KREVENDE:  Hver femte student sier de har alvorlige psykiske plager. Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB Scanpix
KREVENDE: Hver femte student sier de har alvorlige psykiske plager. Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB ScanpixVis mer

Hvem tar ansvar?

Da jeg tok et mellomfag, ringte læreren hjem til oss kvelden før eksamen for å oppmuntre og ønske oss lykke til. Hadde noen tenkt tanken engang i dag?

Meninger

Nylig ble Studentenes helse og trivselsundersøkelse (SHoT 2014) lagt fram. Den viser blant annet at hver femte student sier de har alvorlige psykiske plager og at flere enn en av åtte mestrer ikke studenthverdagen. Forekomsten av symptomer på psykiske problemer er også dobbelt så høy blant studenter som i normalbefolkningen i samme aldersgruppe. Dette er alvorlig.

Helseminister Bent Høie ønsker et lavterskeltilbud i kommunene. Og det er bra\. Men det er ikke så sikkert at det vil hjelpe studentene stort, selv om det kan være til god hjelp for andre.

Mange av oss husker det første møtet med hovedstaden som nybakt student. Det var ikke alltid like lett i 70-årene og er vel neppe blitt lettere? Kravene til unge mennesker ser bare ut for å øke. Og politikerne må også ta sin del av skylden. I dag er det et enormt krav på å prestere faglig (Kunnskapsreformen), være sosialt aktiv og ettertraktet og dessuten ha en perfekt kropp. Daglig møter jeg en studentgruppe hvor mange kunne kommet rett fra catwalken.

Da jeg i sin tid tok et mellomfag på Blindern og skulle opp i muntlig sammen med gruppen min, ringte læreren og veilederen vår (professor Svein Østerud) hjem til hver enkelt av oss kvelden før eksamen for å gi oss noen oppmuntrende ord og ønske oss lykke til! Og hvem hadde gjort dette i dag? Og hadde noen i dag i det hele tatt tenkt tanken?

Artikkelen fortsetter under annonsen

På min egen utdanning, Barnehagelærerutdanningen hadde vi tidligere 60 timer i året som vi kalte kontaktlærertimer, disse hadde vi hvert år i vår bachelorutdanning. Dette er nå redusert til 20 timer for førsteårsstudentene. Mange av studentene trenger støtte, men det er ikke timer til det lenger. Det blir opp til hver enkelt lærers samvittighet og overskudd å bry seg litt ekstra om studentene. Og dette blir ganske tilfeldig. I min egen yrkesgruppe innen akademia får vi heller ingen uttelling for dette, ei heller for å være en dyktig lærer og underviser. Hos oss er det bare «tellekantene» som gjelder. Det vil si å produsere artikler i de rette vitenskapelige tidsskrifter. Forstå det den som kan.

Du er ingen god pedagog uten å vise omsorg for dine elever og studenter. Og det er kun i en trygg situasjon de unge lærer og tilegner seg kunnskap.

Så hvem tar ansvaret for studentenes psykiske helse?

1) Politikerne må se litt til siden for sitt syn på kunnskapstilegnelse og høre på fagfolk.

2) Helseministeren må sette inn støtet for å bedre folks psykiske helse, både blant studenter og folk ellers. Tilgjengelig tilbud ute i kommunene OG på campus.

3) Gode lærere må belønnes også innen akademia.

4) Jeg tillater meg å gjøre den danske filosofen Knud Løgstrups ord til mine:«Vi holder alltid en flik av et annet menneskes liv i vår hånd».