Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvem taper på den nye AFP-ordningen?

Det nye systemet premierer dem som venter med pensjoneringen, framfor dem som ønsker å nyte pensjonisttilværelsen tidligst mulig, skriver Tove Midtsundstad.

UTFORMINGEN AV NYTT tidligpensjonssystem og ny AFP-ordning er ett av de vanskeligste temaene i arbeidet med ny pensjonsreform. Det er derfor ikke overraskende at det er uenighet om hva ordningen vil innebære for arbeidstakere flest, og i særdeleshet sliterne, som AFP-ordningen opprinnelig var ment for. Deler av fagbevegelsen og enkelte forskere hevder at arbeidstakerne vil tape betydelig om de heretter velger å pensjonere seg som 62-åringer, mens regjeringen påstår at de vil få minst like mye i pensjon som med dagens AFP-ordning. Hvem har rett?

EN PÅSTAND, SOM STADIG gjentas fra ulike hold, er at «sliterne», de med mange og slitsomme år i arbeidslivet og eventuelle helseproblemer, vil tape på den nye AFP-ordningen, og at mange derfor ikke vil se seg råd til å gå av som 62-åringer. Er dette sant? Både ja og nei. En vanlig arbeider, med videregående utdanning som begynner i jobb som 19-åring, har gjennomsnittslønn og 43 år i arbeid som 62-åring, vil med ny folketrygd pluss forventet AFP-påslag, få om lag like mye utbetalt i kroner og ører, som med dagens AFP-ordning. Dersom 62-åringen venter ytterligere ett eller to år med å gå av, slik svært mange av dagens yrkesaktive 62-åringer allerede gjør, vil de han/hun dessuten få mer enn hva dagens ordning gir. Innretningen på AFP-påslagene skal det riktignok forhandles om, men det er bred politisk enighet om å videreføre det samlede bidraget til ordningen. I tillegg er det rimelig å forvente at den arbeidsgiverfinansierte delen, som utgjør brorparten av AFP-finansieringen, videreføres i en eller annen form. At man tjener på å stå lenger i den nye ordningen betyr samtidig at man taper på å gå av tidlig. Slik sett har kritikerne rett. Men årsaken er ikke at den nye AFP-ordningen gir lavere utbetalinger fra fylte 62 år for dem med mange år i arbeid, men at den nye ordningen gir mer utbetalt for dem som vil og/eller orker å jobbe lenger. Det nye systemet premierer altså dem som venter med pensjoneringen, framfor dem som ønsker å nyte pensjonisttilværelsen tidligst mulig. Dette virker i utgangspunktet rettferdig. Fafos forskning viser imidlertid all AFP-avgangen ikke alltid er frivillig. Det betyr at den nye ordningen også premierer de friske framfor de slitne og syke, de med lette og morsomme jobber framfor de som har belastende og tungt arbeid. Det rammer også dem som er «tvunget» til å gå av på grunn av nedbemanning. Har de svært mange år i arbeid, kan de likevel forvente å få utbetalt tilnærmet samme kronebeløp som i dag, men vil, som nevnt, gå glipp av de ekstra kronene som følger om en står ut over 62 år.

DET NESTE SPØRSMÅLET er hva som skjer med de kvinnene som ikke har 43 år i arbeidslivet når de fyller 62 år, men som ikke orker å jobbe mer fordi de har hatt slitsomme jobber i helse- og omsorgssektoren? Vil de tape i forhold til dagens AFP? Ikke nødvendigvis. Om lav folketrygdopptjening skyldes at de har vært hjemme med barn under seks år, får de samme opptjening disse årene som en person som har vært i full jobb og hatt en årlig inntekt på ca. 280 000 kr (4,5 G). Dersom den lave opptjeningen skyldes ufrivillig deltid i perioder, vil de få opptjening tilsvarende tidligere heltidsinntekt, om de er registrert som delvis ledige. I tillegg har regjeringen satt inn flere andre tiltak for å redusere den ufrivillig deltiden. Sykepleiere, hjelpepleiere, hjemmehjelper og renholdere har dessuten en særaldersgrense på 65 år - noe de færreste kanskje er klar over. Denne gir dem rett til å ta ut full tjenestepensjon fra fylte 62 år, om de har jobbet i stat eller kommune i minst 23 år (hvis alder 62 år + opptjening 23 år =85 år eller mer - 85årsregelen). Den utbetalte pensjonen tilsvarer om lag 66 prosent av sluttlønna. Dette utgjør i de fleste tilfeller langt mer enn både dagens og den framtidige AFP-ordningen vil gi fra samme alder. For disse kvinnene er det derfor langt viktigere å kjempe for særaldersgrensene enn dagens AFP-ordning. Regjeringen har varslet at dagens særaldersgrensene skal vurderes. Men mulige endringer skal utredes nærmere og drøftes mellom regjeringen og partene, og blir dermed også mulig for arbeidstakerorganisasjonene å påvirke.

EN KVINNE MED mastergrad, som først kommer i jobb som 25-åring og ikke får opptjening som student, har kun 37 mulige år i arbeid ved fylte 62 år. Vil hun tape med den nye ordningen? Ja, i de fleste tilfeller vil hun nok det. Det gjelder både om vi sammenligner med hva hun får fra dagens AFP-ordning som 62-åring, og hva hun trolig vil få om hun stod i jobb ut over fylte 62 år, i ny ordning. Men samtidig er det også flest blant de høyt utdannede som både kan og vil jobbe etter fylte 62 år, og som faktisk gjør nettopp det. Slik sett synes det rimelig at det også er disse gruppene som får de sterkeste arbeidsinsitamentene i det nye systemet, da forskning, blant annet fra Fafo, viser at de fleste av dem både har helse til å stå lenger i jobb og et arbeid som gjør det både mulig og attraktivt å fortsette. I tillegg gir det nye systemet stor grad av fleksibilitet i forhold til å kombinere pensjon med fortsatt arbeid.Hva så med de som ikke har rett til AFP, og dermed ikke vil få noe AFP-påslag? Vil de bli taperne i det nye systemet? Egentlig ikke. Pensjonen fra ny folketrygd for disse, vil riktignok være langt lavere enn hva de med rett til AFP vil motta. En del vil nok derfor ikke se seg råd til å gå av tidlig. På den andre siden gir den nye fleksible folketrygden dem for første gangen anledning til å velge å pensjonere seg før fylte 67 år - noe de ikke har hatt mulighet til tidligere.

SIST, MEN IKKE MINST, hva skjer om levealderen øker, det må da gi lavere pensjonsubetalinger fra fylte 62 år? Ja, det vil det, for de generasjonene som er så friske at de kan forvente en høyere levealder enn i dag. Enkelte vil hevde at det er rimelig, da en må forvente at flere også vil orke å jobbe lenger. Alternativet er økt skatt og egenandeler, også for pensjonistene, da den betydelige økningen i pensjonsutgifter økt levealder medfører må finansieres på en eller annen måte, hvis en da ikke ønsker å redusere andre velferdsgoder, herunder bevilgningene til pleie og omsorg for eldre. Selv om ikke alt er endelig avklart, som den presise størrelsen og innretningen på AFP-påslagene og hva slags overgangsordninger som kommer, er det ikke grunn til å tro at «sliterne» med lange yrkeskarrierer vil komme dårligere ut i kroner og ører med den nye førtidspensjonsordningen enn med dagens AFP-ordning. Sannsynligheten er faktisk større for at mange kommer bedre ut, da svært mange yrkesaktive 62-åringer med rett til AFP allerede i dag velger å fortsette i jobb, enten i ett eller to år. Flere vil i tillegg se seg tjent med å kombinere førtidspensjon med fortsatt arbeid, noe dagens AFP-ordning i liten grad oppmuntrer til.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media