Hver sin Cantona

For ikke lenge siden kjøpte jeg et årsmedlemskap på et treningssenter i Oslo sentrum. Da dette kom en god venn av meg for øret, sa han: 30-årskrisa? Som jeg med en gang vitsa bort. Nei, tror ikke det. Men jeg måtte innrømme for meg selv, da jeg på kveldinga ble for meg selv igjen, at 30-åra har vært hakket mer trøblete enn 20-åra. Fine jobber og tidvis greit med penger til tross: det har vært striere, det har stått på hardere og det kanskje verste med det er: Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor. Og jeg vet heller ikke hvem jeg går til med sånt. Hvem går man til med sånt?

Steve Evets, som spiller Eric Bishop i den kommende kinofilmen «Looking for Eric», regissert av Ken Loach, går til Eric Cantona – den smått myteomspunne fotballspilleren, mest kjent for den tida han spilte på Manchester United. I filmen er Bishop en postmann og fanatisk United-supporter som har gått på en klassisk 30-årskriseaktig smell. Familietrøbbel, pengetrøbbel, jobbtrøbbel, selvbildetrøbbel, alt det der – og i den påfølgende, eller kanskje tilhørende, eksistensielle desperasjon, innbiller han seg å være i Eric Cantonas nærvær.

– Jeg så ikke altfor mye fotball før filmen, sier Evets til nettstedet IndieLondon.

– Men nå gjør jeg det. Jeg går på kampene til FC United sammen med datteren min og det er terapi. Vi roper og skriker og brenner energi. Hvis United vinner er det nydelig, taper de er det forferdelig, men å være der er uansett en befriende, terapeutisk opplevelse.

Å gå på kamp, å stå på kamp, å være en av mange som ikke kjenner hverandre, men følger hverandre og passer på hverandre: det ligger et stort, uuttalt og forbløffende dypt vennskap i bare det å være på stadion. Kle seg i samme farger. Rope og skrike på samme håpløse, håpefulle venstreving. Pass! Skyt! Tilbake! Framover!

– Filmen er en hyllest til fansen, sier Eric Cantona til avisa Telegraph.

– Fansen er nydelige mennesker. Jeg hadde et spesielt forhold til fansen i Manchester. Det stakk veldig dypt. Det er så mye solidaritet og vennskap mellom dem.

Og da snakker vi om fotball på en helt annen måte enn den har blitt snakket om denne sommeren, med overgangssummer og lønninger av en helt annen og ganske latterlig verden. Hvordan kan man som vanlig lønnstaker fortsette som mer eller mindre fanatisk fotballsupporter etter å ha registrert de summene lag som Real Madrid og Manchester City har brukt sommeren 2009? Jeg får ikke hjulet til å gå rundt, men fyller like fullt hodet med sladder og stories om stjerner som kunne kjøpt oss ut av våre sirkulære (ikke sant?) økonomiske vansker bare med det de tjener i timen. I timen. Likevel har ikke folk som meg eller Eric Bishop noen vansker med å forherlige og forevige denne styrtrike fotballadelen.

Er det merkelig? Er ikke det merkelig?

Kanskje, kanskje ikke. Men det er på ingen måte tilfeldig at det er Eric Cantona som dukker opp i filmen til alltid empatiske og samvittighetsfulle Ken Loach. Cantona er et storslagent og opplagt eksempel på hva som egentlig nagler mennesker som Bishop til fotballen: Det er ikke pengene vi følger, samme hvor mye vi trenger dem, det er lagets og spillernes narrativ, historier. Fotballsupportere spiller rollespill, helt enkelt, og velger sine helter og våpendragere alt ut ifra det de måtte trenge av epikk i dagliglivet. Du har det unge talentet, du har den etablerte stjerna og du har den gamle ringreven. Du har sliterne, taklerne, jordfreserne og du har de tekniske og kreative. Du har de klubblojale og du har leiesoldatene. Local lads og importer fra utlandet. Stor og sterk, liten og tynn. Henger med geipen, gliser fett.

Hvem av dem er deg? Hvem velger du?

Cantona sto i sin tid for det overraskende og uforutsigbare. Sto for temperament. Og en smule galskap. Mange finner trøst i det. Og hjelp. Da faren min runda sekstietellerannet for et par år siden ønska han seg ei United-drakt. Hvem vil du ha på ryggen, spurte jeg. Cantona! En spiller som la opp i 1997 men hvis narrativ fortsatt lever. Hvis rolle fortsatt spilles. Av faren min. Av Eric Bishop. Av meg. Av den som måtte ønske det.

– Jeg spilte ikke fotball for

å bli berømt, eller viktig, eller

utøve makt over mennesker, sier Cantona.

– Jeg har aldri følt meg større enn andre. Jeg er ikke noe forbilde. Jeg er bare ... meg selv.

Og hvem er det? Hvem er Cantona? Jeg vet ikke så mye. Oppvekst i Paris. Ungdom i Marseilles. Noe sånt? Han var arbeiderklasse den gangen. Han er ikke det i dag. Ikke materielt i alle fall. Men kanskje etisk? Cantona sier til The Guardian:

– Faren min sa til meg, åkei, du har et talent, men skal du gjøre noe med det må du jobbe hardt. Jobbe, jobbe, jobbe.

Og det ligger noe i det som en 30-åring i trøblete tider kan forholde seg til. Den enkleste tanken: å gjøre noe med det du kan gjøre noe med. Eller for å si det på et litt annet, cantonask vis: Hvis dem du spiller mot er sterkest på venstresida, så går du til høyre, men ikke hver gang. For skal du vinne kan du ikke gjøre det samme hver gang. Dette vet vi. Dette visste vi.

Skal du vinne som 20-åring, 30-åring, 40-åring og så videre, må du fra tid til annen komme bakpå deg selv. Må du ha flere folk å ty til. En mikspose av helter. Gjerne fotballspillere.

Gjerne Eric Cantona.

«Looking for Eric» kommer på norske kinoer i oktober.