Hverdag og virvelvinder

«Into The Storm» er best når den går nettopp dit

FILM: «Into The Storm» er en liten film om en svær storm.

Tornadoen er den egentlige hovedpersonen, og den som utvikler seg mest: Den går fra å være en «vanlig» filmvirvelvind til å bli en ildsøyle, en liten tornadokvartet, og til sist et bevegelig, koksgrått berg, med sine egne entusiastiske herolder i soundtracket.

Den betraktes dels gjennom vanlige filmlinser, dels gjennom tv-sendinger, og dels gjennom utstyret og mobilkameraene til de som kommer i veien der den splintrer seg frem mot småbyen Singleton:

Lokale tullinger
Et dokumentarfilmteam med en despotisk sjef og en alenemor med dårlig samvittighet, en ungdomsskoleskjønnhet og hennes nervøse beiler, en sønn som tviler på om den hissige faren er glad i ham, en gjeng med lokale tullinger med trehundre YouTube-treff som vil bli nye Jackass.

Sistnevnte er verken frivillig eller ufrivillige morsomme og tanken om at de er på vei til å bli tornadomat plager ingen, aller minst tilskueren.

Det er en hverdagslighet ved «Into The Storm» som har sine sympatiske sider.

Hensikten er åpenbart å skape en følelse av å være der, foran mobilkameraet, sammen med vanlige mennesker som prøver å tenke og handle. Iblant lykkes det.

Men når hele konseptet går ut på jordnærhet gjennom håndholdte kamera, må det også leve, det som vises frem.

Fysisk spenning
Men tornadotaklerne blir fryktelig flate, planene og prosjektene dere er enkle, frykt og håp artikuleres ved første møte og utvikles i liten grad.

Spenningen virvelvindene skaper blir derfor nesten bare fysisk og praktisk - vil de overleve, og hvordan? - og uten menneskelig kjerne.

To unntak er et tårevått øyeblikk der to tenåringer tar opp en siste hilsen til foreldrene de bare kan håpe vil nå frem, og en åndeløs scene fra innsiden av tornadoen som, helt mot slutten av historien, skaper en gispende fornemmelse av hvordan noe sånt kan arte seg.

Da gjør det ingenting om han som opplever det, ikke er så sammensatt at det gjør noe.