KARI SIMONSEN:  Hun ble rørt av morens ukjente historie- I «Hvem tror du at du er?» har hun fått et større innblikk i morens liv. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix.
KARI SIMONSEN: Hun ble rørt av morens ukjente historie- I «Hvem tror du at du er?» har hun fått et større innblikk i morens liv. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix.Vis mer

Hvem tror vi at vi er?

I verdens rikeste land var det vassgraut, nød og død for noen generasjoner siden, skriver Marie Simonsen.

Den dagen hun fylte ti år ble moren hennes begravet. Moren hadde vært syk og sengeliggende lenge, og hennes eneste barn hadde få minner om henne. Det siste var en bursdag som aldri ble feiret.

Når jeg spurte bestemor om den dagen, var hun usentimental. Hun kunne huske hendelser, steder, klær, mat og samtaler i detalj, men ville ikke la seg lokke inn i et moderne barnesinn. At begravelsen skjedde akkurat da var vel av praktiske årsaker.

Slik var det bare. Hun var et barn av sin tid og delte ikke min ømhet for den lille jenta hun en gang var, og som jeg lekte psykolog med. Hun ville ikke analyseres. Hun feiret 86 bursdager etter det.

Men hvor ble hennes bedrifter av siden i livet? Ble de ikke stadig begravet av viktigere hendelser? Hvem skal fortelle historien når hun ikke ville selv?

I kveld skjer det. I hvert fall får vi en bit av hennes liv når datteren, Kari Simonsen, skal grave i slektshistorien vår. Den inneholder verken tukthus eller tæring, men det som verre er, og som jeg fryktet. Vi har en slektsgren til Bergen og til og med bånd til noe så sjeldent som en bergensk statsminister. Ikke han alle lærer om på skolen, han andre. Vi har et dansk slott i det fjerne og har diktet Danmarks nasjonalsang.

Jeg kan jo ikke ta æren for det siste, men hvis jeg for en gangs skyld skal tro på biologistene, har jeg et yndig land i mine årer. Dessuten et slektsnavn ingen kan stave.

Men også i borgerskapet dukker det opp noen sterke kvinnehistorier som tidligere ikke er fortalt; om kvinner som skapte sitt eget liv i skyggen av sine menn og den offisielle historien.

Det har skjedd i hver episode av «Hvem tror du at du er?», og det er hva som gjør serien til gripende og viktig folkeopplysning. I verdens rikeste land er vi et par generasjoner unna vassgraut og elendighet, klasseskille og ulikestilling. En tjenestepike som ga fra seg sitt barn for å gi ham et bedre liv, er oldemoren til en feiret verdensmester på ski. Et «uekte» barn som 12 år gammel måtte tigge på gata for å forsørge sine yngre søsken da foreldrene havnet på tukthus, er opphavet til Norges største ballerina.

Kvinnehistoriene gjør spesielt inntrykk, fordi de så sjeldent er fortalt. Kvinnene førte bokstavelig talt slekta videre og ofret alt for barnas overlevelse, om det så var å gi dem bort. Ideen om det svake kjønn må ha vært oppfunnet i moderne tid. Dette var tøffe damer som var fanget i biologi og fattigdom, men likevel tok styring over livene sine.

Det er kanskje vår tids kjendiser som er utgangspunktet i serien, men de står på skuldrene til vanlige kvinner og menn som hadde talenter og krefter som aldri ble anerkjent. De hadde få muligheter, men ga flere videre til neste generasjon. Det var deres stilltiende og selvoppofrende livsprosjekt.

Hele serien er som en dokumentasjon av Roy Jacobsens «Seierherrene». Den forteller om en revolusjon og er på sitt vis en hyllest til sosialdemokratiet; til velferdsstaten, arbeidsrettigheter, likestilling. Til et fellesskap med sikkerhetsnett. Den forteller at alt vi i dag tar for gitt, var en utenkelig drøm for kort tid siden. Det var en verden uten abort og pappaperm.

Og den forteller at verden fortsatt ikke er så enkel som at alle kan klare seg hvis de bare vil. Historiene i serien er heroiske. Det var samfunnet de levde i og omstendighetene de var født inn i, som stoppet dem, og som krevde endringer.

I dagens Norge hadde de alle hatt gode liv, men det er deres liv som har gjort det mulig. Det er deres kamp, lidelser og drømmer som har skapt lover, gitt rettigheter og endret holdninger.

Det er slik vi også må se på dagens samfunn, selv om det er aldri så privilegert. Det er et prosjekt under utvikling, og den som tror det er over og kan overlates til seg selv, fortjener at etterkommerne gråter over en ny serie om 100 år.

Til sist handler serien om hvordan vanlige mennesker bidrar og gjør en forskjell. Min oldemor, som ble begravet på min bestemors 10 årsdag, var ikke bare en syk kvinne slik familiehistorien har fortalt meg. Hun var en lærer. En progressiv lærer på Møllergata skole i indre Oslo.

Da hun ble gravid med bestemor, sluttet ikke Signe å undervise, slik det var forventet av henne. Hun fortsatte tross motstand fra alle hold og ga seg ikke før hun ble kreftsyk og døde før hennes eneste barn fylte ti.

Virkelige historier trenger ikke dramatisering.