Hvem trenger postkontorene?

Dagbladet har de siste dagene fokusert på Posten og Postens tjenester. En gjenganger i reportasjene er Postens forhold til de svakeste av sine brukere. Denne gangen handler det om postkasser og distribusjon av post.

Problemstillingen som reises gjelder imidlertid også større deler av Postens virksomhet. Spørsmålet er for så vidt enkelt nok: hvordan skal Posten kombinere hensynet til brukerne og hensynet til sine eiere? Brukerne vil ha et godt tilbud. Eierne vil ha både i pose og sekk: de vil ha et postselskap som tjener penger, og de vil ha et postselskap som gir befolkningen et godt posttilbud. Dette dilemmaet er særlig tydelig når det gjelder opprettholdelse eller nedleggelse av postkontorene. Postkontorer koster penger, mye penger. Posten som bedrift har verken råd til eller trenger tusenvis av postkontorer for å drive postvirksomheten. Men er det andre som trenger dem, og hvem skal i så fall betale regningen for de ulønnsomme kontorene?

I løpet av tre år, fra 1996 til 1998, legger Posten Norge ned 1500 av 2400 postkontorer. Selv om det kan virke utrolig for Oslo-folk som har stått i timelange køer på postkontoret lørdag formiddag, er nedleggingene vel fundert, sett fra et markedsperspektiv hvor etterspørselen styrer. Antallet skranke-ekspedisjoner er nesten halvert i løpet av 1990-tallet. Årsaken er klar; folk flest foretrekker bankkort og brevgiro i stedet for - som før - å ta ut penger og betale regninger i skranken. Bedriftene foretrekker å få sine pakker levert på døra i stedet for å hente dem på postkontoret. Og nedgangen fortsetter. Alle prognoser tilsier at stadig færre vil gå til skranken for å utføre sine ærend. Internett, automater, flerbrukskort med mikrochip og dør-til-dør-tjenester vil erstatte flere og flere av de tradisjonelle skranketjenestene. Denne utviklingen er på ingen måte unik for Norge, antallet postkontorer synker i de aller fleste europeiske land.

Det grunnleggende trekket ved Postens virksomhet opp gjennom historien er at Posten befinner seg i skjæringspunktet mellom marked og politikk. Dels er Posten pålagt å drive lønnsom forretning, dels er virksomheten pålagt ansvaret for viktige samfunnsoppgaver. Pengestrømmen mellom staten og Posten er ett uttrykk for denne dobbeltheten. På den ene siden sitter staten som eier og tar ut utbytte fra driften. På den annen side gir den samme staten tilskudd til driften av ulønnsomme postkontorer, som fortsatt regnes som en viktig del av den nasjonale infrastrukturen. Dagens tilskudd dekker ikke utgiftene Posten har til sine kontorer. Postens hovedvirksomhet - distribusjon av informasjon og fysisk gods - er i all hovedsak uavhengig av postkontornettet.

I vår gjennomførte Forskningsstiftelsen Fafo en undersøkelse om bruk av postkontorenes tjenester. Undersøkelsen fokuserte særlig på folks holdninger til nedleggelse av postkontorer og alternativ bruk av kontorene. Undersøkelsen viser at nær sagt uansett hvilke tjenester som legges til postkontorene, er det svært vanskelig å oppnå bedriftsøkonomisk lønnsom drift. Samtidig viser også undersøkelsen at dersom vi legger samfunnsøkonomiske mål til grunn, er det mye fornuftig vi kan bruke 1500 ledige lokaler med kompetente ansatte som er godt trenet til å ta seg av folks ulike behov, til.

Et moderne postselskap som skal tjene penger har begrenset bruk for postkontorene. Men hva med befolkningen? Hva med bestemor som ikke er «på nettet» eller som synes at tastene på minibanken er vel små for hennes gamle øyne? Hvor skal hun betale husleia eller hente trygden? I undersøkelsen har vi også kartlagt hvem det er som foretrekker å bli betjent over en skranke og hvem som foretrekker å ordne sine affærer gjennom telefon, brev eller nett.

Resultatene er klare: jo eldre man er, jo mindre utdannelse man har og jo mer spredtbygd man bor, jo større er sjansen for at man foretrekker å bli ekspedert av mennesker fremfor maskiner. I tillegg finner vi at kvinner i større grad enn menn foretrekker personlig betjening. Eldre, lavutdanningsgrupper og folk bosatt i spredtbygde strøk er grupper vi vanligvis ønsker å prioritere på de offentlige budsjetter. Men Posten er ikke lenger en del av de offentlige budsjettene. Posten er et særlovsselskap som skal tjene penger - det har politikerne bestemt.

1. januar 1999 vil det være ca. 900 postkontorer i Norge. For de aller fleste av oss gir dette små problemer, vi betaler regninger med brevgiro eller på nettet og henter kontanter når vi kjøper melk og brød. Selv med så få kontorer vil nettet likevel være en betydelig utgiftspost for Posten. Men ennå har ingen, verken Posten selv eller politikerne, våget å snakke høyt om den neste runden av nedlegginger. Mye av årsaken ligger sannsynligvis i den folkelige motstanden mot nedleggingene. Folket har, litt sleivete sagt, ikke skjønt at Posten skal drive forretning og tjene penger. Vi oppfatter Posten som en del av det offentlige tilbudet og synes at Posten skal være mer opptatt av hva vi vil ha, og mindre opptatt av å tjene penger. I Fafos undersøkelse mente 90% av de spurte at politikerne bør stoppe nedleggingen av postkontorer. 80% synes at politikerne bør bevilge mer penger til kontorene. Det er vanskelig å trekke andre konklusjoner her enn at folk mener at postkontorene er politikkens og ikke markedets ansvar.

I undersøkelsen finner vi dessuten at - til tross for at folk mener at postkontorer er et politisk ansvar - nedlegging av postkontorer går hardt utover folks tillit til Posten. Cirka halvparten av de spurte er enig i at «Posten var bedre før». Skiller vi ut de som har fått nedlagt sitt lokale postkontor øker andelen til drøyt 70%. Undersøkelsen vår viser dessuten et svært interessant trekk ved folks holdning til Posten. Vi finner at nedlegginger har en klar effekt på folks holdning til Posten, men ikke på folks holdning til politikernes ansvar. Uansett om det nærmeste postkontoret er nedlagt eller ikke synes folk at politikerne bør stoppe nedlegginger. Enkelt sagt: dersom ditt postkontor blir nedlagt blir du sur på Posten. Politikerne blir du sur på pga. nedlegginger generelt. Dette tolker vi som et uttrykk for en holdning som kan formuleres som «vel har jeg ikke personlig opplevd en reduksjon i tilbudet og kan derfor ikke påstå at jeg er mindre fornøyd med Posten enn før, men jeg synes at politikerne skal sørge for at ingen mister postkontoret sitt».

Undersøkelsen viser dermed at hensynet til «de andre», de som trenger postkontorene, er viktig for folks holdninger. Fafos undersøkelse avdekker at «de andre» er eldre, lavere utdannet og bor mer spredt enn gjennomsnittsbefolkningen. Spørsmålet er dermed hvem som skal ha ansvaret for disse gruppene - bedriften Posten eller offentlige myndigheter?

Fafos undersøkelse viser at vi er på vei mot en polarisering av Postens brukere, de selvhjulpne på den ene siden, og de som fortsatt trenger hjelp av en postfunksjonær for å ordne sine affærer på den andre. Det er liten tvil om at det er den førstnevnte gruppen som er den billigste å betjene, og ettersom den sistnevnte blir mindre, blir det stadig dyrere å opprettholde tilbudet til denne gruppen. Dersom disse gruppene vil eller kan betale for «ekstraservice», er de interessante for Posten som bedrift. Dersom det er et politisk ansvar å sørge for at grupper med flere (og dyrere!) behov enn oss andre skal få disse dekket, må politikerne betale. I dag har politikerne gitt Posten ansvaret for at den «ikke-selvbetjente» gruppen også skal få tilfredsstilt sitt kommunikasjonsbehov med omverdenen. Prinsipielt er dette det offentliges ansvar. Dette viser igjen den doble betydningen Postens eiere gir Posten: Posten er et redskap staten bruker for «å gjøre jobben sin», samtidig som de gir Posten rammebetingelser mest mulig lik en vanlig bedrift. Dermed bruker Posten markedsperspektiv når antallet postkontorer skal vurderes. Hvorvidt dette er det rette utgangspunkt for å vurdere antallet kontorer, er et svært aktuelt spørsmål.

Selv om både markedet og politikken har virket styrende for Postens virksomhet gjennom dens lange historie, er det liten tvil om at markedslogikken har blitt mer dominerende de senere årene. I statsbudsjettet snakker man om «statens kjøp av posttjenester» i stedet for om tilskudd. Dagens postpolitikk betyr at staten gir bedriften Posten ansvar for svake grupper. Spissformulert er det grunn til å spørre om det er Posten eller politikerne som har ansvar for at bestemor får utbetalt trygden sin eller at folk med dataskrekk kan betale husleia.