VÅRPLANEN FOR NORSKE plateutgivelser viser med all tydelighet hvilken motor «Hver gang vi møtes» allerede etter én sesong er blitt for ulike aktører i næringskjeden i norsk musikkbransje.

Utstillingsvindu. Utskytingsrampe. Undergangstegn. Velg deg din egen metafor.

DET ER LITEN TVIL OM at «Hver gang vi møtes»-konseptet har polariserende kvaliteter. På den ene siden er det vanskelig å argumentere mot den kløktige karriereforvaltningen som foregår i kulissene av TV2-suksessen «Hver gang vi møtes». Det er vanskelig å argumentere mot at det, i det store og hele, er «bra TV».

Dette er dessuten programmet hvor de skakkjørte artistkarrierene til Morten Abel og Marion Ravn kan gjenreises i beste sendetid, attpåtil i en setting der de, tilsynelatende ubesudlet av regulær bruktbilhandlerkynisme, først og fremst får lov til å være artister og musikere, dernest kjendiser som byr på seg selv i passe corny og jovialt, påtvunget samvær med andre kjendiser.

Antakelig er dette noe av det beste man kan få til av «musikk-tv» i en kommersiell, bred og - for å putte lilletåa i den pågående kulturkampdebatten - folkelig tv-setting.