«KONSPIRATORISK»: Stortingsrepresentant Snorre Valen (SV) tar for seg Hege Storhaug og HRS (Human Rights Service) i denne kronikken.  Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
«KONSPIRATORISK»: Stortingsrepresentant Snorre Valen (SV) tar for seg Hege Storhaug og HRS (Human Rights Service) i denne kronikken. Foto: Henning Lillegård / DagbladetVis mer

Hvem tilslører hva, Hege Storhaug?

Snorre Valen (SV): En vil kunne hevde at HRS selv driver sin helt egen lille form for «taqiyya».

Meninger

Human Rights Service (HRS) risikerer å ødelegge kampen mot patriarkalske strukturer og kvinneundertrykking i innvandringsmiljøer med sin ukritiske bruk av ekstreme begreper, og sin omfavnelse av konspirasjonsteorier.

Den pågående debatten om HRS, der bl. a. Kjetil Rolness har tatt tenketanken i forsvar, har vist en manglende vilje til å ta for seg HRS? problematiske sider. På den annen side har ikke all kritikk av HRS vært saklig. La det derfor være sagt med en gang: iTromsø-redaktør Stig Jakobsens omtale av HRS i samme åndedrag som Nasjonal Samling, med referanser til hva som skjedde med landssvikere etter krigen, er usaklig, truende og fordummende.

Men det endrer ikke på det faktum at HRS fungerer som formidler av konspiratorisk tankegods. Jeg vil derfor presentere fire eksempler på HRS? problematiske arbeider som viser at HRS ikke er å betrakte som en saklig og seriøs aktør i norsk innvandringsdebatt. Det blir langt, så bær over med meg.

De fire problemene jeg kommer til å skrive om her kommer til uttrykk i tekstene publisert på Rights.no og andre steder. Jeg  vil dokumentere alt med kildehenvisninger, for å unngå forutsigbare anklager om «hets», eller ekstrarunder der gyldigheten i tekstene jeg gjengir trekkes i tvil av HRS' støttespillere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

1. Mistenkeliggjøring — du er først og fremst muslim
Hege Storhaugs stempling av de 8000 syriske flyktningene Norge skal ta imot som «IS-sympatisører» vakte med rette bred avsky. I ettertid har de fleste forsøk på en ordentlig diskusjon om hva den påstanden faktisk innebærer blitt avvist med henvisning til at utsagnet er beklaget fra HRS? side. Men påstanden er likevel interessant. Og selv i Storhaugs beklagelse fremmes en ny påstand om at 90 prosent av Iraks befolkning støtter et «shariastyrt samfunn».

Hva som i denne sammenhengen legges i begrepet «sharia» er litt uklart for leseren, og at dette skulle være det samme som å slutte opp om IS er også en frisk slutning. Den eneste rettelsen/beklagelsen vi kan finne på selve nettstedet rights.no er følgende: «PS: Sjokkmålingen som viser 81 prosent støtte til IS er en online-måling. Dermed er tallet usikkert. Så la oss moderere det ned til 50 prosent. Stortingets ønske om å hente tusener av arabere blir ikke mer fornuftig av den grunn.»

Nå er det vel ikke slik at Stortinget «ønsker å hente tusener av arabere» for egen forlystelse, slik sitatet ovenfor kan tolkes. Det er et resultat av at Syria har kollapset som følge av en av etterkrigstidens mest brutale kriger. Men la gå. Som enkelteksempel er ikke Storhaugs utblåsning om de 8000 syriske flyktningene all verdens interessant. Vi har alle sagt og skrevet dumme ting i affekt, meg selv i høyeste grad inkludert.

Det teksten dessverre illustrerer er en vedvarende tendens i HRS til å tolke menneskers motiver primært ut fra religion. Et av de verste eksemplene på dette er de stadige henvisningene på rights.no til begrepet «taqiyya».  

Det er ideen om at muslimer påbys av sin religion å skjule sine hensikter (som oftest å skape en islamsk stat). Begrepet brukes ofte av de mer ekstreme stemmene i innvandringsdebatten for å så tvil om muslimers intensjoner, og er svært omstridt. I et intervju med Minerva sier redaktør i rights.no, Nina Hjerpset-Østlie, følgende: «Selvsagt finnes det muslimhat og rasisme. Jeg får helt panikk av alle disse taqiyya-anklagene, om at alle muslimer lyver.» Dette er et veldig positivt signal fra Hjerpset-Østlie, for det er mye å ta tak i. Hva betyr egentlig dette taqiyya? Vi kan la Hege Storhaug forklare, som på rights.no  tidligere har skrevet følgende:

«Denne nagende opplevelsen av at så mye som sies, kan være noe helt annet enn hva som egentlig menes, møter jeg stadig oftere. I tillegg — og enda verre — er det når man opplever bevisst forføring ved bruk av det islamske« taqiyya»: en «teknikk» som handler om å skjule og tilsløre egne meninger, et aktivt bedrag, og som er en tillatt strategi for å fremme islams interesser.»

Denne teksten handler om Mohammed Usman Rana, og tittelen, «Vitnet vi taqiyya?», sier vel det meste. Usman Rana har nemlig, i følge Storhaug, drevet et slikt bedrag. Bakgrunnen for påstanden er at Usman Rana har gitt ulike uttalelser om en konkret sak, som i følge Storhaug ikke er konsistente. I stedet for å konkludere med at:

a) Usman Rana har ombestemt seg

b) Usman Rana forsøker å vri seg unna et spørsmål han oppriktig synes er vanskelig

c) det er Storhaug som setter opp en falsk motsetning mellom Usman Ranas uttalelser

(og alle tre alternativer har nok mange som er aktive i offentlig debatt erfaring med)

... introduserer heller Storhaug et nytt alternativ:

d) at Rana her benytter seg av en hemmelig og «bevisst forføring» og «aktivt bedrag» for å fremme islams interesser. I et annet innlegg går Storhaug enda lengre, og skriver rett ut: «Hva er en samtale verdt med en Usman Rana, Basim Ghozlan, Islamsk Råd, osv, når de ved bruk av taqiyya kan snakke en Johansen eller en Solberg 100 prosent etter munnen, og i det skjulte jobbe for fullt i vårt åpne og frie demokrati for å verve særlig unge over på sin ideologiske banehalvdel, vel vitende at tiden jobber for dem?»

Rana opphører med dette å være en debattant Storhaug er uenig med, og som kan ha gode eller dårlige grunner til å ha uttalt seg sprikende, og reduseres til en funksjon av islam — attpåtil en som lyver og bedrar i kraft av sin religion — fordi religionens interesser skal fremmes.

Hvis målet ditt er et sekulært samfunn med frie, liberale verdier, fritt for patriarkalsk undertrykking og religiøs maktutøvelse i offentligheten: Hvor lurt er det å tolke saklig uenighet med meningsmotstandere som et resultat ikke av ulik saklig overbevisning, men lumsk, religiøst berettiget villedelse? Og hvilke krefter er det Storhaug og HRS egentlig styrker ved å bygge opp under et slikt fiendebilde?

Ved å legitimere konspiratoriske ideer om liberale muslimske meningsmotstanderes hensikter, spiller Storhaug ballen rett i fanget på de reaksjonære islamister som tolker verden med motsetningsforholdet troende/vantro som nøkkel. For ved en slik mistenkeliggjøring av Usman Rana er ikke lenger motsetningen sekulær/ikke sekulær. Eller liberal/reaksjonær. Ikke en gang frihet/tvang. Det er muslim/ikke muslim. Storhaugs bruk av taqiyya-påstander er ikke et unntak. Ideen om muslimers bevisste villedelse av samfunnet ved bruk av «taqiyya»  forekommer, HRS-medarbeidernes egne uttalelser til tross, svært hyppig på rights.no.

I en diskusjon på sosiale medier stilte HRS' Rita Karlsen seg uforstående til påstanden om at også hun har brukt begrepet. Da hun ble minnet på sin egen definisjon av «taqiyya» ble det hele viftet bort med at hun egentlig knapt visste hvordan ordet ble stavet. Det hun selv skrev på rights.no om begrepet er uansett interessant lesning: «Ja, vi er kjent med at det finnes en taktikk innen islam som på godt norsk heter at man kan tale med to tunger (såkalt taqiyya). Derfor tar jeg meg selv i å være ekstra skeptisk til det som blir sagt, kan jeg stole på at de virkelig mener det?».

En trenger ikke være skummel muslim med hensikter om å kolonisere Europa med islam for å tale med to tunger. En vil kunne hevde at HRS selv, med sin samtidige bruk av, og avstandstaken fra, begrepet, driver sin helt egen lille form for «taqiyya».
   
2. Julia Caesar og rasisme
Dette bringer oss til en mye omstridt serie tekster på rights.no. HRS har trykket en serie innlegg fra det svenske psevdonymet «Julia Caesar». 

For å forstå hvor spesiell HRS' håndtering av helt eksplisitt rasistisk litteratur egentlig er, er vi nødt til å gjøre et lite tankeeksperiment: Se for deg at Dagbladet trykket et debattinnlegg der det hevdes at Norge masseimporterer mennesker fra Afrika, og at afrikanere i praksis er utviklingshemmede mennesker fra samfunn som ligger hundrevis av år bak vårt eget, mennesker som til og med har fysiske og psykiske handikap siden de er innavlet over mange generasjoner. Med andre ord god, gammeldags, godt gjenkjennelig rasisme. Innlegget vekker sterk kritikk, og selv de mest hardbarkede ytringsfrihetsforkjempere reagerer på at Dagbladet trykker åpenbart løgnaktige og dehumaniserende tekster uten i det minste å publisere sine egne motforestillinger.

Se så for deg at Dagbladet et par år etter får ny debattredaktør. Den nye redaktøren blir spurt om hva hun synes om innholdet i dette innlegget, som fortsatt er omdiskutert. Er hun enig i budskapet i innlegget? Vil hun som redaktør slippe til flere stemmer som mener det samme, eller vil hun legge seg på en annen redaksjonell linje?

Ville det ikke vært litt rart om redaktøren nektet å svare? Ville det vært så vanskelig å for eksempel si:

«Innlegget er fjernt fra mitt menneskesyn. Men jeg mener at selv de mest ekstreme ytringer må få plass i offentligheten, og derfor trykket vi det. Troll sprekker best i sola».

Eller, motsatt vei:

«Innlegget er fjernt fra mitt menneskesyn. Det er ikke min oppgave å videreformidle grov rasisme, slike innlegg vil jeg ikke trykke igjen».

Se til slutt for deg at enden på visa blir at en annen lederfigur i Dagbladet, ikke redaktøren selv, etter lang tid skriver: «La meg nå benytte sjansen til å beklage overfor dem som føler seg støtt av artiklene», men legger til: «Samtidig er jeg dørgende lei av at Dagbladet skal tillegges meningene til en ekstern skribent, som vi dertil ikke har publisert siden våren 2014».

Slik har rights.no i ettertid håndtert sin langvarige publisering av artiklene til den svært omstridte skribenten Julia Caesar, et pseudonym for den tidligere journalisten Barbro Jöberger. Før jeg går videre må jeg nesten legge til, for å unngå de sedvanlige ekstrarundene om «knebling» og påstander om at jeg på noen som helst måte skulle være mot ytringsfriheten: Undertegnede er selv så klart motstander av å regulere hva som skal få komme på trykk i norske aviser, nettsteder og tidsskrift, og selv om jeg synes påstandene om at «troll sprekker i sola» fullstendig mangler saklig og empirisk grunnlag, har jeg til og med et uavklart forhold til den såkalte «rasismeparagrafen». Å reagere sterkt på eksplisitt rasisme er imidlertid ikke å kneble noen, det er å sette noen minstestandarder for hvordan vi omtaler medmennesker i den offentlige samtalen i et opplyst samfunn. Jeg vet ikke helt om det er tilstrekkelig i en enkelt bisetning å beklage til de som måtte føle seg støtt, når utgangspunktet for bråket er påstander som dette: «Invandrare från Afrika skiljer ut sig från alla andra invandrargrupper. De har en genomsnittlig IQ kring 70.»

Og dette: «När Låtsaslandet (Sverige, min anm.) massimporterar människor från Afrika importerar vi alltså tiotusentals utvecklingsstörda individer från samhällen med en utvecklingsnivå som ligger hundratals år tillbaka i tiden jämfört med vår, människor som kommer från stamsamhällen och i många fall är funktionella analfabeter. Många av invandrarna från Mellanöstern och Afrika har dessutom psykiska och fysiska handikapp som en följd av inavel sedan flera generationer.» Når HRS? Rita Karlsen etter flere års bråk om denne teksten velger å legge saken død ved å beklage «til de som føler seg støtt», betyr det at hun selv synes denne illustrasjonen fra rights.no er uproblematisk?

HRS understreker stadig at Caesar er en ekstern skribent som ikke representerer HRS' syn. Jeg lar den påstanden passere uimotsagt, for HRS' egen ingress til Caesars «analyse» av ulike etniske gruppers intelligensnivå taler egentlig best for seg selv:

«Velkommen til Latesomlandet (Låtsaslandet)!, (sic.) sier vår vertinne Julia Caesar i dag. Hun inviterer oss til en rundtur i landet der ingenting er hva det synes å være der det er en dyd å late som og kriminelt å si sannheten. Å late som er en omskriving for å lyve, men av hensyn til sarte sjeler kaller vi det for å late som, skriver Caesar. I Latesomlandet har det allmenne late som nådd proposisjoner som gjør at mange har begynt å tvile på seg selv. De har faktisk begynt å tro mer på hva autoriteter, media, politikere, sjefen på jobben, sier enn hva de selv ser med egne øyne. Siden autoritetene - med forente anstrengelser har gjort alt for å demonisere og uskadeliggjøre dem som vegrer seg for å late som, gjenstår det nå bare et fåtall borgere som fortsatt insisterer på å kalle ting med sitt rette navn. Men vil denne minoriteten overleve? Velkommen til Sverige.»
 
3. Teorien om arabisk kontroll over Europa — «Eurabia» og «den tredje jihad»
Om det er slik at rights.no publiserer en rekke tekster, for eksempel Julia Caesars, som HRS selv er sterkt uenig i, er det påfallende at vi ikke ser stemmer som Antirasistisk Senter, LIM, Islamsk Råd, Vepsen, JURK eller andre få bidra mer til å «strekke tankene» gjennom å inviteres til å publisere tekster på rights.no.

Summen av artikler på rights.no over tid tyder på en klar tendens i sterkt innvandringskritisk og alarmistisk retning.

Dette gjelder ikke minst innfasingen av den såkalte Eurabia-teorien, en konspirasjonsteori om at muslimer prøver å overta Europa, i HRS? og Storhaugs tekstproduksjon. Derfor følgende påstand: Når flere av HRS' egne medarbeidere og artikkelforfattere jevnlig henter begreper og forestillinger fra Eurabia-universet, er det ganske enkelt ikke troverdig når HRS i ettertid selv avviser disse ideene som konspirasjonsteorier de selv har gitt spalteplass utelukkende for å «strekke tankene».

«Eurabia» er tittelen på en bok av forfatteren Gisèle Littman, som skriver under pseudonymet Bat Ye'or. Boka er svært populær i det såkalte «kontrajihadistiske» miljøet og ble fra 2007 og utover behørig dekket på rights.no. Vi lar Jens Tomas Anfindsen, den gang ansatt i HRS, selv beskrive bokas innhold:

«Gjennom en rekke multilaterale avtaler, intensjonserklæringer og traktater har EU bundet seg til en politisk kurs som innebærer avkristning og islamisering av Europa, tett allianse med araberstatene og fiendskap mot den jødiske staten Israel. Eurabia er resultatet av selve dette politiske ekteskapet, kan vi si, mellom EU-landene og den arabisk-islamske verden. Historien om Eurabia er historien om Europas forvandling fra judeo-kristen og humanistisk sivilisasjonsenhet til et pro-islamsk, anti-vestlig, antikristelig og anti-jødisk dhimmirike». Eurabia-tesen er en åpenbar konspirasjonsteori, og behandles deretter av akademia. Men Anfindsen og HRS vet bedre: «Konspirasjonsteori? Det antydes i ny og ne (gjerne fra folk som selv ikke har satt seg inn i Bat Ye?ors forskning) at tesen om Eurabia utgjør en konspirasjonsteori. Denne beskyldningen er fullstendig urimelig. Bat Ye?ors arbeid er så solid underbygget at denne artikkelforfatteren ikke har villet sløse spalteplass på å drøfte hvorvidt Eurabia-fenomenet er reelt eller ikke» .

Det er imidlertid urimelig å anklage alle i dagens HRS om å mene det samme som en enkelt artikkelforfatter. Om Anfindsen har Storhaug i ettertid skrevet:

«Vedkommende har ikke jobbet hos oss siden 2007. Som daglig leder i HRS, og med personalansvar, kan jeg ikke gå nærmere inn på hvorfor vedkommende sluttet, men siden vedkommende selv har bekreftet i media at det var en konflikt regner jeg med at de fleste tenker sitt».

Men så enkelt er det ikke. En ting er at Anfindsen fortsatte å publisere tekster om Eurabia på rights.no godt ut i 2008, men det er for så vidt semantikk. Mer viktig er det å påpeke at den entusiastiske omtalen av «Eurabia» ikke er et enkelttilfelle isolert til en enkelt ansatts skriverier. 

I 2010 kunne vi lese David Solways tekst med den megetsigende tittelen «Islamolepsy», der Eurabia-teorien entusiastisk trekkes fram. Samme år trykket rights.no et intervju med nederlandske Geert Wilders, som i friske ordelag og helt eksplisitt presenterer Eurabia-teorien, uten at intervjueren Storhaug stiller noen som helst kritiske motspørsmål. Tvert i mot setter Storhaug an tonen i intervjuet med spørsmål som dette: «Hvordan ser du for deg Europa om 10 til 20 år? Vil Europa ha gjenfunnet sin identitet og slått tilbake de islamistiske mørkekreftene, eller vil Europa ha kollapset i frykt?» I 2011 publiserte HRS et seks år gammelt intervju med Ye?or, aktualisert av 22. juli.

Og, ikke minst: I 2013 publiserte Hege Storhaug en tekst (som nå ikke lenger er tilgjengelig på rights.no og derfor kildehenvises via nettarkivet archive.org) som gjengir Bat Ye?ors advarsler om «det blivende universelle kalifatet» som utøver makt «gjennom EU, FN og andre internasjonale organisasjoner».

Omfavnelsen av Eurabia-teorien, og forestillingene om forestående krig eller kulturell kollaps i Europa, illustreres videre ved HRS' gradvise omfavnelse av Peder Nøstvold Jensen, som selv kaller seg «Fjordman». Jensen har etter flere års radikalisering på tidlig 2000-tall, blant annet beskrevet i biografien av Simen Sætre som ble utgitt i 2013, markert seg som en ekstrem og ytterliggående skribent. Blant hans mer kjente utspill er beskrivelsen av Europas regjeringer som forrædere, den følgelige oppfordringen til folkevæpning, og ikke minst oppfordringen om å totalt, fysisk og permanent fjerne alle muslimer fra Europa.

At kontakten mellom HRS og Peder Nøstvold Jensen, som selv kaller seg Fjordman, har vært opphauset, er jeg helt enig med Hege Storhaug i. De har kun møttes en gang, og «Fjordman» er referert som kilde i en av de ovennevnte tekstene på rights.no om «Eurabia». Men et enkelt møte, i 2003, med en person du ikke vet noe særlig om, sier ikke stort om hvor HRS selv står. Og lenge tok Storhaug avstand fra «Fjordman». I 2011, kort tid etter 22. juli, uttalte Storhaug dette om sitt ene møte med Peder Nøstvold Jensen: «Meningene var ekstreme, konspirasjonsteoriene sterke.

Han hadde en overbevisning om at vi går mot en blodig borgerkrig i Europa. Han var overbevist om at norske politikere og kulturpersoner har gått i allianse med islamistiske krefter for å utradere vår kultur (...) Han virket ideologisk forkvaklet, og var fullstendig overbevist om sin egen verden og virkelighetsforståelse».

Men over tid har uttalelsene om Jensen endret karakter. I Bergens Tidende noen år senere skrev Storhaug følgende i et innlegg til forsvar for Jensen: «Fjordman har aldri tatt til orde for massedrap. Jeg har heller aldri registrert noen form for voldsromantikk fra hans penn».

Dette altså om mannen som prediker behovet for å skaffe seg våpen og evnen til å bruke dem, og som tar til orde for å fysisk og permanent fjerne alle muslimer fra norsk og europeisk jord. Så er det en ting å gå fra å avvise Jensens ideer som «forkvaklede», til gradvis å ta ham i forsvar, slik Storhaug over tid har gjort. Men det er mer forstemmende at Storhaug og HRS selv i stor grad har adoptert et verdensbilde som ligner mistenkelig mye på det tankesettet Storhaug selv tidligere omtalte som «forkvaklet».

Les først denne beskrivelsen Peder Nøstvold Jensen gir av situasjonen Europa er i: «To this I will say that our mere existence as free and self-ruled peoples constitutes a provocation to them. Besides, we are already in a world war. Technically speaking, it started 1400 years ago, the mother of all wars. Against European civilization it has witnessed two main phases, the first one with the Arabs in early medieval times, and the second one with the Turks in early modern times. This is the third Islamic Jihad, and it has penetrated deeper into Europe than ever before because we don?t fight back».

Sammenlikn så med Hege Storhaugs egen ferske presentasjon av sin kommende bok «Islam: Den ellevte landeplage»: «Det foregår en befolkningsutskiftning i Norge og Europa, og i dens midte befinner ureformert islam seg, det vil si den islam som ble fastsatt av Muhammed da han seilte opp som enehersker i Medina. Denne islam førte til den første jihaden (hellige krigen) mot Europa i 711 via Gibraltarstredet som  varte til 1400-tallet. Den andre jihaden kom fra øst og ble slått tilbake i Wien i 1683. Vi står nå i den tredje jihaden, mener jeg. Den kommer fra borgere på innsiden, opprinnelige muslimer og konvertitter».

Fra å avvise ideen om jihad og borgerkrig som «ekstremt» og «konspirasjonsteori» i 2011 får vi altså fra Storhaug selv nå servert de lange historiske linjer. Her skal dagens helt reelle utfordringer i Europa ikke forklares med vår tids motsetninger, sosiale og økonomiske forhold, uro i Midtøsten og en mislykket grensepolitikk i EU, men tvert i mot med en historisk, islamistisk tråd fra Muhammeds tokt og til i dag. Slaget ved Wien i 1683 tillegges stor vekt av de ekstreme stemmene i innvandringsdebatten. Nettstedet «Gates of Vienna», et av Fjordmans hjemsteder, presenterer tittelen sin slik: «At the siege of Vienna in 1683 Islam seemed poised to overrun Christian Europe. We are in a new phase of a very old war».

Begrepet «den tredje jihad» er flittig i bruk blant ekstreme, kontrajihadistiske miljøer og er også tittelen på en svært omstridt dokumentarfilm fra 2009.

Hva begrepet har å gjøre med vår tids debatt om integrering og innvandring i Norge og Europa, er mer uklart. For i dette ligger en påstand om at det er et felles mål, og en felles plan, bak muslimske innvandreres handlinger i dag. Budskapet er: Nå holder de på å klare det de ikke klarte i 1683.  Hva Storhaug skal oppnå ved å introdusere teorien om «den tredje jihad» til den helt nødvendige hjemlige debatten om innvandring og integrering må vi bare lure på. For å si det enkelt: Dette har vi sett før.

4. Svik mot landet og folket
En sentral del av konspirasjonsteorien om Eurabia er ideen om våre egne ledere som illojale, som forrædere mot landet, mot folket, mot kulturen. Dette er en retorikk som slett ikke er ukjent for leserne av rights.no. I 2007 ble «inhumane» SVs gjennomslag for å stoppe økt aldersgrense for familiegjenforening omtalt som «et formidabelt svik, et svik mot landet og et svik overfor folket». For hvor er egentlig SVs lojalitet? HRS bare spør:  «Er det faktisk slik at SVs lojalitet er til de kommende generasjoner fettere i tredje verden — og ikke til Norges borgere?»

Siden HRS jevnlig kritiserer andre for hets, usakligheter o.l. kan det være verdt å minne om at norsk politisk debatt, selv i saker der uenigheten er sterk, vanligvis får foregå uten anklager om landsforræderi. Anklagene om svik rammer slett ikke bare venstresiden. Om noe har tonen blitt hardere etter regjeringsskiftet i 2013.

I april d.å. kunne vi lese følgende kraftsalve fra Hege Storhaug: «Hva skal man si når myndighetene åpent samarbeider med de mest intolerante kreftene i kampen for toleranse? Man undrer seg: Har myndighetene gått fullstendig fra vettet? Eller har de en skjult og smart agenda når de fremmer ekstremister som vil ta livet av hele fundamentet for samfunnet vårt? Hvordan skal vi vanlige borgere forholde oss når vårt lederskap undergraver kulturen og verdiene våre? For det er det de gjør — for åpent kamera».

Dette må sies å være ganske frisk språkbruk fra en tenketank som selv nylig har reagert sterkt på NS-referanser. Forræderne i regjering gir for øvrig HRS 1,8 millioner kroner årlig i statsstøtte. Det kan godt hende Storhaug og HRS ikke lenger mener at regjeringen er landssvikere. I det minste beklaget hun en anklage om statsminister Erna Solbergs angivelige «kultursvik», men noen slik beklagelse kom aldri etter utfallene mot forrige regjering.

Ikke verdt vår oppmerksomhet
Dette er det store problemet med HRS: Tankegods hentet fra konspirasjonsteoriene om «Eurabia» og at vi er i en «tredje jihad», anklager om at myndighetene har en skjult agenda og anklager om landssvik. Alt dette kommer i veien for en diskusjon der vi kan påtale problemer som er relle, og mulige å gjøre noe med. Og reelle problemer er det vel nok av? Er det nødvendig å mene at vi befinner oss i «en tredje jihad» for å kraftfullt kjempe mot kvinneundertrykking og illiberale verdier i spesifikke innvandrermiljøer?

Når å ta imot flyktninger reduseres til «å hente tusenvis av arabere» fratas hver og en av disse menneskene, som flykter fra Assad-regimets ekstreme vold og IS' religiøse fanatisme, sin egen stemme og ikke minst sine egne framtidige bidrag til det norske samfunnet. Det er derfor mange reagerer så sterkt på HRS' stadige svartmaling: Ikke fordi polemikk i landets aviser og sosiale medier er særlig gøy, men fordi det ødelegger muligheten for en debatt som fører oss videre.  

Vi kan alle gå for langt når vi skriver eller snakker i affekt, det vet jeg godt at jeg selv har gjort. Men HRS begår ikke små bomskudd i debattens hete. De står støtt i et verdensbilde basert på konspirasjonsteorier og forestillinger om muslimers lunefulle løgnteknikker, «den tredje jihad» og myndighetenes svik mot eget folk. Et slikt verdensbilde øker ikke muligheten for å løse framtidas integreringsutfordringer i Norge. Dette forstår nok for eksempel HRS? ivrige forsvarer Kjetil Rolness helt selv, og derfor er hans vedvarende forsvar av Hege Storhaug og HRS så vanskelig å forstå.

Han reagerte selv kraftig på sine venners omfavnelse av Bent Jensens apokalyptiske kronikker, Jensens omtale av «folk fra en fremmed kultur, der ikke hører hjemme i Europa, men gerne vil nyde frugterne af europæernes flid og skaberkraft», og omtalte den til og med som rasistisk. Men HRS går mye lenger enn Bent Jensen, mannen som Rolness selv omtalte som «Fjordman light».

Hvorfor avviser Rolness da kritikken av Storhaug og HRS som «hat»? Det gir ikke mening. Og det ødelegger saken for dem som vil bekjempe kvinneundertrykking og religiøse reaksjonære. Om man må omfavne HRS? meningsunivers for å være med på den kampen, har de reaksjonære islamistene vunnet allerede.

De som insisterer på å mistenkeliggjøre meningsmotstandernes motiver ut fra religiøs tilknytning, som insisterer på at myndighetene svikter oss, kulturen og landet, som insisterer på at vi befinner oss i en krig, en «tredje jihad», og som insisterer på at Stotingets flyktningasvtale ikke først og fremst handler om å ta imot flyktninger fra en av verdens verste kriger, men «å hente tusenvis av arabere», pleier vanligvis ikke å få særlig oppmerksomhet.

Det bør ikke HRS få heller. Deres egne rikholdige publikasjonshistorikk på nett bekrefter det helt av seg selv.

Som Rolness selv har skrevet: «Vi trenger både innvandringskritikk og antirasisme. Det vi ikke trenger er forstokket, identitetsbasert demagogi som gir begge deler et dårlig rykte».