Hverdagen er porno

Det er ikke lenge siden pornografien var et marginalt felt, befolket av ensomme menn i lange regnfrakker. Slik er det ikke lenger. Nå er porno en del av mainstreamen

De siste tiåra har det skjedd en seksualisering av det offentlige rom. I alle medier blir sex og seksualitet diskutert, beskrevet og avbildet med en ny åpenhet og detaljrikdom. Pornografiens ikonografi har beveget seg fra kulturens ytterste randsoner og inn i kulturens hovedstrøm: i bildekunst, litteratur, film, fjernsyn, reklame, popmusikk og musikkvideoer.

Den britiske medieforskeren Brian McNair har presist beskrevet denne utviklingen som en «pornografisering av mainstreamen»: Mediene tar ikke bare opp seksualitet som et emne, hevder han, de gjør det også på en pornografisk måte. Denne utviklingen stiller oss overfor mange utfordrende problemstillinger av moralsk, politisk, sosiologisk og estetisk karakter.

Derfor er det både bedrøvelig og problematisk at den såkalte «pornodebatten» ikke har rikket seg av flekken på 20 år.
Ansvaret for at vi befinner oss i denne situasjonen, faller i stor grad på den radikalfeministiske antipornobevegelsen.

DET RADIKALFEMINISTISKE angrepet på pornografien utmerker seg med et grunnleggende pessimistisk syn på heteroseksualitet generelt, og menn spesielt. Andrea Dworkin, forfatteren av antipornobevegelsens kanskje viktigste skrift, «Pornography. Men Possessing Women» (1979), lokaliserer hovedproblemet direkte i mannens anatomi: «Penisen», skriver Dworkin, «må legemliggjøre mannens voldelighet for at han skal kunne bli en mann. Vold er mannlig; mannen er penis; volden er penisen.» Grunnforståelsen som hele den moderne antipornobevegelsen bygger på, er med andre ord en feministisk form for kjønnet biologisk determinisme. Eller kort sagt: Penisen er ond!

Pornografien er i radikalfeministenes øyne den fremste manifestasjon av denne realiteten, og dens overordnede mål er å sørge for at kvinner forblir i en underordnet sosial posisjon i forhold til menn. Radikalfeministene hevder også at pornografien er direkte skyld i vold og overgrep mot kvinner.

Men peniser er selvfølgelig ikke essensielt voldelige. Det eksisterer selvfølgelig heller ikke noen porno-patriarkalsk konspirasjon blant mannlige kulturprodusenter. Og hvis det er en ting 50 år med medieforskning har lært oss, så er det en høyst velbegrunnet skepsis til enkle teorier om direkte medieeffekter.

STIKK I STRID MED hva radikalfeministene påstår, kan pornografiseringen av mediene kanskje best forstås som et uttrykk for den patriarkalske samfunnsstrukturens gradvise sammenfall og generelle normoppløsning. Det er derfor kanskje ikke så rart at det i første rekke er konservative og religiøse moralpuritanere som har stått last og brast med radikalfeministene i kampen mot pornografien.

Den individualisering, urbanisering og sekularisering som har funnet sted i den vestlige verden siden modernitetens gjennombrudd, er historisk sett den grunnleggende forutsetning for den seksualiseringen av kulturen vi i dag opplever gjennom mediene.

Brian McNair argumenterer i boka «Mediated Sex. Pornography & Postmodern Culture» (1996) overbevisende for at den akselererende seksualiseringen av mediene de siste 30 år er umulig å forstå hvis den ikke knyttes direkte til bruddet med det borgerlige samfunnets moralnormer, som fant sted i og med den seksuelle revolusjonen på 1960-tallet. I løpet 60- og 70-årene ble seksualiteten frisatt fra mange av de undertrykkende tabuer som tradisjonelt hadde omringet den. Selvet og den egne behovstilfredsstillelsen ble satt i sentrum på en måte som var historisk ny. Kvinnebevegelsen, ungdomsopprøret og kampen for de homoseksuelles rettigheter spilte en uvurderlig rolle i denne prosessen, ikke minst ved å skyve kvinners og homoseksuelles seksualitet inn i offentligheten på nye måter.

I LØPET AV 80-TALLET fikk imidlertid seksualiteten igjen en demonisk karakter, på grunn av hiv-virusets spøkelsesaktige inntreden i kjønnslivet: Favntaket med den elskede kunne plutselig vise seg å være et favntak med døden. At viruset primært ble overført gjennom utveksling av kroppsvæsker, gjorde det bokstavelig talt livsviktig å snakke åpent og eksplisitt om ofte tabuiserte seksuelle praksiser, slik at mennesker kunne få den informasjon de trengte for å beskytte seg mot smitte.

Seksualiseringen av mediene er på godt og vondt en direkte respons på - og bearbeiding av - slike høyst reelle sosialhistoriske prosesser.

Seksualiseringen av mediene har funnet sted samtidig med framveksten av en annen sentral kulturell tendens vi for enkelhetens skyld kan kalle postmoderne. Dette har ført til at mange gamle kulturelle distinksjoner er brutt sammen; for eksempel de som tradisjonelt har gått mellom høykultur og lavkultur, maskulint og feminint, aktivt mannlig og passivt kvinnelig, erotikk og pornografi.

Karrieren til vår tids kanskje viktigste populærkulturelle ikon, Madonna, er en oppslagsbok i overskridelser av slike stadig mer uholdbare distinksjoner.

Som en konsekvens av dette er det blitt stilt fundamentale spørsmålstegn ved etablerte verdensbilder. Dette har ikke minst rammet feminismen, som gjennom hele 80- og 90-tallet har gjennomgått til dels dyptgripende endringer og fragmenteringer.

Det pornografiske, i alle dets merkverdige populærkulturelle former, er kommet for å bli. Det er på høy tid å akseptere dette, kaste den gamle pornodebatten på historiens skraphaug, og orientere oss på nytt i den tilstanden av kulturell uorden vi i dag befinner oss i.

Seksualitetens kanskje fremste kjennetegn er dens kompleksitet, dens uendelige mangfold av betydninger og sammenkoblinger. Det er ingen grunn til å tro at denne kompleksiteten går tapt når seksualiteten, og de erfaringer og forestillinger mennesker gjør seg med den, tas opp til behandling i hele sitt mangfold av den moderne massekulturens medier.

Artikkelforfatteren er hovefagsstudent i medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

PORNO-KULTUR: Pornografien trådte inn i offentligheten som følge av sex-revolusjonen på 60-tallet. Madonnas karriere på 80- og 90-tallet er et kroneksempel på seksualisering av populærkultur.