RINGNES’ KVINNER: Idet prosesjonen snirkler seg ned Ekebergskråningen ser jeg at vi frontes av noen fryktinngytende skikkelser. Det er kvinnene fra skulpturparken til Christian Ringnes, skriver Tuftebarten om drømmen sin.
&nbsp;<span style="line-height: 1.6em; background-color: initial;">Foto: Erlend Aas / NTB scanpix</span>
RINGNES’ KVINNER: Idet prosesjonen snirkler seg ned Ekebergskråningen ser jeg at vi frontes av noen fryktinngytende skikkelser. Det er kvinnene fra skulpturparken til Christian Ringnes, skriver Tuftebarten om drømmen sin.  Foto: Erlend Aas / NTB scanpixVis mer

Hver gang jeg åpner Nettavisen får jeg en følelse av at Oslo-politikken er en blodig slagmark

Drømmen ble mareritt.

Meninger

Gunnar Stavrum og co. har tatt det på seg å utfordre den rødgrønne overmakta, og bruker krigstyper på det meste Raymond og Lan Marie foretar seg. Jeg har prøvd å slutte å lese Nettavisen, men jeg greier ikke. Jeg simpelthen elsker krigstyper. Samme hva som står der. Så lenge det er krigstyper.

Men i det siste har denne krigen sneket seg inn i drømmene mine. Og aller verst var det natt til i går. Marerittet står fortsatt klart for meg, og jeg skal gjengi det her etter beste evne:

Jeg hadde tatt med meg kjæresten min på Ekebergrestauranten. Vi hadde begynt på desserten da vi med ett la merke til en oppspilt stemning i lokalet. Flere av gjestene gestikulerte og ropte med hviskestemme til hverandre. Det var tydelig at noe var i emning. Plutselig ser jeg fakkelbluss utenfor. Vi løper ut av restauranten, og synet som møter oss er ubeskrivelig: hundrevis, kanskje tusenvis, av mennesker står med høygafler og fakler. De hisser til kamp.

Det er rikfolket. Høyrevelgere i seilersko, ledere av velforeninger på beste vestkant, investorer med silkeskjerf, alle som bor i Solveien, og gründere – flere hundre gründere – med monokrome klær og Moleskine-almanakker. De er sinte, og har bestemt seg for å kaste byregjeringen på bålet. I all viraken mister jeg kjæresten min av syne, og av en eller annen grunn slår jeg følge med opptoget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Idet prosesjonen snirkler seg ned Ekebergskråningen ser jeg at vi frontes av noen fryktinngytende skikkelser. Jeg skjønner etter hvert hvem det er. Det er kvinnene fra skulpturparken til Christian Ringnes. Han har blåst liv i dem, og nå har de sluttet seg til kampen mot de rødgrønne. En av dem skiller seg litt ut og går i en annen retning. Det viser seg å være Trine Skei Grande som spiller Pokémon Go, fullstendig uanfektet av det som skjer rundt henne.

Idet vi ankommer Spikersuppa høres et forferdelig leven fra Slottsparken. Blodet mitt fryser til is. Digre kjemper kommer til syne og setter kursen mot oss. Det hele ser ut som en slagscene fra «Ringenes herre». På den ene siden, kvinnene til Christian Ringnes og en hær av rikfolk. På den andre siden, Vigelands skulpturer som har våknet og slått seg sammen med fagforeningsfolk med Ap-button på fleecejakka og MDG-aktivister på transportsykler. Jeg tror jeg drar kjensel på en muskuløs granittstatue, men det er bare Jan Bøhler innsmurt i leire.

Jeg får panikk og løper ned på Nationaltheatret T-banestasjon. Det begynner å demre for meg at jeg befinner meg i en drøm.

Jeg mistenker at jeg har feberfantasier i det jeg kaster meg på bane 5 mot Vestli i ren refleks.

Det første mennesket jeg møter på T-banen er Thorbjørn Jagland. Han står og sutter på et termometer.

–Hvorfor har du et termometer i munnen? spør jeg den tidligere Ap-lederen og tenker at kanskje han også har feberfantasier.

–Jeg gjenskaper et historisk øyeblikk i norsk politikk, svarer han tørt.

–Jeg skal gå av på Stortinget hvis jeg får under 36,9.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook