Hvem vinner når jazzen møter bluesen?

Det spiller ingen rolle. Sett Eric Clapton og Wynton Marsalis på samme scene, og du får gull.

ALBUM: Eric Clapton har samarbeidet med flere artister på plate de siste åra, og har gjerne orientert seg mot bluesen.

Platene med B.B. King («Ridin' With The King» - 2000) og J.J. Cale («The Road To Escondido» - 2006) er begge blant hans beste. 

Blues med Willie Wynton Marsalis ga på sin side ut «Two Men With The Blues» med Willie Nelson i 2008, og nå er trompeteren tilbake i bluesen sammen med Clapton.

Men tittelen og åstedet for de to karenes tre konserter i april sier også litt om at det går ei tynn linje mellom jazz og blues: «Play The Blues: Live From Jazz At Lincoln Center». Når er det jazz, og når er det blues?

Howlin' Wolf Akkurat det er ikke så viktig. Albumet åpner med en låt som er midt i blinken som lett oppvarming, «Ice Cream» heller mot jazzen, men fra spor to, Howlin' Wolfs «Forty- Four», er det blues det handler om.

Claptons stemme er energisk og innbitt, og sammen med Marsalis' trompet sender Chris Crenshaws trombone og Victor Goines' klarinett oss til et New Orleans i festhumør.

Det er lenge siden jeg har hørt en låt med mer trøkk enn «Forty-Four». Blues spilt på trompet er ikke dagligdags, men tro meg, det funker veldig bra!

Løs snipp «Joe Turner's Blues» er en eldgammel bluesstandard, signert WC Handy og Walter Hirsch, og jeg formelig ser for meg  begravelsesfølget gjennom New Orleans' gater. Både den og «The Last Time» spilles med løs snipp.

Det er noe av det fine med denne plata, dette er musikere som har det moro på scenen. Det smitter over på lytteren, som sitter igjen med en feelgood-følelse og et ønske om å ha vært der.

«Play The Blues...» er, som tittelen antyder, en hyllest til bluesen. Albumet består av en blanding av låter som har stått på repertoaret til folk som Louis Armstrong, Bessie Smith og Memphis Minnie og Clapton sjøl - som blant annet leverer en veldig annerledes og ni minutter lang «Layla». Introen gir oss ingen hjelp til å gjette at det er den det spiles opp til.

Gode arrangementer Først ett minutt ut i sangen får du et hint, og den tilbakelente versjonen kler Clapton og Marsalis ypperlig. En stor takk til sistnevnte for hans arrangementer.

Albumet avsluttes med to låter med Taj Mahal på vokal, kule «Just A Closer Walk With Thee» (vel 12 minutter lang) og standardlåten «Corrine, Corrina» (som varer vel ti minutter).

Herrene Marsalis/Clapton viste seg å være en perfekt match!

Hvem vinner når jazzen møter bluesen?