Hvem svikter?

«Boikott!» «Parasitter!» «Legg ned landslagene!» «Vi blir glemt når vi legger opp!» Toppidretten har virkelig vist seg fra en annerledes side de siste ukene.

Jeg spør meg selv: Er det vi, toppidrettens ledere og trenere, som har sviktet? Ikke når det gjelder treningsregimer og tilrettelegging, ikke innen etikk og moral. Der er vi nok rimelig gode. Men vi må stille spørsmål til oss selv om vi fortsatt har mye å hente i å kommunisere ut den grunnleggende verdilæren - læren om demokratiske spilleregler, samspill i organisasjonen, lojalitet, ansvar for egen helhetlig utvikling, håndtering av media - og kanskje sunn fornuft?

Man skal være forsiktig med å generalisere og stigmatisere. Men når noen av våre mest folkekjære, flotte og berømte utøvere til de grader eksponerer sine innerste tanker og behov, men - utfra slik vi i Olympiatoppen kjenner disse utøverne - så totalt bommer i sin form og med sitt budskap, rammer det ikke bare dem selv. Soloutspill fra toppidrettsutøvere de siste ukene rammer grasrota i norsk idrett som kraftige lyskespark. De sårer og skaper harme. Det rammer idrettskolleger på alle plan.

Skal vi lykkes i å videreutvikle vår toppidrettskultur, må vi ha en kultur for åpenhet. Skal vi skape trygghet kan vi heller ikke feie de sensitive og vanskelige spørsmål i forhold til etikk og moral, normer og samværsformer under teppet. At det kan være vanskelig og ubehagelig å fronte og imøtegå slike saker, vet alle. Men vi har erfart at vi kommer styrket ut dersom vi i seriøs åpenhet også tar opp ubehagelige og vonde ting. Derfor skal vi respektere at utøverne er åpne, at de tør innta kontroversielle standpunkter og at de stiller kritiske spørsmål til «systemet». Den dynamikken det skaper bør og skal vi tåle.

Vi har vært veldig opptatt av at støtteapparatene rundt utøverne skal være optimalt. I mange toppidrettsmiljøer er derfor profesjonelle legeteam, fysioteam og f.eks. smøreteam en selvfølge. Men hva med mediesiden? Vi skal være ydmyke i forhold til at utøverne opplever seg misforstått. Da har vi ikke vært dyktige nok overfor utøverne, og vi som er toppidrettsledere må ta vår del av ansvaret for det. Både leder- og trenersiden i toppidretten har ansvar for at utøverne utvikles også på dette området.

I Olympiatoppen mener vi å kjenne disse utøverne såpass godt, at vi vet at de nå blir eksponert i et bilde vi vanskelig kjenner dem igjen i. Men verken de eller vi kan skylde på mediene. Situasjonen er verken enkel eller spesielt hyggelig. Det handler tross alt om forbilder. Om utøvere som på 90-tallet har bidratt til å skaffe sine forbund, klubber og rekrutter mange titalls millioner kroner i inntekter på grunn av sin suksess. Og som av den grunn muligens føler de har gjort mer enn nok for å betale tilbake til fellesskapet. Da er det desto viktigere å velge utspill, ord og form med omhu. Jo høyere profil, jo større fallhøyde. Jo større fallhøyde, jo mindre å gå på.

Jeg skjønner godt at utenforstående nå spør seg: Er det en uoppdaget side av norske utøvere som nå kommer til syne? Er det slik de viser sitt sanne jeg? Jeg verken tror eller håper det. Men utøvere som eksponerer seg må uansett nå finne seg i å gi denne eventuelle siden et ansikt. Fortjent eller ikke? Uansett: Dekningen har utvilsomt blitt gigantisk større enn utøverne selv hadde trodd, og jeg er samtidig helt sikker på at det er riktig når Lasse Kjus sier dagen etter at han føler seg misforstått. Men i dagens medieverden, preget av hastighet og tilgjengelighet - kan selv den uskyldigste kommentar gitt fra en annen del av kloden, dagen etter bli førstesidestoff i våre hjemlige tabloider. Man kan mene at det burde utøvere som har vokst opp som viktige elementer i vårt nye mediesamfunn vite, i hvert fall burde de vært bedre forberedt på det enn det vi har opplevd den siste tiden. Problemet er ofte at så lenge utøverne har medgang, går alt greit. Motgang har de ikke «øvd» på å takle, da kommer gjerne uttalelser som aldri var problematiske i medgang. Her må vi åpenbart bli bedre i utviklingen av våre utøvere.

Derfor håper jeg ikke at den siste tids utspill bare blir en debatt om enkeltutøvere, men om hva slags toppidrettsutøvere vi ønsker - og hvordan vi får dem. Jeg har sett urovekkende signaler gjennom flere år, men egentlig ikke sett resultatet klart nok før nå: Utøvere som i takt med stigende suksess og voksende bankkonto blir stadig profilert som mer fokusert på seg selv, sin egen person og sine behov. Profilene som tegnes blir rikere på penger - fattigere på verdier. Etter hvert synes ingenting godt nok. Skattesystemet er galt, støtteapparatet ikke proft nok, maten for varm og de tillitsvalgte udugelige. Ikke misforstå: De ørsmå detaljene er avgjørende for suksess eller fiasko, og idretten tiltrekker seg sikkert en og annen tillitsmann som kun søker egen vinning. Men det gjelder å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Og jo høyere profil, jo viktigere er det å oppføre seg ordentlig.

Utøverne skal oppdras til å kunne si hva de mener. Vi ledere må legge opp til at det er stor takhøyde. Jeg ser klare forskjeller når noen av langrennsessene boikotter en tremil i NM fordi konkurranseformen ikke passer dem, når enkelte sier at de ikke har hatt hjelp av noen på veien mot toppen, når noen mener at landslagene bør legges ned, i forhold til at en kaller representanter for sine nærmeste støttespillere for parasitter. De første må vi tåle, noe av det er innlegg i en debatt, men det har også noe med respekt for vedtak å gjøre, og måten det gjøres på, har noe med kommunikasjonskultur å gjøre. Det med parasittene er vondt, selv om det ikke var ment slik, fordi det generaliserer. Det hjelper ikke å pynte på det i bakkant. Kun en uforbeholden unnskyldning er akseptabelt.

Det er vi lederne som må ta ansvar for at det nå må holdningsendringer til i toppen. Vi kan ikke slutte oss til hylekoret og rope «korsfest, korsfest!». Den enkelte utøver har et personlig ansvar, men vi har muligens ikke vært gode nok i den delen av verdioppdragelsen som handler om bl.a. samfunnsmessige forhold. Utøvere må tydeligvis settes enda grundigere inn i hvilke prinsipper og faktorer som får en demokratisk bevegelse til å fungere. Kanskje har vi fokusert for mye på trening, systematikk, metodikk og resultater. Kanskje har vi ikke vært flinke nok til å synliggjøre viktigheten av en demokratisk organisasjon basert på frivillighet. Kanskje har vi for lett latt dem glemme hvor de egentlig kommer fra.

Mange lurer sikkert på hva galt vi som toppidrettens øverste ledere har gjort, som får så tilsynelatende utakknemlige utøvere? Jeg skjønner at mange føler seg rammet, og at mange føler det som «dårlig gjort». Ikke bare overfor verdens beste apparat med frivillige, som norske idrettsledere er stolte over å ha. Men også for de titusener av unge utøvere som drømmer om en gang å bli like god på ski. Og overfor demokratiske prinsipper som holder det norske samfunnsmaskineriet i gang. Ekstra paradoksalt blir dette hvis vi skrur hukommelsen seks år tilbake, til dagene rett før OL på Lillehammer. Da brukte en av datidens mest fokuserte - Vegard Ulvang - sin posisjon og sitt renommé til å ta et oppgjør med pampeveldet i IOC. Vegards utspill var et vesentlig bidrag i starten på den demokratiseringsprosess vi gradvis har sett i verdens mektigste idrettsorganisasjon - en prosess der Norge har vært en av pådriverne og et eksempel til etterfølgelse. Da blir det ekstra galt når en av nåtidens forbilder fremstilles i et portrettintervju som kritiker av det samme system store deler av den øvrige idrettsverden misunner oss. I norsk toppidrett har vi vært svært opptatte av - og flinke til - å dyrke frem en vinnerkultur. Men vi taper dersom vinnerkultur etter hvert blir oppfattet av storsamfunnet som en egokultur.

Økende suksess gir sterkt økende inntekter, varierende fra idrett til idrett. God betaling for gode prestasjoner er viktig og riktig. Idrettsstjernene er tross alt underholdningsartister i en bransje med stadig økende fokus på sin personlighet. Hvordan skal vi så få utøverne til å huske hvor de kom fra? Jeg tror et riktig steg på veien er en modell à la Tennisforbundets satsing på unge talenter. I avtalene med de mest talentfulle spillere og deres foreldre, forplikter spillerne seg til å betale tilbake en viss prosentandel av premiesummen dersom de en gang skulle slå igjennom internasjonalt. Prinsippet er enkelt: Vi må starte tidlig, i 16-17-årsalderen, og lære utøverne og deres foresatte til å se fire-fem år fremover. Da ser de viktigheten av å ha et fellesskap, et system, et støtteapparat rundt seg som bidrar i utviklingen. Noen år etter, på toppen av suksess, er det i retrospekt adskillig vanskeligere å se disse nyansene. Det er vanskeligere for oss som ledere å synliggjøre hva utøverne har fått ut av fellesskapet. Tennisforbundets ordning har jeg tro på vil fungere i en rekke andre forbund der landslagene er springbrettet til internasjonal status og store penger.

De som tolker mitt innlegg som et forsøk på å legge bånd på utøveres meninger, får lese det om igjen. Norsk idrett har stor takhøyde, og utøvere som tør ta politiske standpunkter respekteres. Men som i all politisk virksomhet, er klokskap, timing, kløkt og antenner viktige suksessfaktorer. Og uansett hvor høyt på stjernehimmelen våre idealer blinker: Det er viktig ikke å glemme to sentrale ting: Hvor de kommer fra, og hvordan de kom dit de er i dag.