G-20 møtet i Japan

Hvem taper ansikt?

Når Donald Trump og Xi Jinping møtes i Osaka i Japan lørdag, så dreier det seg om ikke å tape ansikt. Og Europa vil være tilskuere mer enn deltakere, skriver Morten Strand.

HVEM HOLDER MASKA?: Kinas president XI Jinping og Donald Trump i Beijing i 2017. Foto: AP / NTB Scanpix
HVEM HOLDER MASKA?: Kinas president XI Jinping og Donald Trump i Beijing i 2017. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Den ene har en rik kulturell baggasje der det å tape ansikt er skammelig og æreløst. Den andre har helt spesielle psykologiske forutsetninger for nettopp å tape ansikt. Men uten - tilsynelatende - å skjønne det selv. Ja, Donald Trump har gjort nettopp det å blamere seg i det offentlige rom - som i rommet rundt ham omfatter absolutt alt - til sitt varemerke.

Så det blir lett match for Xi på helgas G-20 møte i Osaka? Nei, på ingen måte. Til det står det alt for mye på spill. For Kina, for USA, for Europa, for alle. G-20 landene står for 80 prosent av den globale økonomien, to tredeler av verdenshandelen, og omfatter to tredeler av verdens befolkning.

ANKLAGER: Journalist og mangeårig spaltist for Elle Magazine, E. Jean Carroll, anklager Donald Trump for å ha voldtatt henne i et prøverom på midten av 90-tallet. Video: CNN Vis mer

Utgangspunktet er dramatisk. For handelskrigen som Trump har startet mot Kina truer med å stanse veksten i verdensøkonomien, med alvorlige konsekvenser for de aller fleste. Ingen regner med at Trump og Xi klarer å løse de store problemene som ligger foran dem. Det dreier seg om kinesiske subsidier til statlig industri, tyveri av intellektuell eiendom, og om amerikansk straffetoll på kinesiske varer, som hvis de siste truslene som ble lansert i midten av juni blir realitet, omfatter praktisk talt alle kinesiske varer som selges i USA. Og det dreier seg om Trump-administrasjonens krig mot den kinesiske teknologi-giganten Huawei.

Men omfanget av denne handelskrigen er mye mer omfattende enn handel. I virkeligheten er Trumps handelskrig innledningen til en ny kald krig. Det er en kald krig som ikke i første omgang dreier seg om våpenkappløp og ideologisk krigføring, selv om den også har elementer av det. Denne kalde krigen dreier seg om økonomisk rivalisering. I Washington føler man at Kina utfordrer USA når det gjelder hegemoniet i verdensøkonomien. For null-sum-spilleren Trump dreier det seg derfor om å stanse Kinas frammarsj, siden verden bare kan ha en vinner, og fordi både Kina og USA ikke samtidig kan være vinnere.

Det er en voldsom rivalisering. Men en rivalisering der den ene parten, Kina, gjør sine hoser så grønne som mulig, for så mange som mulig, for å bygge allianser. Mens Donald Trump gjør så godt han kan for å rive ned allianser, også de etablerte, som har bestått i generasjoner, som den med Vest-Europa. Det er snakk om den klart viktigste rivaliseringen i vår tid. Det er en rivalisering som har som et logisk innebygd premiss at den tvinger alle til å velge side, eller kjempe innbitt for sin uavhengighet, slik det også var under Den kalde krigen. Avisa Financial Times skriver at rivaliseringen «risikerer å gjøre et håndterbart, men vanskelig forhold (til Kina) til en altomfattende konflikt». En konflikt som tvinger blant annet Europa til å velge side.

Med enhver annen amerikansk president enn Donald Trump ville valget for Europa være selvsagt. Verdi-forankring, historie og kultur gjorde i forrige århundre at det var en selvfølge at USA og Vest-Europa valgte hverandre. Men med Trump som amerikansk president, som ganske åpenlyst fornekter viktige deler av den vestlige verdiforankringen - og som dessuten er både historie- og kulturløs - så utfordres det åpenbare europeiske valget. Dessuten driver Trump også en handelskrig mot EU, og Europa frykter at det vil bli verre, noe som heller ikke bidrar til å gjøre det historisk sett opplagte valget så opplagt.

Heller ikke økonomisk er valget på sikt så enkelt. Det kinesiske markedet med sine mer enn en milliard forbrukere har hatt en eventyrlig økonomisk vekst de siste ti-årene, noe som synliggjøres om sommeren av at Europa flommer over av kinesiske turister. Er ikke disse forbrukerne også et potensielt marked for europeisk industri, for tysk bil-industri, for eksempel?

Jo, det er de. I et intervju med tidsskriftet Der Spiegel sier EUs handelskommisær Cecilia Malmström dette om forholdene: «Vi støtter definitivt ikke Trumps holdninger. Kina er en økonomisk rival for oss, men ikke en politisk fiende». På den annen side har EU erklært Kina som en «systemisk rival», særlig med tanke på den aggressive måten det kinesiske prestisjeprosjektet Ett belte, én vei, har blitt lansert på i Europa.

Det var en gang «splitt og hersk» var en fruktbar politisk strategi. Men Donald Trumps variant av å rive i stykker, og splitte opp, bare for å splitte opp, ser ut til å mangle en overordnet tanke. Annet enn «America First», som nå også går ut over amerikanske forbrukere. Trumps splitt-og-ødelegg strategi er en stor utfordring, ikke minst for Europa.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.