Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvem trenger vel konsuler?

UDs nyutklekkede plan for Skottland er å legge ned det norske generalkonsulatet i Edinburgh, og erstatte det med en lokalt utnevnt konsul. Det finnes selvfølgelig en rekke slike honorære konsuler som gjør en god jobb for Norge rundt omkring i verden. Diplomatfaglig er det imidlertid uforsvarlig å basere viktige relasjoner på den type veldedighetsarbeid det her er snakk om. De historiske erfaringene med honorære konsuler er da også svært blandede. Et eksempel fra nettopp Skottland kan illustrere dette: George Alpine ble utnevnt til visekonsul i Ardrossan i Sørvest-Skottland i 1916. Siden hørte ambassaden i London aldri noe mer fra ham. Like fullt ble han utnevnt til ridder første klasse av St. Olav i 1935 og fikk lykkønskning i anledning 25-års jubileum i 1941. UD legger nå opp til nok en gang å tufte forholdet til Skottland på bruk av honorære konsuler.

Storbritannia har vært en stat i sterk omforming de siste tiåra. Skottland har tradisjonelt hatt sin egen kirke, sin egen presse og sin egen politiske debatt. I Thatcher-åra vokste den politiske avstanden mellom Skottland og England ytterligere. Det er ikke minst i lys av den skaden som da ble gjort vi må se opprettelsen av et eget skotsk parlament. Skottland er i dag nærmere å bli en egen stat igjen enn de noen gang har vært siden 1707. Den politiske, kulturelle og akademiske interessen for Norge og Skandinavia har da også vokst sterkt i Skottland de siste åra – de skandinaviske landene oppfattes som mulige modeller for hvordan relativt små stater kan blomstre i dagens Europa.

Selvsagt finnes det gode argumenter for å rokere på konsulater når turist- og handelsstrømmer forandrer seg. Når UD nå foreslår å styrke den konsulære representasjonen i Kina, henger det sammen med økende handel, mens opprettelsen av et Generalkonsulat i Sør-Spania skyldes den jevne økningen av nordmenn som befinner seg der på kortere og lengre opphold. Å nedgradere generalkonsulatet i Minneapolis gir også en viss mening – de tusenvis av arvesaker som på begynnelsen av det forrige århundre gikk gjennom dette konsulatet er åpenbart færre nå. Konsuler har imidlertid også hatt andre funksjoner, funksjoner som tilsier at den foreslåtte nedgraderingen av generalkonsulatet i Edinburgh bør unngås.

Norges egen erfaring kan tjene som illustrasjon. De første konsulene til Norge ble utnevnt på slutten av 1600-tallet, og fram til uavhengigheten i 1905 økte antallet slike konsuler jevnt og trutt. Der diplomater kun kan sendes til internasjonalt anerkjente staters hovedsteder, kan konsuler nemlig i prinsipp sendes hvor som helst, så lenge den sentrale statsmakten aksepterer det. I områder som mangler ekstern suverenitet, men som har noen grad av intern suverenitet, har konsuler historisk oppfylt mange av de funksjoner som vanligvis tilligger diplomater. Dette gjaldt for stormaktenes konsuler på Balkan rundt 1900, så vel som for fremmede konsuler i Norge i andre halvdel av 1800-tallet. Det klareste eksempelet er den britiske konsul i Hammerfest, senere generalkonsul i Christiania, John Rice Crowe. Mens han var i Nord-Norge sendte han jevnlig rapporter til London om en potensiell russisk trussel mot Finnmark. Historikeren Jens Petter Nielsen har studert dette i detalj, og konkludert med at konsul Crowe var russerfryktens kanskje viktigste far.

Crowe var senere postert i Christiania fra 1844 til 1875, og under Krimkrigen klarte han å overbevise sine overordnede om at trusselen fra øst var overhengende, noe som i sin tur førte til at Storbritannia og Frankrike i 1855 undertegnet den såkalte Novembertraktaten med Sverige-Norge, en traktat som skulle sikre rikene mot angrep fra Russland. Crowe var også en helt sentral person for utbyggingen av den første norske jernbanen. Da den politiske situasjonen i unionen tilspisset seg rundt 1900 fikk de utsendte konsulene igjen viktige politiske rapporteringsoppgaver. Ikke minst skyldtes dette at Stockholm var en hovedstad med lav diplomatisk status, og at legasjonene var svært tynt bemannet. For å kunne si noe fornuftig om situasjonen i Norge måtte man ganske enkelt trekke på konsulene. Både fra det tyske og det britiske konsulatet kom det viktige rapporter og analyser, noen til de formelt overordnede ministrene i Stockholm, andre rett til hjemlandenes utenriksdepartementer. Parallellen til dagens Storbritannia er klar; for å være orientert, holder det ikke å være i London. Man må være på plass i den skotske hovedstaden, Edinburgh.

Uavhengig av om man måtte mene at utviklingen i retning sterkere skotsk selvstendighet er ønsket eller ikke, er det vanskelig å tenke seg at det i 2007 ikke er en fordel å være representert i den skotske hovedstaden med en norsk utsendt tjenestemann, som kan håndtere politiske kontakter som en honorær konsul vanskelig kan befatte seg med. Men det er altså i denne situasjonen at UD forsøker å kutte sin representasjon. I og med at generalkonsulatet i Edinburgh er én av mer enn hundre norske stasjoner bemannet med utsendt personell, skal det godt gjøres å argumentere for at dette er en politisk klok disposisjon. En endring i status vil innebære nedbemanning og tap av kompetanse, og det er som kjent langt vanskeligere å bygge opp kompetanse enn å rive den ned. Her har systemet tydeligvis nok en gang fått kjøre på autopilot. Det må nå gripes inn fra toppen, slik at vi kan få avverget at en allerede pinlig situasjon for Norge blir enda pinligere.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling