Hvem våger å spørre?

- Det verste er at du aldri kan være trygg hjemme, hjemme hos deg selv der alle skal kunne kjenne seg trygge! Trettenåringen har vært vitne til mange episoder av vold mellom foreldrene sine, noen ganger har han blitt slått og ristet selv. Foreldrene har stadige konflikter seg imellom, oftest skriker de og kjefter, men noen ganger går det over til slag og spark, og noen ganger har det endt i alvorlige skader. Når en krangel begynner er det er helt umulig å forutsi hvor alvorlig det kommer til å bli, risikoen for det kan ende med vold er der hele tiden. Du kan aldri være trygg, ikke når du er hjemme, men ikke når du er ute heller, du tenker hele tiden på hva som kan skje hjemme...

Unicef har i samarbeid med Dagbladet de siste ukene fokusert på hvor viktig det er for voksne å bry seg med barn som har det vanskelig, og på den store forskjellen den som bryr seg kan utgjøre for barn og unge. Gjennom prosjektet Barn som lever med vold i familien, har vi møtt mange barn som hadde trengt at noen så dem, og fikk kjennskap til hvordan de hadde det. For oss har det gjort inntrykk å oppdage hvor få av barna som opplever alvorlig vold i familien sin som tør fortelle noen om volden. Når vi har spurt barna om årsakene til dette, har mange vært tydelige på at de ikke har opplevd det som alternativ å skulle fortelle. De har ikke hatt noen forestilling om at noen uten for familien kunne hjelpe dem. Politiet har virket skremmende, barnevernet har de bare hatt uklare inntrykk av. De har vært redde for ikke å bli trodd, og for å være årsaken til at foreldrene skulle få problemer. Noen har erfart at å fortelle om vold i familien har ført til mer vold og flere problemer hjemme. I disse tilfellene har de voksne blitt informert om hva barnet har fortalt uten en vurdering av om barnet ville trenge ekstra beskyttelse når dette skjedde. Noen barn forteller ikke fordi det å fortelle er å gi slipp på håpet om at alt en gang skal bli bra, Du vil jo så gjerne ha slike foreldre som de andre har, sier 15 åringen, du vil jo så gjerne ha like snille foreldre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både fra vår egen kliniske praksis, og fra et etter hvert stort antall forskningsrapporter vet vi at barn som utsettes for vold eller som er vitne til vold mellom de voksne i familien, er i faresonen for å utvikle en rekke psykiske og fysiske lidelser. I tillegg fører vold til nedsatt konsentrasjon, vansker med læring og samspill med andre. Noen lidelser og vansker blir først synlige etter at barna har blitt voksne. Mange av barna vi har vært i kontakt med forteller, at den verste konsekvensen av vold i familien er at hjemmet blir ødelagt som et trygt sted å være.

Mye tyder på at konsekvensene av vold blir større jo mer hyppig den forekommer og jo alvorligere episodene er. Mest alvorlig ser det ut til å være når vold forekommer i kombinasjon med andre belastninger i familien, som rus, psykiske lidelser, omsorgssvikt, dårlig økonomi og sosiale vansker. Samtidig kan barn oppleve alvorlige konsekvenser også av få voldsepisoder. Etter en eller noen få alvorlige episoder, vet barnet hva den voksne kan være i stand til, og kan dermed bli gående i konstant frykt for at det skal skje igjen. Et blikk, hevet stemme eller en håndbevegelse kan være nok til å vekke redselen. Når den voksne i tillegg har stadige aggresjonsutbrudd, holdes barnets frykt ved like. Slike situasjoner gjør at barnet bruker mye av ressursene sine på å takle utrygghet og engstelse. Å være på vakt hele tiden stjeler mentale krefter som skulle vært brukt til konsentrasjon, utfoldelse og læring. Dette gjelder enten barnet er redd for å bli utsatt for volden selv, eller frykter at en av foreldrene eller søsken skal utsettes for den.

Vold er et tabu både i samfunnet og innad i den enkelte familie. Dette medfører at sterke og skremmende opplevelser blir fortiet og benektet. Barnet får ikke hjelp til å sette ord på og takle sine erfaringer, de overlates til seg selv for å håndtere smerten og redselen så godt de kan. Ubehaget med å ta opp spørsmål knyttet til vold og mishandling gjør at voksne lar være å ta opp sine bekymringer for barn de møter i nærmiljø eller jobb.

Når barn blir spurt om hva som skal til for at de kunne fortelle andre om at de utsettes for vold, svarer mange av dem at de tror det hadde vært nødvendig å bli spurt konkret og direkte. Om vi ikke spør konkret om det vi er bekymret om, for eksempel om noen hjemme slår eller blir slått, får vi ofte ikke vite det. Barn skjønner ikke hvilken informasjon vi er ute ellers, i tillegg kan barnet ha store vansker med å sette ord på det de har opplevd. Det kan være svært vanskelig å finne ordene som beskriver opplevelser som aldri har blitt fortalt til noen før. Det er heller ikke likegyldig hvem som spør. Mennesker barnet har tillit til, og som det tror tåler å høre hva det har å fortelle, er lettere å fortelle til. Samtidig kan barn fortelle om voldsopplevelser til mennesker de ikke kjenner så godt, fordi de virker tillitsvekkende gjennom måten de spør og viser interesse på. Gjennom å spørre konkret kan vi gi inntrykk av å ha greie på nettopp det barnet sliter med. Jeg fortalte om dette til deg, sa en gutt etter å ha fortalt en lege om at han ble slått hjemme, fordi det virket som du hadde greie på det du spurte om og virkelig ville høre om det.

For voksne som blir bekymret for et barn og lurer på hva de skal gjøre om de får informasjon om at barn lider overlast, er det mulig å søke råd blant annet hos barnevernstjenesten, politiet og helsesøstertjenesten. I mange kommuner og bydeler finnes tverrfaglige konsultasjonsteam der flere av disse instansene er representert, og hvor fagfolk kan søke råd når de blir bekymret for at barn utsettes for vold eller andre overgrep. Til tross for disse mulighetene tyder mye på at terskelen for å søke råd også er høy. Det ser ut til at privatpersoner og fagfolk har de samme barrierene mot å spørre barn om de utsettes for vold. Til tross for at vold og voldserfaringer er erkjente risikofaktorer når det gjelder nedsatt fungering og sykdom hos barn og senere hos voksne, finnes det få hjelpeinstanser som systematisk kartlegger forekomst av vold når de skal utrede og planlegge hjelpetiltak for barn. I en undersøkelse av pasienter i den norske barne- og ungdomspsykiatrien gjennomført av Nordlandssykehuset i 2005, ble det vist at vold som en bakgrunnsfaktor rutinemessig bare ble registrert i under 1 prosent av tilfellene, mens 60 prosent oppgav å ha vært utsatt for vold når de ble spurt direkte. I behandlingsapparatet finnes det ingen faste rutiner som sikrer at forekomst av vold kartlegges. Verken barnevernet, helsestasjonene eller skolehelsetjenesten kartlegger rutinemessig om barn utsettes for vold.

I Sverige konkluderte en undersøkelse med at bare et lite antall barn som hadde vært utsatt for vold, mottok behandling som var rettet mot vold og traumeerfaringer. Selv ikke der vold var nevnt i henvisningen, var det noen automatikk i at volden ble kartlagt før behandlingen startet opp. Vi håper at det står bedre til på dette området i Norge. Det finnes i dag flere kjente og vel utprøvde metoder for å kartlegge vold både mot barn og mellom de voksne. Kartlegging må følges av systematisk vurdering av risiko for mer vold, og planlegging av hvordan barnet som utsettes for volden skal skjermes og beskyttes. Det er mulig å utarbeide systematiserte sjekklister både for kartlegging og sikkerhetsvurderinger. I de tilfellene der forekomst av vold er kjent i utgangspunktet, finnes det også flere lovende metoder som har vist seg virksomme i behandlingen av de psykiske konsekvensene av vold. Dette krever imidlertid at de som kommer i kontakt med barn med problemer tør å tenke seg muligheten av at vold forkommer og våger å stille de konkrete spørsmålene.