Hvem var Vico?

Vico lanserte teorien om de tre tidsaldre: Gudenes, heltenes og menneskenes. Etter det følger kaos...

I februar i fjor utga Princeton University Press en bok som har vakt betydelig oppsikt både i USA og i England. Det var «The New Map of the World» (Det nye verdenskartet) skrevet av Dante-spesialisten Giuseppe Mazzotta, professor ved Yale University. Det er en bok om den italienske filosofen Giambattista Vico (1668- 1744), som i våre dager synes å oppleve en hel liten renessanse særlig i USA og i England, men han har også funnet frem til våre breddegrader takket være det våkne forlaget Pax, som i 1996 utga Vicos hovedverk fra 1744, «Den nye vitenskapen» (Principi di scienza nuova) med den utfyllende undertittel, «Prinsipper for en ny vitenskap som behandler nasjonenes felles natur». Professor Nils Gilje har skrevet en meget instruktiv innledning, og han har også foretatt redigering og utvalg av Vicos verk og på den måten gjort det lettere tilgjengelig. Som vi skal se, er Vico aktuell i flere andre filosofiske og litterære sammenhenger, men la oss først gå tilbake til begynnelsen.

Giambattista Vico ble født 23. juni 1668 i Napoli. Hans far var bokhandler og en ganske velorientert mann.

Da Vico var syv år, falt han ned fra en stige, slo hodet i gulvet og fikk kraniebrudd. En kilde hevder at han hadde klatret opp på stigen for å få tak i en bok på øverste hylle i farens butikk. Han var bevisstløs i fem timer, og legen mente at gutten enten ville dø eller overleve som mentalt tilbakestående. Men Vico greide seg. Etter tre harde rekonvalesensår, vendte han tilbake til skolen, og der var han en ener. Han tok eksamener med glans, hoppet over klassetrinn og begynte alt som 16-åring å studere jus. Han var 18 år da han første gang opptrådte i retten i en sak anlagt mot hans far. Han forsvarte faren, vant saken og fikk også en pris for sin juridiske innsats.

Vico vokste opp i en stor familie og i meget trange kår. Men i 1686 fikk han en huslærerstilling hos en adelig familie på et slott i Cilento i Salerno-provinsen, der han ble i ni år. Her kunne han ved siden av en enkel lærerjobb hengi seg til sine studier, og han var en meget flittig student. Han besøkte fra tid til annen familien i Napoli og hadde også kontakt med universitetet der. l 1694 tok han den juridiske doktorgrad i Salerno. l 1699 gifter han seg og blir samme år utnevnt til professor i retorikk - veltalenhet - ved universitetet i Napoli. Dette var det dårligst betalte professoratet, 100 dukater i året, og han måtte spe på med privatundervisning for å kunne forsørge sin stadig voksende familie.

I 1723 konkurrerte Vico om et juridisk professorat, som var høyere lønnet, 600 dukater i året. Vico nådde ikke opp i kampen om stillingen selv om han hadde produsert flere juridiske avhandlinger. Men det var muligens en fordel for Vicos videre utvikling at han ble forbigått denne gang. Han forlater jussen og ofrer seg for filosofiske spørsmål. Hans store forbilde er Platon, og han nevner tre andre åndsfrender som han studerer og lærer av; Tacitus, Francis Bacon og Hugo Grotius. Det som mer og mer opptar Vico, er ikke filosofiens historie, men historiens filosofi. Han forsøker å følge Romerretten tilbake til kildene, og han vil vise hvordan menneskene ut fra skiftende forhold skaper sine lover, ja skaper sin egen historie. Vico utformer sine teorier i verket som er nevnt ovenfor, «Principi di scienza nuova» (Den nye vitenskapen), og i 1725 er han klar til å trykke boken. Men han er så fattig at han ikke har råd til å trykke hele manuskriptet. Han må stryke flere avsnitt. I 1730 foretar Vico en utfylling og redigering av boken, og i sitt siste leveår blir han ferdig med den endelige revisjon av «Den nye vitenskapen». Den utkom like etter hans død i 1744.

I denne viktige avhandlingen lanserer Vico teorien om de tre tidsaldre: Den teokratiske, den heroiske og den humane. Eller med andre ord: Gudenes, heltenes og menneskenes tidsaldre. Deretter følger kaos, og påny skal de tre tidsaldre gjenoppstå i samme rekkefølge, en slags sivilisasjonenes syklus i et mønster som styres av forsynet. Vico utdyper ikke bare de juridiske elementer i historiens hverdag, men han inkluderer mytene, språket og litteraturen som følger den tredelte syklus. Vico er igrunnen den første sosiolog.

Det skulle ta tid å få spredt Vicos teorier. Han skrev på italiensk, og det var ikke de lærdes språk i Europa, det var latin. Men Vicos verk fikk et viktig puff fremover i 1827, da den franske historiker Jules Michelet oversatte «Den nye vitenskapen» til fransk, redigerte den og gjorde den mer tilgjengelig. I 1835 ga Michelet ut en samling av Vicos øvrige verk.

I Tyskland var Goethe og Herder innom Vico, og i London satt en utvandret tysker, Karl Marx, og studerte Vico. Med Vico som kilde og inspirasjon former han slagordet: «Mennesket skaper sin egen historie.» En senere politisk ideolog, Leo Trotskij, siterer Vico på første side i sin bok om den russiske revolusjon.

Både fascismens og nazismens teoretikere har forsøkt å påberope seg elementer av Vicos lære.

Det er interessant å legge merke til at den litterære siden ved Vicos teorier med tiden er kommet mer i forgrunnen. Tydeligst kommer Vico tilsyne hos James Joyce. Han bodde i Trieste i 1905 og leste Vico. Sitt andre hovedverk, «Finnegans Wake» (1939), baserte han på en Vico-struktur, de tre tidsperioder som griper over i hverandre og fortsetter i kaos. Joyce lar siste setning i boken på side 628 ende på bokens første side, og i denne setningen er Vicos navn vevet inn. Sirkelen er sluttet. Flere ganger ordspiller Joyce på Vico-navnet, og ett sted presenterer han sin hjelper eller «producer» som «Mr John Baptister Vickar». Joyce sier i et brev til en sveitsisk kritiker at «hele boken er grunnlagt på et verk av en italiensk filosof» (dvs. Vico). Samuel Beckett utdyper forholdet i en analyse fra 1929 med den betegnende tittel: «Dante... Bruno... Vico... Joyce». Under et opphold i København i 1936 møtte Joyce forfatteren Tom Kristensen, og da de en dag kom i snakk om Vico, sa Joyce: «Min fantasi blir inspirert når jeg leser Vico - det blir den ikke når jeg leser Freud eller Jung.» Joyce mente for øvrig at Vico foregrep Freud. En litterær kapasitet som også støtter seg på Vicos filosofi, er professor Harold Bloom. I sitt viktige verk «The Western Canon» (norsk utgave «Vestens litterære kanon» 1996) følger Bloom Vicos struktur, men han hopper over den guddommelige tidsalder med bl.a. greske og romerske diktere fordi disse ikke er med i hans kanon-utvalg. Han fordeler sine forfattere på den aristokratiske tidsalder (eksempelvis Dante, Shakespeare og Goethe), den demokratiske (Jane Austen, Tolstoj og Ibsen) og den kaotiske (Freud, Proust og Joyce).

I en millenniumartikkel i The New York Review of Books 16. desember 1999 mener også forfatteren Gore Vidal at Vicos tre tidsaldre er over, og at vi befinner oss i kaos. Vico har i dag en sikker posisjon ved en rekke sentrale amerikanske universiteter. Vi har nevnt boken «Det nye verdenskartet» fra Princeton. Det er kanskje det mest nyskapende verk om Vico. Her bringes Vico utover det mange mener er en for sterk binding til Benedetto Croces oppfatning av ham, og det blir lagt mer vekt på hans tilknytning til den poetiske filosofi.

I New York er det eget Vico-institutt, som utgir «New Vico Studies» i samarbeid med Emory University i Atlanta. Cornell University har gitt ut seks av Vicos årlige forelesninger fra universitetsåpningen i Napoli. Cornell har også gitt ut Vicos «Autobiography 1728- 1731», som er en av de første moderne intellektuelt anlagte selvbiografier.

I Napoli er det et senter for Vico-studier som gir ut skrifter om Vico.

Giambattista Vico døde natten mellom 22. og 23. januar 1744 og ble gravlagt i Napoli. Når så mange lærde i dag søker til Vicos verker og finner noe der, kan vi kanskje vri litt på et gammelt sannhetskorn og si: IN VICO VERITAS!