Den østerrikske politikeren Jörg Haider døde som han levde: Full fart. Han kjørte bil som mange østerrikere gjør, fra vertshus til vertshus i grisgrendte strøk, der fartsgrenser er ansett som en del av statens terror og alkoholfri kjøring er feigt. Et vilt liv er likevel ikke nok til å bli populær politiker. Hvordan kunne en mann som ofte ble kalt både fascist og høyreekstrem, bli så populær? Kanskje finnes det en og annen nyansering som gjør mannen litt mer forståelig.

Jörg Haider var født i delstaten Oberösterreich, men gjorde karriere i den sørlige delstaten Kärnten. Det var her han ble Landeshauptmann i 1989, eller guvernør, som det gjerne oversettes med. Han ledet den gang Det Østerrikske Frihetspartiet (FPÖ), og hadde gjort partiet om til et opposisjonelt populistisk parti. I Kärnten hadde man gamle motsetninger mellom dem som følte seg som etnisk tyskere og dem som soknet til den slovenske nasjon. Kärnten var og er grenseland, og Haider visste å spille på dette. Ikke minst innen det sosialdemokratiske partiet var det etter 2. verdenskrig mange tidligere nazister. Dette miljøet er viktig for å forstå personen Haider: Hans ideologiske bakgrunn var ikke konservativ, liberalistisk eller demokratisk, men tysknasjonal.

Frihetspartiet var splittet i en mer moderne og en nasjonal fløy. Haider overtok partiet i 1986. Det var i denne tida Haiders utsagn om «Østerrike som et ideologisk misfoster» falt. Og det var ikke så galt som det hørtes ut: Da Østerrike ble etablert i 1918 hadde man ropt «Leve Tysk-Østerrike!» Det var en selvfølge at det lille landet skulle bli en delstat i det store Tyskland. De tysknasjonale og sosialdemokrater var enige om dette, om enn av forskjellige grunner. Haider levde hele livet i spennet mellom det tysknasjonale og det østerriksknasjonale. Det er flere enn Haider som har stilt spørsmålet om den østerrikske statens nasjonale grunnlag, men Haider spurte fra sine foreldres posisjon; begge ivrige nazister. Nå skal ikke barn sone for foreldrenes synder, men de kan innrømme at foreldrene tok feil. Det gjorde ikke Haider. Hans uttalelser i en tale til SS-veteraner om ære og troskap er skammelig og latterlig på samme tid. Hans kjente angrep på regjeringen i Wien om at den ikke engang fikk til en skikkelig sysselsettingspolitikk, slik som i det 3. rike, førte til at han ble kastet som Landeshauptmann etter et par år. Men han kom tilbake, alt var tilgitt, glemt eller aldri husket.

Haider var fullblodspolitiker fra ungdommen av. Han utdannet seg til jurist i Wien, og ble forskningsassistent, før han flyttet tilbake til Kärnten. Her levde han et meget aktivt liv: Han danset, festet og pratet politikk. En biografi over Haider framholder nettopp den maniske livsstilen: Alltid på vei et sted. Ettertenksomhet og velveide ord? På ingen måte. Stil og tempo først, innholdet kunne korrigeres etterpå. Han kunne nok innrømme at nazistene hadde skapt et helvete, men hva med Churchill? Bombet ikke han Dresden? Haider var en mann som bevisst var

uklar, som en venstreradikaler som nok kan si noe stygt om kommunismen, men som straks må minne om at USA også er slemt.

I 1986 hadde sosialdemokratene i Østerrike sittet med kansleren i 16 år. Da tok altså Haider over Frihetspartiet, og det var slutt på borgerfreden. Partiet tordnet mot «systempartiene» og partibokstyre. Han snakket om behovet for en helt ny republikk, der han selv gjerne ble leder. Og uten tvil: i et land der høyre og venstre har styrt sammen, og partene på arbeidsmarkedet har gjort opp i fred og fordragelighet på kammerset, i et slikt land trenger man en opposisjon. Haider har utgjort denne opposisjonen i over 20 år. Han var tidvis en sann revolusjonær, og samtidig en mann som visste å lodde folkedypet. «En som lytter» het det på en valgplakat med Haider og en eldre kvinne i tradisjonell folkedrakt. Latterlig? Tja, ikke alle mente vel at globalisering og innvandring bare var av det gode. Haider målbar motstanden. Som han sa: «Det er jo underlig at en millionær som meg må tale den lille manns sak». Da samlingsregjeringen loset Østerrike inn i EU i 1994, fikk Haider og co. enda mer å spille på. Brussel ble nå enda en fiende, i tillegg til Wien. Kjente slagord mot det europeiske byråkrati, ganske like de vi kjenner fra vårt hjemlige Nei til EU.

Jörg Haider ble nok landsfader i sin delstat, men aldri en nasjonal samlende figur som sitt forbilde, sosialdemokraten Bruno Kreisky. Der denne fikk 50 prosent eller mer i flere valg, ble Haider aldri bundeskansler. En unik folketaler med politisk teft, ja vel, men aldri likt av et flertall av befolkningen.

Ingen kunne forestille seg Haider som gammel statsmann, som rolig så tilbake på sin karriere. Haider var ung av legning. Og apropos legning, da jeg hørte han var død, trodde jeg først det handlet om homofili, avsløring og selvmord. Ryktene har alltid forfulgt ham, men de prellet av, akkurat som tonnevis med kritiske artikler i østerriksk og europeisk presse.

I store deler av Europa, ikke minst Norge, var Haider et fenomen som medievenstre elsket å ikke forstå. Holdningen var stort sett at Haider var nazist, og nå smitter det til hele Europa. Enkelte kommentarer etter Haiders død kan nok tyde på at mediedumheten ikke døde med ham. For riktignok målbar Haider holdninger og spilte på følelser av tidvis grumset karakter, men samtidig påpekte han åpenbare svakheter i det østerrikske demokrati. At han skulle ha klart noe nasjonalt comeback, tviler jeg likevel på.

Det er lett å si i ettertid, men jeg tror hans tid var ute. Samme dag som Haider døde, sendte en venn i Wien en tekstmelding der han klaget over uavgjort i VM-kvalifiseringskampen mot Færøyene. «Men i det minste ingen Haider mer,» la han til. Jeg tror det oppsummerer holdningen hos de fleste.