Hverdagsdikt som vokser

Kalosjer i regnet. Et kritisk barneblikk på de voksne, som særlig rammer en sliten arbeiderpappa. En råtnende hest som får huden til å føles for trang. Rune Tuveruds femte diktsamling består av minnebilder, ja huskelapper, fra barndommen og videre inn i det voksne livet.

De fleste av diktene er hverdagslige og konkrete, de handler om det forfatteren selv kaller «livet sånn i sin alminnelighet». Han er best når han er helt «nedpå», når han fokuserer på hendelser eller gjenstander - og lar beskrivelsen stå for seg selv. Som her:

På hver sin side av huset har et barn satt to gamle kalo- sjer under hver sin takrenne, for et syn så trist, og samtidig vakkert der de glinser i regnet, i mørket.

Denne passasjen leder tankene mot William Carlos Williams\' berømte dikt om den røde trillebåren i regnet. Det ser ut til at Tuverud forholder seg til den objektive tradisjonen. Eller imagismen; om den har T.S. Eliot sagt at målet var å innlede en spesiell konsentrasjon på noe visuelt, for så å sette i gang en voksende rekke av konsentriske følelser. Dette lykkes Tuverud med i de beste diktene sine, nemlig der hvor han klarer å framstille en hverdagslig situasjon på en ytterst enkel og saklig måte, men likevel får løftet leserens blikk opp- og utover:

kjærligheten på kloss hold eller på lang avstand at tankene er på bølgelengde som når vi bærer kjøkkenbordet opp trappene eller ned igjen fordi vi hadde gått feil.

Men det må vel sies at han i denne samlingen også leverer en del dikt som ikke klarer å gjøre dette løftet over i noe annet, som bare blir pratsomme. Det gjelder for eksempel et dikt som har en stram beskrivelse av en motorsykkelulykke, men avslutter med en heller slapp vurdering av situasjonen: han er glad det er overstått og at det ikke gikk verre. Det er synd at disse diktene er med, de blir daukjøtt i en samling som ellers kunne vokst til å bli mer enn hederlig.