KINKIG SITUASJON: Men når vi først har to likestilte skriftspråk i landet, må idealet være at enhver må lære å kommunisere godt på den målformen som hos dem er flettet sammen med tanken - og forstå de som skriver på den andre. NTB-arkiv / Scanpix. Dato ukjent, men trolig ca 1890
KINKIG SITUASJON: Men når vi først har to likestilte skriftspråk i landet, må idealet være at enhver må lære å kommunisere godt på den målformen som hos dem er flettet sammen med tanken - og forstå de som skriver på den andre. NTB-arkiv / Scanpix. Dato ukjent, men trolig ca 1890Vis mer

Hver med sitt nebb

La elevene lese nynorsk litteratur, men kutt ut sidemålskarakteren. Kanskje kan det skape større fortrolighet med og mindre forakt for nynorsken.

Igjen blusser det opp: Kampen om hvor mye sidemålsundervisning norske skoleelever skal ha, hvorvidt de skal ha egen eksamen og egen karakter. Høyre vil gjøre sidemålet valgfritt, hvilket i praksis vil avskaffe det flere mange steder i landet. Arbeiderpartiets Hadia Tajik, som selv har nynorsk som hovedmål, foreslår å sette én felles norskkarakter der sidemålskarakteren er bakt inn, og legge en sidemålsdel inn i én norskeksamen. Også Sylfest Lomheim, tidligere leder av Språkrådet, har foreslått å gi en samlet norskkarakter.

Det er særlig for bokmålsbrukerne dagens ordning er kløefremkallende. De tvinges i dag til å fremføre sine resonnementer på et språk de ikke behersker og ikke trenger å beherske på et høyt nivå — samtidig som hovedmålet er presset i et oppsvulmet og eklektisk norskfag. Det ville være bedre anvendt tid å gjøre elevene til mer sofistikerte brukere av språket de primært skal kommunisere på. Sidemålskarakteren bør kuttes. Et alternativ kan være å avslutte undervisningen, med karakter, på et lavere klassetrinn.

Frykten til målfolket, slik den formuleres av Anders M. Andersen fra Nynorsklaget, vitner dessuten om underlig lav selvtillit på vegne av skriftspråket de kjemper for. Da Utdanningsforbundet tidligere i vår foreslo å skjære ned på sidemålsundervisningen, sa Andersen at staten «tok skriftspråket fra folk» og antydet at en nedskjæring i sidemålsundervisningen kunne legge nynorsken på dødsleiet.

Det er vanskelig å forestille seg at det å la attenåringer i Halden eller Kongsberg slippe sidemålseksamen, vil være dødsstøtet til en vital språktradisjon som har frembrakt noen av de fineste dikt, romaner, skuespill og gjendiktninger i Norge. Det har vært og vil fortsette å være den foretrukne målformen til markante språkkunstnere og samfunnsdebattanter. Nynorsk er et knudrete tre med dype røtter og løvsprettende grener.

Derfor er det grunt og kortsiktig når Høyre vil overlate spørsmålet om landets andre offisielle skriftspråk er verd å lære seg til livsuerfarne tenåringer. Det bør undervises i sidemål. Elevene bør få et grunnlag som de kan bruke og bygge videre på dersom de får en jobb der de må beherske begge målformer. Men først og fremst bør det undervises i nynorsk for at terskelen mellom kulturer og landsdeler skal holdes lav, for at hele landets litteratur skal være tilgjengelig og åpen for alle.

Det bør imidlertid legges mindre vekt på produksjon av fortellinger og resonnementer på et språk som ikke flyter for elevene, og mer på å lese og drøfte tekster av de som fører et vakkert og elegant nynorsk, som har et avansert og intuitivt forhold til språket sitt og uanstrengt finner musikken i det — Vesaas, Fosse, Fløgstad, Hoem, Hovland, Grytten, Nilssen og de andre. Det kan fostre fortrolighet og kanskje til og med kjærlighet til nynorsken hos ikke-brukerne, i stedet for forakten og frustrasjonen som finnes i dag.

På samme måte ville det være ønskelig om det kunne legges bedre til rette for at de som vil skrive på nynorsk, kan fortsette å gjøre det gjennom yrkeslivet. Opprinnelige nynorskbrukere som Elisabeth Skarsbø Moen i VG og Hilde Sandvik i Bergens Tidende beskriver det som et filter, en avstand, som kommer inn når de må gjendikte seg selv og meningene sine på bokmål. Publikum tåler trolig flere kronikker på nynorsk.

Om man skal formulere et ideal for et land som nå engang er i den situasjon at det har to likestilte skriftspråk, må det være at den enkelte kan fortsette å tenke og kommunisere på samme språk som de brukte da de skrev sine første dagboknotater og kjærlighetsbrev, på målformen som er flettet sammen med tanken — og lese andre som gjør det samme på det andre språket med følsomhet og forståelse.