JIHADISTISK TERROR: De voldelige aspektene ved islam er blitt aksentuert på 1900-tallet gjennom framveksten av jihadistisk islamisme, som i dag viser seg ved stadige terrorhandlinger, i vestlige samfunn og andre deler av verden, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra 2015 og viser irakiske styrker med et IS-flagg etter å ha fått kontroll over Diyala-provinsen nordøst for Bagdad. Foto: AFP PHOTO / YOUNIS AL-BAYATI
JIHADISTISK TERROR: De voldelige aspektene ved islam er blitt aksentuert på 1900-tallet gjennom framveksten av jihadistisk islamisme, som i dag viser seg ved stadige terrorhandlinger, i vestlige samfunn og andre deler av verden, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra 2015 og viser irakiske styrker med et IS-flagg etter å ha fått kontroll over Diyala-provinsen nordøst for Bagdad. Foto: AFP PHOTO / YOUNIS AL-BAYATIVis mer

Religion:

Hvem skal vi frykte mest?

Ondartet antisemittisme og homofiendtlighet preger islamistisk ideologi og har dessverre også en viss gjenklang blant «vanlige» muslimer.

Meninger

I Dagbladet 12. juni melder Ervin Kohn seg inn i gruppen debattanter som av varierende grunner ønsker å tone ned risikoen for islamistisk terror. Han hevder at man «tegner det store stygge bildet av islam som en krigersk religion og alle muslimer som potensielle terrorister». Han reagerer sterkt på at noen framstiller kristendommen «som en fredens religion i motsetning til islam».

For å underbygge sin påstand om kristendommens blodige vesen, må Kohn imidlertid århundrer tilbake i tid og trekker fram korstog, inkvisisjon og heksebrenning. For å kunne nærme seg vår egen tid, anfører Kohn også holocaust som en følge av den kristne religion. Denne påstanden er absurd og uhyrlig. Holocaust var knyttet til en ideologi forankret i en pseudovitenskapelig, menneskefiendtlig rasetenkning, fjernt fra kristendommens etiske normer.

Alle de tre store monoteistiske religionene – jødedommen, kristendommen og islam – har en voldspreget historie. I jødedommen og kristendommen er de voldelige aspektene nærmest forsvunnet under moderniteten. En slik modning er ikke skjedd i islam, hvor de voldelige aspektene er blitt aksentuert på 1900-tallet gjennom framveksten av jihadistisk islamisme, som i dag viser seg ved stadige terrorhandlinger, i vestlige samfunn og andre deler av verden. Kohns forsøk på å likestille kristendom og islam når det gjelder voldelighet i dag, er helt forfeilet.

Selv om Kohn innrømmer at det «er rasjonelle grunner til å frykte terror utført av muslimer», hevder han at det «er enda større rasjonelle grunner til å frykte terror utført av høyreekstreme i Norge». Dette er en selsom påstand, siden islamistiske terrorhandlinger både avverges og skjer stadig i vestlige land, inkludert våre naboland. Terrorforskere spår at terroren vil øke ytterligere.

Kohns frykt for høyreekstrem terror er åpenbart forsterket av Nordisk motstandsbevegelses ønske om en marsj i Fredrikstad i sommer. Når Kohn med bred penn sammenlikner slike aktiviteter med framveksten av nazismen i Weimarrepublikken, er dette kunnskapsløst og latterlig.

I sin omtale av høyreekstremismen trekker Kohn fram hat mot homofile og jøder. Han unnlater å nevne den ondartede antisemittismen og homofiendtlighet som preger islamistisk ideologi, for eksempel ISIL, og dessverre også har en viss gjenklang blant «vanlige» muslimer – også i Norge.

Kohn mener å kunne påvise historie- og perspektivløshet hos hans meningsmotstandere, Denne karakteristikken kan benyttes med større rett om hans egne oppfatninger.