SKRIK:Denne uka ble en fjerde versjon av Skrik et investeringsobjekt for den som har 689 millioner kroner å bruke på den slags. Jeg ville ikke hatt det på veggen, skriver Knut Nærum i denne kommentaren.   Foto: Johannes Worsøe Berg
SKRIK:Denne uka ble en fjerde versjon av Skrik et investeringsobjekt for den som har 689 millioner kroner å bruke på den slags. Jeg ville ikke hatt det på veggen, skriver Knut Nærum i denne kommentaren. Foto: Johannes Worsøe BergVis mer

Hverdagen er bedre

Det er godt mulig at det går et stort og uendelig skrik gjennom naturen, men jeg kan ikke høre det.

Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg har stått foran Skrik og ikke følt noe spesielt. Jeg har stått på Munch-museet og på Nasjonalgalleriet, men fint lite skjedde. I utgangspunktet er jeg velvillig innstilt til kunst og museer, og regner meg som over gjennomsnittet mottakelig for inntrykk, men nei da. Bare svake krusninger i sinnet. Munch malte bildet/ne etter at han hadde stått på Ekeberg og - med sine egne ord - sett himmelen bli blodig rød, sett flammende skyer som blod og sverd over den blåsvarte fjord og by. Han skalv av angst og følte et stort uendelig skrik gå gjennom naturen. Selv sto jeg der foran kunsten, klar for å la angsten strømme inn, men endte med å tenke henholdsvis «Oi, der henger et berømt bilde» og «Oi, der henger maken.»

Et hundreår og vel så det seinere er Skrikene til Munch tømt for sitt innhold - utdaterte takket være massemedier og resirkulering. Bildet gikk fra å være en overspent skandale til å bli et sentralt verk, og derfra til å bli et ikon. Posituren dukket opp på plakaten for Hjemme alene, og ansiktet ble en maske i de ironisk-skumle Scream-filmene. Denne uka ble en fjerde versjon av Skrik et investeringsobjekt for den som har 689 millioner kroner å bruke på den slags. Jeg ville ikke hatt det på veggen. Det er fordi jeg har en viss tro på kunsten. Bildet kunne rett og slett begynne å virke igjen, og er det en ting jeg ikke vil ha i stua, er det et desperat uttrykk for livsangst. Hjemmet mitt er det siste stedet jeg vil at det skal skrikes. I hvert fall stort og uendelig. Det fine med bilder som uttrykker angst, er at de som regel henger på gallerier og museer slik at man kan gå fra dem, la dem henge igjen og skrike for seg selv etter stengetid. Jeg har iblant snøftet hånlig over småborgerskapet som går på utstilling og kjøper små grafiske trykk av morsomme katter til å montere over sofaen. Det beklager jeg nå. Kos dere med kattene deres.

Det er vanskelig å stole på de kraftige uttrykkene i kunsten. Når romanfiguren Karl Ove Knausgård bryter ut i sterke følelser, gjengitt i skrift som et «Åååååh!», er det lett å gjøre narr av ham. Han føler for mye og for stort, han pakker det ikke inn. Han står skamløst fram som en mann fra gamle dager, som en åndelig bror av Munch og Hamsun og Strindberg. Mange leser ham, mange er redde for dermed å bli smittet av gamle dager. Ingen aviser har en daglig spalte for beste gammelmodige følelsesutbrudd. De fleste aviser har derimot en spalte for spydigste tweet fra siste døgn. Den offentlige sfæren er ikke egnet for oppriktighet og forvirring og tvil, unntatt i helgebilagenes portrettintervjuer, hvor man kan ta seg tid til sånt.

Dermed har vi også gjort det vanskeligere for oss selv å bryte ut i et hemningsløst «Åååååh!». Vi har redusert vårt eget følelsesmessige register til det ene ordet spesielt. (Som i «Der sto han i gangen og sagde av seg sin egen fot og ga den til bikkja. Det var litt spesielt.») Når mennesker sier at de mangler ord, bør de skaffe seg flere.

Vâr som man er blitt for de store følelsene, er det lettere for følelsesmessige inntrykk å smyge seg inn i våre sinn gjennom små hendelser. Virkeligheten kan være grusom, men de grusomste delene av den befinner seg heldigvis - for de fleste nordmenn, for det meste av tida - langt unna. I kunsten, derimot: På kino går verden under hver kveld uten at noen setter et popkorn i halsen. I kunsten ler vi av de store katastrofene og gripes av de små. I filmen Melancholia, som inneholder begge slags katastrofer, er ikke det tristeste at jorda går under, men at Kirsten Dunst er så uhelbredelig lei seg.

Vi er ikke blitt immune mot det vanlige. Derfor fungerer også hverdagen i kunsten, som Knausgård har vist oss gjennom seks tjukke bøker hvor alt er med. Han skildrer et liv som riktignok ikke er fullt så alminnelig som han selv påstår, men det har nok gjenkjennelsespunkter til at leserne - til tross for et og annet Åååååh - både følger og føler med ham.

Det mest storslått alminnelige jeg har sett, så jeg på teater i Oslo sist helg, der den amerikanske gruppa Nature Theater of Oklahoma framførte musikalen Life and Times, Part 1. I denne oppsetningen har ensemblet tatt for seg utskrifter av 16 timers telefonsamtaler hvor en kvinne forteller om sitt liv fra barndommen av. Seks skuespillere bytter på å synge en monolog hvor hver stavelse er blitt sangtekst, inkludert «like», «you know» og tenke-seg-om-lyden «um». Part 1 varer i tre og en halv time, og er den første av ti deler. Life and Times er det motsatte av Skrik. Musikalen er spesifikk, ikke ikonisk. Den er vanlig, ikke bohemsk. Den handler om hverdag, ikke om traumer. Og publikum ble oppriktig opptatt av denne ene kvinnen og hennes barndomsopplevelser, som for eksempel hvordan det var å overnatte hos en venninne og å få ny klasseforstander i andre klasse.

Det var ikke «spesielt» i det hele tatt. Det var generelt. Det var derfor det føltes viktig.

Tida har dekket klassikeren Munch med et tjukt lag av kitsch og kommers. Til gjengjeld kan man i en eksperimentell amerikansk musikal få en nyttig påminnelse om at ethvert liv er stort nok. Ikke ett vondt ord om Munchs ensomme, overspente geni. Men kunsten må også være dette andre: Et vaksineprogram mot tempelridderdrømmer, et hjertelig velkommen inn i verden, noe som knytter mennesker sammen.

PS1. The Nature Theater of Oklahoma spiller The Life and Times, Part 1 i kveld på BIT Teatergarasjen i Bergen.

PS2.Når Knut Nærum ikke sitter i Nytt på nytt og refser makta, skriver han bøker for voksne og barn. De fleste er ganske tøysete og handler om hemmelige selskaper.