HJEMME MED BARN: Når barnehagen har blitt så selvfølgelig, er det på sin plass å minne om at det også går andre veien, unger som er hjemme kan også ha det fint og lære nyttige ting, skriver Kine Bergheim. Foto: privat
HJEMME MED BARN: Når barnehagen har blitt så selvfølgelig, er det på sin plass å minne om at det også går andre veien, unger som er hjemme kan også ha det fint og lære nyttige ting, skriver Kine Bergheim. Foto: privatVis mer

Debatt: oppdragelse

Hver gang noen andre enn KrF snakker om familie, arbeid og økonomi, tenker jeg at nå melder jeg meg ut

Familielivet gir også verdifull læring og erfaring, for små og store.

Meninger

Hvordan kan noen kvinner være så egoistiske at de er hjemme og passer småunger, når selveste Fellesskapet trenger dem? De snylter på alle som står opp og gjør hvilket som helst anna arbeid, for vårt felles beste og for lønn. Og hvorfor gidder de å sløse bort intellektet sitt på sine egne unger?

Hver gang noen andre enn KrF snakker om familie, arbeid og økonomi, tenker jeg at nå melder jeg meg ut. Av Venstre. Av arbeidslivet. På trass, og med en trygg visshet om at jeg bruker tida og kreftene mine til umiddelbar nytte for noen små medmennesker.

Jeg melder meg ikke ut, det gidder jeg ikke. Jeg skal stemme på Venstres kandidater i Tromsø, fordi det er god lokalpolitikk på så mange områder som jeg bryr meg om, og ikke minst at Morten, Irene og de andre, i god Venstre-ånd, står for en åpen, udogmatisk og samarbeidsvillig politikkutvikling. Jeg trives der. Men jeg tror at jeg kan komme til å stemme KrF ved neste stortingsvalg.

Takket være dem, fikk jeg, som var student og ikke i arbeid i år, tjue tusen kroner mer i engangsstønad enn dem som fikk barn et år før meg. Selv om alle økonomiske incentiv fortsatt peiker mot å utsette å få barn til man har fast jobb. Enslige, unge mødre får sannelig ikke mye for sitt samfunnsbidrag, sammenligna med eldre og etablerte kvinner.

Takket være KrF, har vi hatt kontantstøtte i et år, og ikke bare det, det var akkurat det året kontantstøtta ble økt for første gang på lange tider. Det har hatt mye å si for vår økonomi og jeg håper at vi får dette velferdsgodet neste år også, når lillebror blir ett år.

Det er faktisk ikke helt høvelig for meg og babyen å bringe og hente toåringen i barnehagen nå heller. Liksom bare for å berolige politikere og resten av samfunnet; her er vi også, vi er med. Husets minste sover så lenge på morgenen, og vi vil helst ikke vekke ham. Ellers er han fortsatt ganske ujevn og lite samarbeidsvillig med planlegging og faste avtaler, så det er godt at vi stort sett ikke skal noen steder.

Vi bor på landet, og jeg har av forskjellige, situasjonsbestemte grunner, og muligens noen mindre formålstjenlige karaktertrekk, ikke klart å ta sertifikatet enda, men jeg jobber med saken. Mannen min har firmabil uten plass til barnesete, barnehagetransport ville blitt en del ekstraarbeid for ham.

Så toåringen, lille storebroren, er fortsatt hjemme, og får sove relativt lenge på morningen, han også. Fint for meg, de gangene jeg har vært mye våken med babyen om natta. Han virker normal og fornøyd, men synger kanskje litt mye?! Jeg synes vi har fine dager i lag, vi tre, og håper at han ikke får noe grunnlag for å saksøke oss for å sabotere hans samfunnsdeltakelse og kompetanseutvikling.

For selv om det er mange praktiske grunner til at vi ville ha ham hjemme fortsatt, så er jo hovedgrunnen det at vi vil at han skal være sammen med oss når vi uansett er hjemme i permisjon. Jeg veit ikke om ungene mine vil eller kan være perfekte posterboys for å være hjemme de første leveårene, hvordan de vil passe inn i statistikken etter hvert, men det kommer vel også i stor grad an på hvilke menneskelige kvaliteter og erfaringer man måler og verdsetter.

At de får rolige dager hjemme, med det beste av sin våkne tid med søsken, foreldre og ikke minst verdens beste besteforeldre, har en egenverdi for vår familie, i vår småbarnsperiode og vårt liv, uansett.

Det er et minus at han sjelden får leke og bli venner med jevnaldrende. Jeg har litt dårlig samvittighet for det, eller, jeg tenker at jeg bør si at jeg har dårlig samvittighet for det, for å vise at jeg ikke er helt ignorant for barnehagens fordeler.

Som foreldre tviler man vel og er smått bekymra uansett hva man velger. Men jeg ser jo sjøl at ungen er fornøyd, det er ikke så vanskelig å vurdere dette som mamma, og jeg veit jo at vi lærer ham masse, og at også folk som ikke har gått i barnehage fra de er ett år tradisjonelt har klart å få seg venner og såkalt sosial kompetanse på et vis.

Jeg har sjøl jobba som vikar i et titalls barnehager og sett masse lek, trivsel og en imponerende arbeidsmoral, og er fullt klar over at ungene i barnehagen får flotte opplevelser som hjemmeværende unger ikke har. Siden vi ikke gjør det alle gjør, spør folk både oss og vår familie om valget vårt.

Når barnehagen har blitt så selvfølgelig, er det på sin plass å minne om at det også går andre veien, unger som er hjemme kan også ha det fint og lære nyttige ting. Det er ikke bare vi som har valgt noe bort!

Jeg sier ikke at de som har unger i barnehagen ikke bryr seg om familien sin. Nei. Jeg har ingen grunn til å tro at jeg er mer glad i eller forstår ungene mine bedre enn andre. Jeg sier at familien som sosialt fellesskap og omsorg som arbeid nedvurderes politisk.

Alle samfunn, også vårt moderne velferdssamfunn, har sine blinde flekker. Jeg mener at vi bør diskutere hvilket arbeid som verdsettes og lønner seg, og hvilke ferdigheter og erfaringer som egentlig er grunnleggende i barndommen og resten av livet.