FRAMTIDA: Når kjente og kjære artister samles i landlige omgivelser, får man overraskende nok en fremtidsrettet oppskrift på å tjene penger på musikk, skriver Asbjørn Slettemark. Foto: TV 2
FRAMTIDA: Når kjente og kjære artister samles i landlige omgivelser, får man overraskende nok en fremtidsrettet oppskrift på å tjene penger på musikk, skriver Asbjørn Slettemark. Foto: TV 2Vis mer

Hver gang framtida møtes

Ole Paus vil hoppe av musikkbransjen. Han har ikke skjønt at han hver lørdag er med og former musikkbransjens framtid.

IDEER: «MUSIKKBRANSJEN DOMINERES mer og mer av kortlevd musikk, ulykkelige mennesker og pene karaokesangere.» Det forutsigbare hjertesukket kom fra Ole Paus i Dagens Næringsliv for noen uker siden, rett etter han hadde debutert til stående applaus som rusten lørdagsunderholder sammen med Kurt Nilsen, Lene Marlin og de andre på sesong 2 av «Hver gang vi møtes».  

Paus vil gi seg som plateartist, bransjesituasjonen er blitt for ubehagelig for den folkekjære sangeren, som for øvrig fyller 66 år neste lørdag. Om den første uttalelsen bærer preg av «alt var så mye bedre før»-tankegang, så kommer visesangeren også med en resignasjon som viser at han tar konsekvensene av sin egen trøtthet over musikkbransjen: «Jeg sier ikke det er feil, men det er ikke min verden. Derfor går jeg min vei, vi har vokst fra hverandre (...) Hvis jeg var herr Platebransjen, så ville jeg bedt meg selv å dra meg til helvete ut herfra. Det er det jeg gjør nå». 

Uttalelsene er interessante på mange måter, spesielt siden de kommer fra en artist som til tross for garantert kommersiell suksess fremover, pakker snippesken og rusler inn i solnedgangen. Men la oss se litt nærmere på denne musikkbransjen som Ole Paus snart forlater, og som han mener var mer preget av idealisme på 70-tallet enn i dag - hvor en kynisk, grådig forbrukerkultur dekker hele synsfeltet hans. 

NORSKE PLATEKJØPERE HAR en rar historie. På 80-tallet var vi de første - og hittil eneste - som sendte den bekmørke, romantiske visesangeren Leonard Cohen til topps på hitlistene. Ikke nok med det, vi ga «I'm Your Man» 16 uker  - fire måneder! - på toppen av den norske albumlisten i 1988. Norske musikkjøpere har en rik tradisjon for å gi førsteplasser til rare artister. Det være seg multimusikeren Beck, stonerrockerne i Queens Of The Stone Age, progmonsteret The Mars Volta eller utlandets svar på Ole Paus, selveste Tom Waits. Felles for dem alle, er at de hadde sine første og eneste 1. plasser på albumlistene i lille Norge. 

Og for de som sier at dette bare gjelder hvit rock fra gamle dager og null moderne musikk, er det bare å se tilbake til sommeren 2012. Da gikk den briljante r&b-sangeren Frank Ocean, som i disse dager er aktuell i sladderpressen fordi han slåss med Chris Brown og i fjor fikk overskrifter for å komme ut av skapet som homofil, rett til 1. plass med «Channel Orange», en smellvakker, utfordrende, dyptpløyende og original plate om kjærlighet, fortvilelse og øyeblikkets tomme gleder. Frank Ocean er kanskje pen og tidvis ulykkelig, men han er så langt fra kortlevd og karaokesanger som man kan komme. 

Det beviser ikke at musikkbransjen i seg selv er frisk som en nytrukken salmalaks, men jeg tror suksessen til artister som for eksempel norske Susanne Sundfør, Jonas Alaska, LidoLido og Kvelertak understreker at det ikke står så galt til rent musikalsk som den kommende pensjonisten har bestemt seg for.

NÅR DET ER SAGT, og for å komme til kjernen, så tror jeg at Ole Paus gjennom «Hver gang vi møtes» er med på en større endring i musikkbransjen enn hva både han og de andre artistene er klar over. 

Det siste tiåret har det vært en vedtatt sannhet i TV-bransjen at musikkfremføring på TV - med unntak av NRKs suksess med å revitalisere Melodi Grand Prix - ikke er veldig smart. I hvert fall er det dét seeren kommuniserer tilbake til oss som lager TV (jeg var med å lage syv sesonger av musikkprogrammet Lydverket på NRK, det ble lagt ned i fjor), for seerne skrur ofte av når artister tar opp instrumenter. Man kan si mye om føleriet og TV 2s tårefremkallende innsalg av «Hver gang vi møtes», men når alt kommer til alt er fremføring av musikk en bærebjelke i et program som sendes i beste sendetid på lørdag, til syvsifrede seertall. For la oss ikke glemme at TV 2 i 2004 viste den amerikanske originalversjonen av «Paradise Hotel» i samme sendeflate som «Hver gang vi møtes» går i nå. Helt sant! Jeg husker at daværende TV 2-redaktør Kåre Valebrokk en gang unnskyldte seg for dette på Nordiske Mediedager i Bergen. Muligens var det etter dette at TV 2 bestemte seg for å ta tilbake lørdagen? «Hver gang vi møtes» beviser hvert fall at musikk på TV kan være attraktivt, bare man pakker det mykt nok inn. 

HISTORIER OM MUSIKK og musikere er også attraktivt. For halvannen uke fortalte Lene Marlin - en av norsk pops mest myteomspunnede og private personer - om hvorfor hun trakk seg fra rampelyset etter den internasjonale debutsuksessen med låter som «Unforgivable Sinner» og «Sitting Down Here» rundt tusenårsskiftet. Det finnes ikke et talkshow eller musikkrelatert program i Norge som ikke har siklet etter å få den historien fortalt i sin intervjustol, men det var først nå at Marlin virkelig snakket ut om det som skjedde. Ung jente blir oppdaget, ung jente blir stjerne, ung jente mister seg selv i suksessen. Cue tårer og rett inn på neste tolkning av en av de inderlig vakre Marlin-poplåtene. Det er klassisk skavlansk i sin oppbygging, bortsett fra at på «Hver gang vi møtes» slipper artister og deres managere unna plagsomme elementer som journalister med oppfølgingsspørsmål og kontekstualisering. I stedet for en nysgjerrig Skavlan, som jo er den beste til å folk til å prate, får Lene Marlin en støttegruppe av seks medfølende artister rundt seg, som har en helt annen kontroll på utsnakkingen om «den vonde tiden». Journalistikken rundt musikk settes på sidelinjen, musikk står igjen som ren underholdning. I NRK sitt kommende musikkprogram «Studio 1» tas denne tradisjonen videre, de sier i forbindelse med lanseringen at «(...) det skal være tid og rom for å høre om spennende og morsomme historier fra artistene. Det er ikke et journalistisk tungt program, vi lar musikken gjøre det meste av praten». 

MENS MELODI GRAND PRIX har fungert som startrampe for artister (Rybak og Solli-Tangen ble rikskjendiser på første forsøk), en arena for de som trenger å vise seg frem på nytt (Margaret Berger gikk rett til 1. plass på iTunes etter helgens delfinale), og kanskje ikke fullt så bra for de som vil endre stil (mageplasket fra Hans Erik Husby Dyvik satte en effektiv stopper for hans nye powerballadekarriere), så representerer «Hver gang vi møtes» en ny og lukrativ side av musikkbransjen. Inntjening på gode og velkjente låter, i ny innpakning. I en musikkhverdag der «den overraskende coverlåten» har blitt en egen sjanger, og artister via streaming kan hente inn royalties fra sine gamle, kanskje litt glemte kataloger, er det et lykketreff: de gamle låtene dine blir spilt inn i nye versjoner, av andre artister. Slik blir de gamle låtene som nye igjen, topper streaminglister, og radiostasjoner kan liste de nye versjonene - slik de alle gjorde da Vinni tømte hjertet sitt i en ny versjon av «Sommerfuggel i vinterland». Det blir som da CD-en kom, nå kan man selge musikken enda en gang i ny innpakning! Eller man kan kalle det Idol for voksne? Velkjente artister får prøve seg på andres låter, og premien er ikke en gullbillett til Oslo, men en topplassering på iTunes eller Wimp sin streamingliste. 

SÅ MAN KAN GJERNE lene seg tilbake og tenke at alt var så mye bedre før, men hver lørdag på TV 2 står Ole Paus og kollegene hans der og viser musikkbransjen en idiotsikker måte å tjene penger i årene som kommer. Så kan man velge om man vil se på det og kose seg med musikk som underholdning til lørdagstacoen, eller lete annensteds etter den nye Frank Ocean.

Asbjørn Slettemark er journalist og programleder.