Hvem vil SV egentlig boikotte?

BOIKOTT-OPPFORDRING: Ti år etter Yitzhak Rabins død, reiste vår nyutnevnte utenriksminister Jonas Gahr Støre til Midtøsten. Der lovet han å trappe opp Norges diplomatiske innsats i konflikten. Det som møtte ham var et palestinsk folk som lider under den israelske okkupasjonen, isolasjonen og geografiske fragmentering; samt et israelsk folk som stadig frykter terroren selv etter tilbaketrekningen fra Gazastripen. Han så en politisk krise og dype sosiale spenninger på begge sider. Viktige parlamentsvalg venter på nyåret. En opptrapping av det allerede betydelige norske diplomatiet kan bare være bra på dette tidspunktet. Jeg støtter derfor utenriksministerens målsetting.

DEN NORSKE ROLLEN i Midtøsten har vært bredt forankret i Stortinget helt siden Osloavtalen, og vært ført av alle norske regjeringer siden 1993. Ikke uten grunn. Ønsket om å hjelpe til med å realisere en politisk løsning med to stater som lever i fred, side ved side, deles av oss alle. Men målsettinger alene er ikke nok, det kreves hard innsats og betydelig erfaring for å navigere i den type politiske farvann vi møter i Midtøsten. Det sier mye om Norges anseelse at vi stadig har formannsvervet for den internasjonale giverlandsgruppen for palestinerne, AHLC, et forum der bistand og fredsdiplomati går hånd i hånd, og hvor dialogen partene imellom kan være langt bedre enn det man skulle tro av avisoverskriftene. Lite sies om dette i media, men desto viktigere er dette forumet for USA, EU, FN, Russland og de andre medlemmene av den internasjonale giverlandsgruppen for bistand til det palestinske folk. Engasjement i Midtøsten og andre fredsprosesser åpner forsatt store dører for lille Norge. Etter de viktige parlamentsvalgene hos palestinerne i januar 2006, så hos israelerne to måneder senere, må vi håpe på ny dynamikk i forholdet mellom partene. Da må også Norges regjering stå klar til å tilby assistanse og støtte, det forventer både partene og giverlandene. Imidlertid er det en viktig forutsetning for det ansvaret Norge har i Midtøsten at vi er nøytrale i forhold til partene. Dette er elementært men må stadig gjentas. Samtidig er nøytralitet ikke det samme som likegyldighet. Både israelske og palestinske myndigheter får klar beskjed fra sentrale land i fredsprosessen, ikke minst fra Norge, når det er nødvendig. Det forutsetter jeg at også denne regjeringen vil gjøre.

I DENNE SITUASJONEN vil SV ha en ensidig «boikott» av Israel, primært rettet mot forbrukere av vår (forholdsvis beskjedne) import av israelske landbruksprodukter og kosmetikk. For SV blir dette en kortsiktig politisk markering som føles godt der og da, kanskje gjør et positivt utslag i meningsmålingene, skaffer enkelte avisoppslag, for så å bli glemt. Noen effekt på israelsk økonomi av en slik «boikott» blir det selvsagt ikke. SV må heller ikke tro at den lille appelsin- og kosmetikkaksjonen i Norge vil bedre forholdene for palestinerne på noen som helst slags måte. Det er bemerkelsesverdig at SV fortsatt ikke skjønner rekkevidden av sine egne handlinger. For den eneste som virkelig vil bli rammet av «boikotten» er ingen annen enn utenriksminister Jonas Gahr Støre.