Hvem var du i 1968?

Hva er 1968? Svarer blåser i vinden.

BOK: Tittelen på denne boka henspiller naturligvis på Nils-Fredrik Nielsens berømte studie «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter» fra 1984. Hos Nielsen kommer det også fram at ekte sekstiåttere heller ikke satt olivenolja i kjøleskapet.

Her hadde Nielsen sett at sekstiåtterne representerte en ny type konsumenter. Mens foreldregenerasjonen hadde vært opptatt av de såkalte varige konsumgodene, var sekstiåtterne mer opptatt av de ikke-varige og at de skulle være av høy kvalitet. En sekstiåtter drikker vin fra sosialistiske kooperativer i Italia, ikke brennevin fra det multinasjonale privateide Bacardi-konsernet. Slik var sekstiåtteren med på å bane veien våre dagers ville og grenseløse konsum.

Spørreskjema

Nielsens metode var den ironiske distanse. Allerede i 1984 var det en kjensgjerning at de fleste opprørerne hadde inntatt maktens posisjoner samtidig som de insisterte på å beholde sitt opprørske vesen. Dette har til tider ført til et både absurd, barokt og kronglete begrunnelsesliv.

Tor Egil Førland er professor i historie ved Universitetet i Oslo, Trine Rogg Korsvik er forsker ved Nordisk institutt for kunnskap om kjønn. De har skrevet ei bok som dels bygger på en spørreskjemaundersøkelse, dels intervjuer med personer som tilhører den generasjonen studenter som kvalifiserer for betegnelsen sekstiåttere. Datamaterialet et tilrettelagt av universitetslektor Knut-Andreas Christophersen ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Intervjuene er interessante men litt mimrete og nostalgiske, det er også utdragene fra spørreskjemaet der respondentene har beskrevet sin radikalisering og hva den skyldes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frafallsanalyse

I alt 2 177 personer fikk tilsendt et spørreskjema, 1 246 skjema kom i retur. Det gir en svarprosent på 58 prosent. Utvalget skulle bestå av personer født mellom 1940 og 1950, de skulle ha studert ved Universitetet i Oslo mellom 1964 og 1973 og de skulle være meldt opp til eksamen i enten filosofi, sosiologi, pedagogikk eller medisin (anatomi).

Forfatterne mener at radikale studenter er noe underrepresentert fordi svarprosenten fra filosofistudentene var lavest – samtidig som de var de mest radikale. Hvis det er slik at radikale studenter har lavere svarhyppighet enn andre og svarprosenten er lav, 58 prosent, så har man et alvorlig problem. Frafallsanalysen konkluderer med at undersøkelsen gir solid empirisk grunnlag for det bildet de tegner. Men man skal aldri la seg imponere av analyser som kontrollerer for kjønn, alder, bosted og så videre. Frafallet må alltid sjekkes i forhold til det som kan oppfattes som den eller de strategieske variablene.

De konservative

Det er et par ting som gjør det nødvendig å dvele ekstra ved dette. Det store frafallet som antakelig er skjevt, kunne man leve med hvis det var alle de 1 246 respondentene man skulle si noe om, men denne populasjonen er delt inn i en rekke mindre grupper som analyseres. Da tårner problemene seg opp. Gjennomgående deles de 1246 som har svart inn i sju grupper. For det første de konservative og dernest seks grupper som i en eller annen forstand av ordet skal være sekstiåttere. Det er marxist-leninister, antiautoritære sosialister, organiserte sosialister, uorganiserte sosialister, radikale ikke-sosialister. Problemet her at de konservative i mange av tabellene utgjør rundt 50 prosent, mens de seks andre gruppene slåss om resten. Ofte har en eller flere av gruppene under fem prosent. Et frafall som antakelig er systematisk kombinert med en sånn inndeling er skummelt.

Uheldig inndeling

Undersøkelsen regner marxist-leninistene som de mest radikale. Nå dukket betegnelsen m-l først opp i forbindelse med at SUF brøt med SF i 1969 og AKP m-l jula 1972. Det er ganske pussig å operere med en betegnelse i en undersøkelse for tidsrommet 1964-1973 som bare finnes fra 1969. Men saken er enda merkeligere fordi betegnelsen ikke fins i spørreskjemaet. Det gjør for øvrig heller ikke de andre kategoriene. Dette blir enda mer merkverdige fordi kategoriene ikke utelukker hverandre. En antiautoritær sosialist kan for eksempel være både organisert og uorganisert, eller hva? Det nærmer seg parodien når forfatterne kommenterer at studentene ble mer radikale fordi andelen m-l vokser.

I det hele tatt kommenteres alle de ørsmå og derfor usikre tallene med stor appetitt, mens de konservative – som er den største gruppa i undersøkelsen – knapt nok analyseres. Kanskje er det viktigste funnet at andelen konservative i utvalget synker fra 78,9 prosent i 1964 til 38,7 prosent i 1973? Men de er altså i alle åra den overlegent største enkeltgruppa. Også blant de respondentene som oppga at far var arbeider (157 av de 1246), er det flest konservative (33,8 prosent).

Fars yrke

Det tyder på en svakhet ved undersøkelsen at den største gruppa, de konservative, ikke blir undersøkt, mens det stadig må tas forbehold om analysene av de gruppene man har vært ute etter. Burde ikke forskerne ha forutsett dette og skalert opp utvalget slik at de hadde fått sikrere tall for de små gruppene da de designet undersøkelsen?

Det funnet som forfatterne gjør mest ut av, er at det ikke er fars yrke, altså ikke hans klassetilhørighet, men fars politiske standpunkt, som var avgjørende for om man ble ekte sekstiåtter. Klassestandpunkt var viktigere enn klassebakgrunn, het det den gangen. Nå vil det kunne innvendes at klasse og politisk holdning vil være korrelerte. Dette er naturligvis et morsomt funn fordi de i så fall viser at ekte sekstiåttere var konvensjonelle, de gikk i sine fedres fotspor. Men som en forklaring av fenomenet 1968 duger det naturligvis ikke. Grunnen er selvfølgelig at et historisk fenomen som har med et skifte av innstillinger, meninger og holdninger ikke lar seg forklare ved hva far var eller mente. Like lite ville et tilsvarende spørreskjema til Eidsvold-mennene eller til stortingsmennene i 1940 kunne forklare grunnloven eller 9. april.

Dag Østerberg

Meningsdannerne kan undersøkes på denne måten og det har interesse, men vekslingene i mening må forklares annerledes.

Av en rekke grunner kan slike undersøkelser være interessante, men da er det en fordel om den scientistiske begeistringen dempes ned en god del. Det nevnes blant annet at store ungdomskull skal være mer tilbøyelige til å ty til vold enn mindre årskull. Jeg tror heller ikke Dag Østerberg vil like å lese at han framstilles som en femtekolonist på sosiologi for marxistene. Det er da heller ikke riktig at han var m-l’ernes venn. Tvert om.

Det er også rart at det går an å skrive ei bok om 1968 uten at det står noe om musikkens rolle. Ennå kan sekstiåtterne sove trygt om natta.