I SØVNE MOT NEDTUREN: Tysklands kansler Angela Merkel stemmer for den gigantiske redningspakken på 750 millioner euro i parlamentsdebatten fredag 21. mai. Europas historiske kraft er forsvunnet, og framtiden mørk hvis ikke kontinentets ledere våkner, skriver Timothy Garton Ash. Foto: Markus Schreiber/AP/Scanpix
I SØVNE MOT NEDTUREN: Tysklands kansler Angela Merkel stemmer for den gigantiske redningspakken på 750 millioner euro i parlamentsdebatten fredag 21. mai. Europas historiske kraft er forsvunnet, og framtiden mørk hvis ikke kontinentets ledere våkner, skriver Timothy Garton Ash. Foto: Markus Schreiber/AP/ScanpixVis mer

Hvem skal vekke Europa?

EUROPA I KRISE: Glem ledernes pompøse vrangforestillinger. Eurosonen er ikke reddet. EU har ingen utenrikspolitikk. Nå formes historien av andre.

||| KAN NOEN redde meg fra europessimisme? Jeg er mer deprimert på vegne av det europeiske prosjektet enn på flere tiår. Eurosonen er i dødelig fare. Europas utenrikspolitikk beveger seg som en døddrukken snegle. Makten beveger seg i Asias retning. De historiske kreftene bak Europas integrasjon er enten forsvunnet eller usammenhengende. Europas ledere ommøblerer stolene på dekket til Titanic, mens de doserer om navigasjon på sjøen for resten av verden.

KRISEN I EUROSONEN har så vidt begynt. Obligasjonsmarkedet ble ikke overbevist av siste ukes sjokkredning av Hellas. Det eneste som beveget dem var Den europeiske sentralbankens vilje til å begynne å kjøpe statsobligasjoner. Det koster likevel det mangedobbelte for greske og portugisiske myndigheter å ta opp lån enn det gjør for Tyskland. En ledende analytiker forteller meg at han ser to utveier: enten at eurosonen beveger seg mot tettere finansiell integrasjon. Det vil medføre en ytterligere svekkelse av medlemslandenes autonomi og pålegge dem drastiske kutt av underskuddene. Eller at noen av de svakeste statene til slutt er ute av stand til å oppfylle kravene og feiler, enten de forblir innen eurosonen eller må ut av samarbeidet. Og på dette tidspunktet vil kapital forflyttes i enda større grad enn det som er tilfellet nå. Den vil gå fra de svake til de sterke, det vil si helt ut av eurosonen, eller innenfor unionen til Tyskland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

INNENRIKS- OG UTENRIKSPOLITIKKEN begge disse utveiene medfører, er blodig (allerede i bokstavelig forstand for Hellas). Spenningene innad i de europeiske samfunnene vil øke, og det vil øke spenningene mellom statene. Motviljen i og mot Tyskland, som er kontinentets sterke senter, er dømt til å øke uansett. Både dersom Tyskland pålegger andre land strengere krav i en tettere finansiell union samtidig som de kausjonerer for dem, eller hvis de lar Hellas og Portugal kollapse, med ytterligere kapitalflukt til Tyskland som resultat. I beste fall vil den gamle tradisjonen for å samles om felles «utfordringer og tiltak» tre i kraft.

Uansett vil Europa være dypt involvert i å løse sine økonomiske problemer i mange år framover.

DE EKSISTERENDE og framvoksende stormaktene i verden, fra USA og Kina til Brasil og Russland, betrakter allerede Europas pretensjoner om å fremstå som en samlet internasjonal aktør med noe nær forakt. Den minimale avtalen etter siste års klimatoppmøte i København - et område der Europa hevder å være ledende — ble forhandlet fram mellom USA, Kina, India, Sør-Afrika og Brasil. Europa var ikke engang i rommet.

København skulle være en vekker, men Europa sover videre.

BEIJING, MOSKVA, New Dehli og Washington holder neppe pusten mens de venter. For dem er det andre steder det skjer. Barack Obamas USA er opptatt av nasjonsbygging hjemme, og av det utvidede Midtøsten og Kina. Storbritannias nye statsminister mottar en telefonsamtale fra presidenten med en smigrende referanse til deres «spesielle relasjon», men Obama har ingen sentimental tilknytning til det gamle kontinentet. Hans spørsmål til Europa er: «Hva kan dere gjøre for oss i dag?» Verdens nye geometri beskrives i akronymer som BASIC (Brasil, Sør-Africa, India, Kina) BRIC (Brasil, Russland, India, Kina) og IBSA (India, Brasil, Sør-Afrika). Noen av disse er bare forventninger om verdens utvikling, og kan hende blir de ikke noe av. Men i det geopolitiske markedet, som i finansmarkedene, er forventninger også realiteter.

EU ER FORTSATT verdens største økonomi. De har enorme ressurser og mye makt, foreløpig mye større en de fremvoksende stormaktene. Men trenden går mot EU, og de utnytter på langt nær sine muligheter. Hvis Europa fremdeles vil forme verdens utvikling til det beste for sine borgere, må gapet mellom potensiell og reell makt tettes. Hvorfor sørger ikke EU for å gjøre det?

Fra 1945 og i mer enn 50 år var det fem store drivkrefter bak det europeiske prosjektet. Det ene var minnet om krigen, dypt og personlig rotfestet helt inn i generasjonen til Helmut Kohl og Francois Mitterand. Den andre var trusselen fra Sovjetunionen og befolkningen i sentral- og østeuropas ønske om å befri seg fra Sovjets dominans. Den tredje var den amerikanske støtten til integrasjonsprosessen i møte med trusselen fra Sovjet. Den fjerde var Tysklands vilje til å rehabilitere staten i det europeiske fellesskapet og samlingen av Øst- og Vest-Tyskland. Den siste var Frankrikes ambisjon om et franskledet Europa.  

Alle de fem er nå enten forvitret eller alvorlig svekket.

I STEDET HAR VI et nytt sett begrunnelser for europrosjektet. De inkluderer globale utfordringer som klimaendringer, et globalisert finanssystem som i stadig større grad påvirker borgerne direkte, og de framvoksende stormaktene i en multipolar verden. I en verden av kjemper hjelper det å være kjempe selv. Men et rasjonelt argument er ikke det samme som en emosjonell drivkraft basert på personlig erfaring og en umiddelbar følelse av å være truet. Vi har ikke slike følelser i dagens Europa. De fleste europeere har aldri hatt en høyere levestandard. De forstår ikke hvor radikale endringer som må til for at situasjonen skal forbli som den er.

DET VILLE KREVD en ny Winston Churchill å forklare dette, i en ånd av blod, svette og tårer, til Europas befolkning. I stedet har vi Angela Merkel, Nicolas Sarkozy, Silvio Berlusconi, og nå David Cameron. Storbritannias nye konservative koalisjonsregjering har fått en lovende start i Europa. Nylig svelget finansminister George Osbourne det nye hedgefond-direktivet i Brussel med stoisk ro. (Britiske myndigheter håper fremdeles direktivet vil bli moderert i EU-parlamentet.) David Cameron vier nå sin første statslederreise til kontinentet og til sine kolleger i Paris og Berlin. Men selv om Storbritannia ikke kommer til å bli EU-bremsen de fleste konservative parlamentsmedlemmer ønsker, blir de neppe bli motoren i unionen.

HVOR SKAL DEN dynamiske kraften komme fra? Jeg vet ikke. Jeg ser det ikke. Ja, vi har hatt mange runder med euroskepsis tidligere, så lenge jeg kan huske har et vært slike bølger. Hver gang har Europa klart å komme seg opp av dumpa, og tatt et nytt skritt framover. Europas globale konkurrenter har selv mange problemer, og om ti år kan det være at historikere ser tilbake og ler av dagens europessimisme. Men bare hvis Europa våkner opp til den verden vi faktisk befinner oss i.