MARION IGJEN: Som sist var det Marion Ravn og Ole Paus som kom best ut av sine tolkninger i kveldens «Hver gang vi møtes». Kurt Nilsen (t.h.) var kveldens hedersgjest. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
MARION IGJEN: Som sist var det Marion Ravn og Ole Paus som kom best ut av sine tolkninger i kveldens «Hver gang vi møtes». Kurt Nilsen (t.h.) var kveldens hedersgjest. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Hvem synger Kurts sanger best? Det er Kurt, det.

Kurt Nilsens sanger ble hyllet i kveldens «Hver gang vi møtes» på TV2. Dette mener Dagbladets anmelder om artistenes tolkninger.

Lene Marlin: «Rise To The Occasion»
(Nilsen - 2008)

 
Lene går mot det som har vært hovedstrømmen i denne serien, hun øker tempoet i låten. Det gjør ingen ting. Men med unntak av et fengende refreng, som Lene gjør maks ut av, er det ikke så mye å bite i her - og Lenes pop-country-versjon blir da også ordinær og ganske anonym. Men Kurt ser da svært fornøyd ut!

Magnus Grønneberg: «My Street» («Mitt strøk»)
(Nilsen - 2004)

En av Kurts beste låter i en veldig annerledes - og rocka - versjon, og ikke så vellykket. Grønneberg plugger inn elgitaren, men sangen og framføringa mister overraskende nok noe av kraften på veien fra engelsk til norsk tekst. Han avslører rett og slett hvor enkel og triviell den er, og jeg tror mer på originalen. Ikke alt passer å oversette.

Anita Skorgan: «Singing the Song»
(Nilsen - 2004)

En enkel sang får et enkelt uttrykk. Skorgan tolker den tilnærmet lik originalen. Melodien flyter fint av gårde og gjenoppstår i et mykt amerikansk singer/songwriter-landskap. Skorgan synger tilbakelent og fløyelsmykt, og kunne satt navnet sitt på denne. En likandes versjon, og et bevis på at det enkle ofte kan være det beste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Morten Abel: «Reality Kicks In»
(Nilsen, Grønner, Dahl - 2007)

Abel lander ofte på samme musikalske formel for sangene han tolker i dette konseptet, og det inkluderer blant annet bruken av moog synthesizer. Låten er ikke til å kjenne igjen, og det er nå jeg virkelig skjønner hvor viktig stemmen til Kurt er for hans egne sanger. Men ingen ting å si på timingen og kulhetsfaktoren til Abel.

Marion Ravn: «Never Easy»
(Nilsen - 2004)

Overrasker positivt igjen. En av Kurts beste låter får «Tom Petty-behandling» av Marion, som de siste to programmene har vist hvor mye det bor i henne også! En rocka utgave, men likevel mild, med fint driv - og Marion på kassegitar. Og er det Petty-style, er Rickenbacker-gitaren en viktig del av av soundet. Tøff gitarolo også. Gjennomført, i hvert fall!

Ole Paus: «Du sa»
(Nilsen - 2012)

Ole Paus klarer det igjen. Hans store lykke i denne serien må være at han klarer å løfte enhver sang, uansett hvor ordinær og enkel den måtte være. Her kommer en av Kurts første låter skrevet på norsk i Paus' countryversjon, og den blir bare bedre. «Jeg elsker deg» høres ikke lenger så kleint ut. Og ingen griner! De hørte nok på Paus, som før han sang truet med å «klabbe til» dem som griner denne gangen.

Forresten - en stor takk til seriens anonyme hjelpere, bandet Stråmenn. De forekommer pussig nok ikke på rulleteksten, men lurer du på hvem de er kan du kikke på videoen oppe til høyre.