenturer. De trenger ikke flere strakstiltak. De trenger ikke flere forskningsrapporter. Nå må de voksne ta seg av de unge voldsutøverne. Nå må politikerne handle.

Sist uke var hun der igjen: En bekymret politimester Ingelin Killengreen presenterte nye og skremmende tall om barneran, med klar referanse til barn av innvandrere.

- Hvordan våger politikere og politi å bli sjokkert og rystet? Dette vet vi. Problemet er at vi ikke har gjort det vi lenge har visst er nødvendig. Det verste er strakstiltak. Vi vet at de ikke virker.

Anders Slaatsveen har inngående kunnskap om voldsproblematikken blant innvandrerbarn, med sin brede erfaring fra skolemiljøer i Indre Oslo Øst.

I dag er han konsulent i Skoleetaten. Slaatsveen synes det er på tide med klar tale:

- De som er opptatt av barnas interesser, må nå tore å snakke høyt om dette, ellers overlater vi arenaen til brunstripete mennesker.

Sagt på en annen måte, mener Slaatsveen at vi har gitt bort debatten om integreringsproblematikk til politikere som ønsker seg et hvitt Norge, basert på samfunnet slik det så ut på 50-tallet.

«BARNERAN» SOM BEGREP oppsto i 1996. Politiet i Oslo arresterte elleve gutter som over lengre tid hadde ranet andre unge helt ned i tiårsalderen. De kalte seg Tøyen Svarte Gangstere. Foreldre, medier, myndigheter og politikere oppdaget noe fagfolk hadde visst lenge: det fantes en gruppe ungdommer som var uhåndterlige. Vanlige sanksjoner bet ikke på dem. De behersket og drev et spill med skole, barnevern og foreldre, de utnyttet opphavets dårlige språk- og samfunnsforståelse; i det hele tatt: her var det noen som forsto at de kunne drive på som de ville. Det skjedde jo ingenting.

Og siden 96 har det heller ikke skjedd særlig mye.

Fem av de arresterte ungdommene ble dømt til betingete fengselsstraffer, under forutsetning av at de skulle være under tilsyn av Kriminalomsorg i Frihet (KIF). I februar i fjor skrev Aftenposten at dommen over disse første «barneranerne» bare var en dom på papiret. Tilsynet ble borte i rot, sommel og ressursmangel. En sjokkert dommer sa: «Disse ungdommene var stengt ute av samfunnet og led under manglende oppfølging. En av de dømte visste knapt hvor han bodde. Derfor ble det lagt stor vekt på at de fikk utsatt fengsling under forutsetning av at de var under tilsyn.»

Dommeren hadde skjønt det. Disse guttene, tøffere i trynet enn noen hadde sett før, var i nød. De kriminelle handlingene var deres rop om hjelp.

Nødropene har altså ikke stilnet. Tvert imot, de er blitt flere for hvert år. De ble ikke færre etter at daværende justisminister Aud-Inger Aure i 1998 foreslo følgende strakstiltak mot volden:

Rask handling ved forsøpling og tilgrising, vernepliktige som patruljerer gatene, dørvakter på kurs.

Hvem var justisministerens rådgivere? Ikke vet jeg, men jeg tror neppe det var lærerne, fritidslederne og de frivillige organisasjonene som har førstehåndskunnskap om hva voldelige ungdommer trenger.

«NÅR FEM STATSRÅDER har satt seg ned for å finne tiltak mot vold, forventer jeg et krafttak som regjeringen legger fram for Stortinget. Med krafttak mener jeg at alle parter involveres slik at vi får en praktisk handlingsplan mer enn ord.» Slik kommenterte Sven Mollekleiv i Norges Røde Kors regjeringens handlingsplan. Mollekleiv hadde skjønt det. Problemet er at å drive langsiktig, målrettet handling mot vold, ikke gir kortsiktig politisk gevinst. Hvilken regjering tør satse millionene sine på en plan der resultatene først viser seg om fem- ti- femten år? Men man kan spare seg til fant. De som raner mobiltelefoner og merkejakker i dag, kan meget vel kontrollere narkotrafikken og torpedovirksomheten i Oslo om ti år. De har bare akkurat begynt i læretida si.

Så hva trenger barneranerne?

- For det første trenger de voksne som ser dem. Det er det grunnleggende. De kommer til meg, er 15 år, og er aldri før blitt sett. De trenger ikke å bli sett av storsamfunnet, media eller talentspeidere, men av en ekte, ærlig, redelig voksen. Helst mor og far.

- For det andre trenger de å bli elsket. Blir de ikke elsket, så vil de bli hatet. Det er bedre å bli hatet enn at de voksne er likegyldige. Den som elsker sitt barn, tukter det, står det i Bibelen. Tukte betyr ikke å slå. Det betyr irettesette, råde og oppdra. Den som elsker sitt barn oppdrar det, sier Anders Slaatsveen.

For han vet at de fryktelige barneranerne møter opp på skolen halv ni med sekken på ryggen. De møter sin slitne lærerinne i femtiåra, rekker opp hånda og spør om hvordan de skal løse mattestykkene. De er altså i prinsippet helt normale.

- De trenger voksne som er til å stole på. Men de må vite at isen holder. De trenger ikke en som spør: Vil du hoppe i fallskjerm? Vil du klatre i fjell? Vil du ha mer pizza?

PRIMÆRT ER DET FORELDRENE som må ta ansvar. Og misforstått antirasisme er noe av det første Slaatsveen mener vi må kvitte oss med.

- Vi må stille krav til foreldrene, og sette makt bak kravene. De mottar jo statsstøtte og kommunal støtte. Det er koranskole foran og bak. Folk som respekterer hverandre stiller krav. Man må tørre å utfordre.

- Men de som hevder slike synspunkter, får gjerne rasiststempel?

- Denne debatten må vi heve oss over. Vi har hatt nok av akademikere fra vestkanten med mørkhudete venner fra ambassadestrøkene. De er de verste til å gjøre innvandrere til sosialklienter. Vi behøver i hvert fall ikke late som om de har peiling. Mange innvandrere er lut lei av å bli framstilt som sosiale kasus.

I tillegg til foreldrene er det alle de andre voksne: naboene, tantene, vi som passerer på gata. Vi har alle ansvar, mener Slaatsveen. Og der alt annet feiler, er det myndighetene som har ansvar. Det tunge skytset må rettes inn mot de 100- 150 voldelige ungdommene med foreldre som uansett ikke makter sitt ansvar.

- Det er samfunnets ansvar å tette hullene der det ikke er noe hjem. Man må skaffe voksne rundt. Nå har vi latt en del unge mennesker bli oppdratt av en jevnalderkultur som ikke har ferdighet. Vi må tvinge på disse et voksent nettverk. Det er tett oppfølging over lang tid som hjelper. Da nytter det ikke å tenke ni til fire. Vi må tenke 24 timer i døgnet. Den eller de få voksne som har oppnådd tillit hos ungdommen, må brukes for det de er verdt.

- Dette høres dyrt ut?

- Vi kan trekke fra alle barnevernstiltakene som ikke virker. Millionleiligheter, fjellklatring og jordomseiling. Så reduserer vi kostnadene ved lidelse, vold, fengsel, institusjoner og forsikringsutbetalinger. Til slutt blir det en nettogevinst.

SMILETS OG TÅRENES PEDAGOGIKK har vært Anders Slaatsveens metode. Han er steinhard mot de harde, men når de mykner, er det trøst, ros og tillit å få. Rettledning og støtte. Moral og pekefinger. Hemningsløs skryt. Slaatsveen tror vi kan lære mye om barneranere ved å lese Tove Janssons «Hvem skal trøste knøttet»: «Det var en gang et lite knøtt som bodde i skogen, helt alene med seg selv. Han var nok langt mer ensom enn han trodde.»