- Hver tone er en utsøkt bevegelse

Sondre Lerche skriver om sine foreldres store idol: norgesaktuelle Burt Bacharach.

PÅ VEI TIL NORGE: Burt Bacharach omtales som kongen av heismusikk, såkalt easy listening. Men — han har 73 amerikanske Top 40-låter bak seg når han i morgen kommer til Norge. Foto: Antonio Calanni / AP / NTB Scanpix
PÅ VEI TIL NORGE: Burt Bacharach omtales som kongen av heismusikk, såkalt easy listening. Men — han har 73 amerikanske Top 40-låter bak seg når han i morgen kommer til Norge. Foto: Antonio Calanni / AP / NTB ScanpixVis mer

IDEER: Alle har hørt Burt Bacharach. Sammen med sin briljante tekstforfatterkompanjong Hal David, skrev Bacharach på 60- og 70-tallet, i større grad enn noen andre — Lennon og McCartney inkludert — det egentlige soundtracket til en generasjon som ofte foretrekker å pynte seg med antatt edlere legender.

Det slår meg noen ganger at denne generasjonen kollektivt later til å tro de var til stede under Woodstock-festivalen. Med opprøret på trygg avstand og motkulturen for lengst middle of the road, kan selv den streiteste, mest medgjørlige 60-tallsungdommen trygt akseptere datidas kulturelle ikoner og den sosialt bevisste budskapsmusikken som en del av sin egen historie. Om du ble født på 1940- og 50-tallet har det lite å si at du strengt tatt aldri hørte på Hendrix. Han kan bli din uansett. 60-åringene føler automatisk eierskap til Dylan, selv om flertallet nok heller hørte på «Raindrops Keep Falling On My Head» (som visstnok opprinnelig ble skrevet med tanke på Dylan). Hjemme i stuene satt folk flest og drømte seg bort med Bacharachs låter.

Statistikken taler sitt tydelige språk: 73 amerikanske Top 40-låter. Hans samarbeid med Dionne Warwick og andre afroamerikanske sangere — i tillegg til en hel haug svært hvite syngedamer og menn som Dusty Springfield, Tom Jones og Gene Pitney — var med på å gi svarte stemmer innpass i de tusen hvite, møblerte forstadshjem.

Og akkurat som Beatles, ble Bacharachs låter og produksjoner for datidas store sangere inkarnasjonen av mine foreldres musikk. Lyden av et liv før meg. Musikk hvis alle mulige kvaliteter var så opplest, vedtatt og ihjelnynnet at behovet for å kultivere et eget forhold til den virket overflødig og umulig, selv for en langt over gjennomsnittet musikkhjernevasket gutt.

Burt Bacharach forbindes med så mangt. Han er lett å omtale som kongen av heismusikk, såkalt easy listening. Denne karikaturen fikk nytt liv på slutten av 90-tallet, da de gjøglete «Austin Powers»-filmene brukte Bacharachs låter og image for å understreke tidskoloritten og den dekadente, retrofuturistiske stiltonen.

DNA-et i Burt Bacharachs musikk består av datidas r'n'b, bossanova, elementer av jazz og Gershwin-arven. Men det er vanskelig for meg å høre den som noe annet enn sin helt egen sjanger. Mannen la sin stolthet i å få sløye taktskifter og friske arrangementsdetaljer til å bli fengende og ikke minst akseptable for både datteren, husmoren og svigers. Det skulle være mat nok i låten til alle.

De tidlige Bacharach-sangene fra 50-tallet er beskjedne og mindre oppsiktsvekkende. Men i møte med en viss suksess og aksept vokste låtene seg både mer ambisiøse og mer kommersielt suksessfulle. De beste Bacharach/David-låtene beskriver ofte filmatiske scenarier, med konsise karakterstudier. Låtene er ofte som små symfonier om lengsel, skyld og betroelser. I ei tid da godt voksne låtskrivere fremdeles skrev om puppy love i desperate forsøk på å holde tritt med den eksplosive ungdomskulturen, våget Bacharach og David å skrive sanger om voksne kjærlighetsforhold i en ny og moderne verden.

Jeg så for meg at sangene handlet om mamma og pappa en gang i tiden. Som ungdom, hver for seg. Som forsøksvis voksne, sammen. Skilte, hver for seg. Dette var musikk å være bekymringsfri og uvitende til. Dette var musikk å forelske seg i. Musikk å gifte seg til. Musikk å skilles til. Alt på en gang, i en rapsodi av bittersøte følelser.

Noe av det viktigste — og mest frustrerende — jeg har lært av Bacharachs musikk er presisjon i forhold til å finne ord og setninger som perfekt utfyller melodiens bevegelser. Jo mer kronglete melodiene er, dess vanskeligere blir det naturligvis å finne ordlyden som både kan forteller en historie, uttrykke en følelse, helst rime i ny og ne og samtidig matche melodiens krumspring. Da ungdommene og rocken tok over på 50-tallet ble tekstene mindre omfattende og det viste seg ofte mer effektivt å dra ut vokaler og ord etter behov. Men i en Bacharach-låt er hver tone, hver stavelse, hver setning en utsøkt, motivert bevegelse. Dette er sikkert litt av grunnen til at jazzen har elsket å tolke Bacharach: låtene er meget eksakte komposisjoner som gir mye rom for improvisasjon og fortolkning, uten at selve låten forsvinner i friheten.

I det siste har jeg aktivt prøvd å gjøre opprør mot dette stavelsesregimet for å la andre ting skje. Men det er fremdeles lite i mitt arbeid som er så tilfredsstillende — og tilsynelatende uoppnåelig — som kombinasjonen av emosjonelt motivert tekst som perfekt tjener en frimodig melodi.

På midten av 70-tallet var tiden ute for Burt Bacharachs uovertrufne rekke av hits. En mann kan bare dominere radiobølgene og mainstreamkulturen en viss periode før andre krefter og behov melder seg. Riktignok skrev han et par store hits på 80-tallet («That's What Friends Are For», «Arthur's Theme») om enn ikke med den samme selvfølgeligheten og elegansen som var så tiltalende tidligere. Utpå 90-tallet begynte krefter som Noel Gallagher og Air å bekjenne sin kjærlighet til Bacharach parallelt med at filmsuksesser som tidligere nevnte «Austin Powers» og den forbausende ko-ko Julia Roberts-komedien «My Best Friend's Wedding» benyttet seg av Bacharachs musikk og mystikk.

Stemningen var noe annerledes i 1978, da Elvis Costello som ung sint ung mann, hovedsakelig assosiert med new wave og punk, kjærlig covret Bacharachs «I Just Don't Know What To Do With Myself» (og «My Funny Valentine» — en kan se for seg at begge låter på denne tiden opplevdes like passé, til tross for at de er skrevet med 35 års mellomrom), til sjokk og vantro fra både popfolk og puritanske fans.

Tjue år seinere vakte det fremdeles oppsikt at Costello og Bacharach kunne finne tonen og begå en moderne klassiker sammen. Deres distingverte samarbeid fra 1998, «Painted From Memory», er et midtlivskrisemesterverk som gjorde umåtelig sterkt inntrykk på min sarte tenåringssjel. I 2005 samarbeidet Bacharach med hip hop-produsenten Dr. Dre uten at det satte nevneverdig preg på et anemisk album der Bacharach for første gang skrev egne tekster. I fraværet av en David eller en Costello, og uten tidligere tiders melodiske overskudd, var det Bacharachs politiske engasjement som gjorde mest inntrykk. Men Burt var borti protestsanger allerede i 1967, i form av den Vietnam-kritiske og mildt sagt nydelige «The Windows Of The World».

Sommeren jeg traff min kone tok jeg henne med for å høre Burt Bacharach og band spille i en park i Roma. Det var utsolgt, men vi fant en gratishaug og så konserten gjennom et stålgjerde. Bandet var av beste/verste «proff-i-L.A.»-merke. Lyden var klar, klinisk, plastisk. Den rake motsetningen av de klassiske innspillingene fra et halvt århundre tidligere. Alt som skjedde på scenen demonstrerte så altfor brutalt hvordan møtet mellom råmaterialet — låtene, arrangementene, sangerne — og datidas innspillingstekniske begrensninger kanskje var den siste hemmelige ingrediensen som bidro til den magiske balansen som gjorde Bacharachs små symfonier så potente.

Og selv om det gjorde litt vondt å oppdage at popens mest utsøkte arrangør i tillegg hadde gått hen og droppet orkesteret til fordel for uforsvarlige doser synthstryk, var det fremdeles noe i luften. Musikk å forelske seg til, musikk å bli voksen til, sammen, hver for seg, i gode og onde dager.

Sondre Lerche er musiker, bosatt i Brooklyn, New York.